Gaupa i fare!

Av Synnøve Ressem

Det har skjedd før. Ivrige jegere klarte nesten å utrydde gaupa fra de norske skoger på slutten av 1800-tallet. Det tok hele åtti år før bestanden tok seg opp igjen. Nå kan historien komme til å gjenta seg, om ikke kvotene justeres. Vinteren 1996/97 var bestanden på om lag 550 dyr, i dag er den langt mindre.

Dette går fram av en forskningsrapport som overleveres Miljøverndepartementet i disse dager. Prosjektet omfatter både gaupe og rådyr og har vært ledet av zoologi-professor Reidar Andersen ved NTNU.

Gaupeflokk var reinsdyr

– Tidligere informasjon var basert på mer og mindre kvalifisert gjetning, forteller Andersen. – Manglende kunnskap om gaupas bevegelser har gitt rom for mange myter og misforståelser. Mange fylker trodde at de hadde en langt større bestand enn hva som var tilfelle. Spesielt stusset vi over en person som rapporterte at han hadde svære gaupeflokker på besøk i hagen sin. Han hadde observert opptil 10-15 dyr på en gang og trodde følgelig at det vrimlet av dem. Dette var sensasjonelt, for gaupa er en ensom vandrer som aldri opptrer i flokk. Nærmere undersøkelser avslørte at “gaupeflokken” i virkeligheten var reinsdyr!

Tro på selvsyn

Men det skal ofte mer enn noen forskere til for å rokke ved myter og inngrodde vrangforestillinger. Forskerne allierte seg derfor med lokale jegere og kjentmenn til gaupetellingen. De kom fram til et pålitelig registreringssystem som også ble akseptert av lokalbefolkningen.

– Dermed eliminerte vi mye av den sedvanlige datakonflikten som oppstår mellom forskere og forvaltning. Folk ble bare nødt til å tro på det de så ved selvsyn, påpeker Andersen.

Rapporten dokumenterer at bestanden har blitt drastisk redusert. Den forteller at fellingskvotene er for høye, og den påviser at det foregår utstrakt krypskytteri. Det samme mønsteret er kjent fra vårt naboland i øst. I Sverige forsvinner faktisk dobbelt så mange gauper som følge av tjuvjakt, som i Norge. Påfallende mange dyr blir borte i snøscootersesongen.

I Norge er det – utenom selve jaktsesongen – mest utrygt å være gaupe den tida det jaktes på elg og rådyr. Informasjonen er blant annet samlet inn ved å følge radiomerkede dyr i felten.

Rådyrmeny

Feltstudiene har vært konsentrert om østre deler av Hedmark, men er nylig flyttet til Østfold og Akershus. Parallelt gjennomføres en undersøkelse av rådyr. Bakgrunnen for parallellstudiet er at rådyr er viktigste bestanddel på gaupemenyen. Hedmark ble plukket ut fordi fylket har den minste rådyrbestanden av samtlige fylker. Dermed ble det ekstra interessant å studere samspillet mellom de to artene.

Forskerne har funnet ut at gaupa er en effektiv jeger som alltid vet hvor det er rådyr å finne. Når det er mye snø, er det mange som lager fôringsplasser for rådyr. Da kan du regne med at gaupa lusker i nærheten. Men bare ett dyr om gangen, eller kanskje ei mor med unger. Når den så har felt et rådyr, blir den ikke værende i matfatet men drar videre til neste fôringsplass. Katta fra de dype skogene er på stadig vandring og trenger et område på 500 kvadratkilometer for å trives.

Ny rovdyrmelding

Rapporten fra gaupe- og rådyrprosjektet skal med i den nye rovdyrmeldinga som legges fram til høsten. Prosjektet er utført i samarbeid mellom NTNU og Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålet for prosjektet har vært å samle inn og formidle kunnskap for forvaltning. Nåværende bestemmelser sier at gaupa skal være over hele landet, med unntak av Vestlandet. Dette legger også føringer for rådyrforvaltninga. Forskerne beregner at gaupa tar ca 30 prosent av tilgjengelige rådyr. Ei enslig gaupe har mat i fem dager av ett rådyr.

Utrydningstruet

Nord-Trøndelag har tradisjonelt hatt mye gaupe. I starten på gaupe- og rådyrprosjektet var antallet 120. En bevisst hard avskytning har brakt bestanden ned til ca 40 dyr. Kvotestørrelsen må derfor forandres i takt med nedgangen i bestanden. Hvis ikke vil gaupa kunne bli tilnærmet utryddet i løpet av neste femårsperiode.

Selskapssyke reddet rådyrbestanden

Fram til slutten av 1700-tallet var det stor utbredelse av rådyr i Norge og Sverige. Hard beskatning og endret klima førte til at bestanden nesten ble utryddet. Bare noen få dyr overlevde og ble tatt vare på ved godset Övedskloster i Skåne. Derfra begynte den lille flokken å spre seg rundt 1850, først oppover vestkysten av Sverige. Dyrene brukte 60 år på å komme til grensa mot Østfold. Nye 60 år tok det å komme seg til Agder.

Spredningen nordover skjedde langt raskere. Trondheimsområdet hadde en etablert bestand allerede i 1920. 30 år senere var den mot grenseområdene i Nordland. Sammenlignet med alle andre dyrearter, er det bare hesten og mennesket som har vist en raskere spredningshastighet.

Forskerne lurte lenge på hvorfor utbredelsen skjedde så mye raskere i nord enn i sør. Forklaringen er at rådyr er svært sosiale, og at begge kjønn har den samme utvandringslysten. Når kalvene etter ett år blir forlatt av mora, starter de umiddelbart å lete etter andre å være sammen med. Retninga er tilfeldig, – de bare går til de finner selskap. Landskap og klima i sør er ideelt for rådyr. Følgelig trengte ikke kalvene å bevege seg så langt for å finne artsfeller. De som satte mot nord, måtte gå lengre for å finne høvelige forhold.