For godt til å være sant?

Av Even Gran

Det begynner med en artikkel i Adresseavisen på nyåret:

«Magnekylene kommer». Her forteller Erik Trell, medisinprofessor fra Sverige, om en sensasjonell ny type molekyler – magnekyler. Disse dannes når vanlige molekyler utsettes for sterke magnetfelt. Om vi utsetter vanlig bensin for denne behandlingen, tar den bare 1/7 av plassen, samtidig som CO2-utslippene halveres. Utslippene av kreftframkallende stoffer blir så godt som fjernet. I tillegg er magnekylstoffet superledende ved romtemperatur.

Med andre ord: Sensasjon! Verdens energiproblem kan være løst! Og bak det hele står den geniale italieneren Ruggero Maria Santilli, leder av Institute for Basic Research i Florida, USA.

De lærde strides

Sjefsforsker ved Statoil, professor Per Arne Bjørkum, uttaler seg også i Adressa-artikkelen. Han støtter magnekylteorien, og hevder samtidig at «nye oppdagelser alltid møter stor motstand fra ekspertisen. Det er et mønster som gjentar seg gjennom vitenskapshistorien.»

Jasså. Er det motstand?

Så kommer avisdebatten. I januar og februar skriver flere fysikere og matematikere fra NTNU leserinnlegg i Adressa der de latterliggjør Erik Trells påstander om magnekylene. Trell påstår dessuten at han har funnet løsningen på en gammel matematisk gåte, «Fermats siste teorem». Dette blir også bryskt avvist av fagfolkene. Trell får imidlertid støtte av førsteamanuensis i sosialantropologi ved NTNU, Stein Erik Johansen.

Hvem har rett? Fagfolkene bør jo vite hva de snakker om. Samtidig henger Bjørkums ord i bakhodet mitt: «Nytenkere møter ofte motstand…» Det kan jo ikke nektes for det, heller.

Nei, dette må jeg finne ut av.

– Ingen tosk!

Jeg tar kontakt med Agnethe Weisser, journalisten som skrev magnekyl-artikkelen i Adressa. Har hun fått et annet syn på saken etter avisdebatten? Neida, det har hun ikke.

– Jeg tror dette med magnekylene stemmer, sier hun.

Kanskje jeg skal prøve å ringe en av avisdebattantene? Jeg slår på tråden til matematikkprofessor Nils Baas på NTNU. Han avviser på det skarpeste Trells påstander om å ha løst «Fermats siste teorem», men er mer usikker på dette med magnekylene.

– Dette må du snakke med en fysiker om, sier Baas. Prøv Ivar Svare, foreslår han.

Men til tross for navnet – intet svar. Så jeg fortsetter jakten, og tar kontakt med professor Bjørkum. Han synes magnekylteorien er spennende, men vil ikke direkte gå god for den. Han kjenner ikke så godt til den heller. Bjørkum er mer opptatt av å kritisere etablerte fagmiljøer generelt, fordi de ofte avviser nye ideer. – Men én ting er klart, avslutter Bjørkum: – Han Santilli der, han er ingen tosk.

Overbevisende Ferrari

Dette begynner å bli vanskelig. Jeg trenger mer påfyll fra magnekyltilhengerne og ringer Trells viktigste støttespiller, antropologen Stein Erik Johansen. Han leverer et fyrverkeri av et forsvar for magnekylteorien. – De som ikke kaster seg på toget nå, blir sittende igjen på perrongen. Santilli har skaffet seg verdenspatenter. Mange investorer er med, og de kommer garantert til å bli steinrike, fastslår han, overbevisende skråsikkert. – Det er ingen tvil!

Han påpeker også at det ikke er publisert en eneste vitenskapelig artikkel som sår tvil om magnekylene og teknologien de er basert på.

Etter en time med en entusiastisk Johansen på øret, er jeg nesten overbevist og ber forsiktig om å få lov til å legge på. Da jeg kommer på jobb neste morgen, ligger det to lange e-poster og venter på meg. Fra antropologen. De handler om «ting vi ikke fikk snakket om på telefonen i går». Jo da, Johansen er en ivrig magnekyltilhenger. Ingen tvil om det.

Jeg tar en tur på nettet for å sjekke noen nettsider som Johansen har tipset meg om. Det ligger mye dokumentasjon der. Lange avhandlinger av Santilli, der han beskriver magnekylteorien med kompliserte formler og avansert fagterminologi.

Italieneren er tydeligvis glad i raske biler, og har bygd seg en Ferrari som etter sigende går på «magnegas»; bensin i magnekylform. Bilder av bilen ligger ute på nettet. Jeg finner også bilder av de såkalte «hadron-reaktorene», som omdanner vanlige molekyler til magnekyler ved hjelp av magnetisme.

Det hele er veldig overbevisende.

Bare kjent i Trondheim?

Men er det ikke noen andre, noen utenfor menigheten, som har synspunkter på dette? Jeg søker etter magnekylomtale i aviser og tidsskrifter. Dette er sensasjonelle greier, så det bør jo være en del. Jeg prøver meg på de store amerikanske: Chronicle of Higher Education, New Scientist,… Nei, ingenting. Kanskje i de tunge fagtidsskriftene Science og Nature? Ingenting der heller. Et generelt fritekstsøk gir treff bare på de sidene jeg allerede har vært inne på.

Etter en stund går det opp for meg: Ingen andre har omtalt de sensasjonelle magnekylene! Merkelig. Hvorfor er det ingen koblinger mellom Santillis magnekylverden og offentligheten for øvrig? Etter å ha lett en stund, må jeg faktisk konkludere med at lille Adresseavisen i Trondheim kanskje er den eneste avisen i hele verden som har funnet magnekylene verdt et oppslag.

Besynderlig.

Nobelprisvinner som garantist

Jeg tar en titt på noen dokumenter som Stein Johansen sendte meg. Leter etter koblinger mellom magnekylverdenen og det etablerte fagmiljøet. Jeg er besatt av å finne en kobling, og BINGO! Der er den: Nobelprisvinner i kjemi fra 1977, Ilya Prigogine, støtter magnekylteorien, hevder Johansen.

Jeg sjekker på nettet, og ganske riktig, Prigogine vant nobelprisen i kjemi i 1977. Han er også oppført i «the editorial board» til magnekyltidsskriftet Hadronic journal. Endelig kan jeg få en etablert vitenskapsmann til å bekrefte eller avkrefte magnekylteorien.

Jeg sender en e-post til Prigogine, der jeg beskriver min tvil rundt magnekylpåstandene, og ber om en kort uttalelse. Men det kommer ikke noe svar. Det går minst en uke. Helt taust. Jeg sender e-posten på nytt, og legger denne gangen inn et par av Prigogines kolleger i kopifeltet. Dagene går. Fortsatt taust. Jeg prøver å sende en e-post til alle de andre vitenskapsfolkene i «editorial board» med samme spørsmål. Halvparten av e-postene kommer kjapt i retur på grunn av feil adresse. Ellers hører jeg ingenting.

– Tull og tøys!

Hva gjør jeg nå? Jeg har gjentatte ganger prøvd å få tak i fysikkprofessor Ivar Svare ved NTNU. Så endelig en dag tar han telefonen. Og Svare pakker ikke uttalelsene sine inn i bomull. – Skrytet som Santilli har lagt ut på internettet, avslører at dette er sprøyt, sier han.

Endelig har jeg funnet en kompetent fagperson som faktisk kan og vil uttale seg om de sensasjonelle påstandene. Svare forteller at fysikeren Santilli ble kastet ut fra et prosjekt på Harvard i 1980 og har hatt sitt eget private institutt etterpå. Han ble også utestengt fra å få publisere i tidsskriftet til det italienske fysikkselskapet fordi han rett og slett var useriøs.

– Det holder bare å pirke litt i overflaten på denne magnekylteorien, så skjønner man at de fine ordene er tull, fastslår han. – Den påståtte energigevinsten ved forbrenning av magnekyler strider mot det velkjente prinsippet om energibevarelse i fysiske prosesser. Magnekylenes påståtte struktur bryter fullstendig med velprøvd atomteori.

Som en detalj trekker Svare fram Santillis påstand om at magnekylene lages i et kraftig magnetfelt på 20.000 tesla (måleenhet for magnetfelt).

– Det er praktisk umulig å lage magnetfelter på stort mer enn 100 tesla, og da kun i svært korte pulser, hevder Svare. Strømmen som skal til for å produsere sterkere felt i en spole, vil smelte spolen og bryte den i filler. Vanlige jernmagneter gir til sammenligning knapt én tesla

Svare vil vite: – Hvorfor skulle det etablerte fysikkmiljøet avvise magnekylteorien, hvis det stemte? Dersom teorien var riktig og magnekyler med slike egenskaper kunne produseres, ville det ha gitt en øyeblikkelig nobelpris og fantastiske patentinntekter!

Han har unektelig et poeng. Min tro på magnekylene har fått seg et kraftig skudd for baugen. På den annen side: Vitenskapshistorien er full av miskjente genier, er den ikke?

Siste svar Så kommer endelig e-posten fra nobelprisvinner Prigogine: Dear Mr. Even Gran, Thank you for your message. I don’t know what is a «Magnecule» and I have no time to go into this subject. Jeg svarer nobelprisvinneren, og gjør ham oppmerksom på at navnet hans utnyttes for å gi tyngde til et tidsskrift som handler om noe han aldri har hørt om. Nei, dette var nedtur. Troen på Santilli og andre omstridte «genier» har fått en alvorlig knekk. Men tenk om de likevel har rett…? Så fantastisk det ville ha vært! Hvis du vil vite mer om magnekyler, sjekk http://www.magnegas.com 

Hvorfor er det ingen bilder her?

Fordi Gemini er “…manipulated by hidden evil interests, just as we expected.”

(George F. Weiss, Editorial Manager, Institute for Basic Research.)

Da vi i Gemini-redaksjonen skulle finne illustrasjoner til denne saken, skrev vi en e-post til Santillis institutt, forklarte hva slags artikkel det dreide seg om, og spurte om vi kunne få tilsendt trykkbare versjoner av diverse bilder fra nettstedet deres. Men det var ikke så greit. I flere lange og sterkt mistroiske svar ble vi blant mye annet anklaget for å manipulere sannheten i egen vinnings hensikt, samt bevisst løpe ondskapens ærend.

Før det kunne bli snakk om noen bilder, måtte vi oversette og oversende alle kritiske utsagn, deretter gi plass til Santillis kommentarer og til alle hans faglige referanser. Hvorvidt vi gjorde dette, ville vise om (sitat) «you are in good faith, or you are indeed controlled by some of the biggest evils currently affecting Europe and mankind: Statoil and the Nobel Foundation.» Vi tilbød Santilli en begrenset spalteplass for å tilbakevise fysikkprofessor Ivar Svares argumenter, men han avslo bryskt tilbudet, samtidig som han minnet om at han hadde svært mektige selskaper i ryggen, som nå kunne bli svært irritert på oss…