Bygdeforsker, men ingen bygdetulling

Reidar Almås har snust inn kuskit og studert fjøs på mer enn tusen gårdsbruk over hele landet. Nylig fylte hjertebarnet hans, Norsk senter for bygdeforskning, 20 år. 8. februar var han selv 60-årsjubilant.

Han blir sint når han ser filmer som «1736 Høtten» og «Jegerne». Hans Rotmos teaterstykke «Bønder i Solnedgang» fikk det også til å koke i bygdeforskeren. Det er ikke det at han ikke har humor, men det får være måte på!

– Handlingen i disse filmene er typisk for en del myter om bygde-Norge, og de har så lett for å slå rot blant folk. Rotmos stykke var rett og slett vulgært, og skyter langt over mål. Man skal tåle at det brukes humor, og jeg kan flire av både meg selv og bygda. Men dette er en form for mobbing jeg ikke har mye til overs for, legger han til.

Norge rundt

Lederen for Norsk senter for Bygdeforskning mener det slett ikke står så ille til med bygde-Norge som mange vil ha det til. Og han vet hva han snakker om.

Høsten 2002 ble siste bok i en serie på fire om landbrukets historie ferdig, med Almås som en av forfatterne. I løpet av årene som forsker har han også fartet Norge på kryss og tvers for å intervjue bønder og observere driften på mer enn 1 000 gårdsbruk. Som professor i bygdesosiologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) får han også delt kunnskapene med stadig flere studenter.

Bedre enn sitt rykte

– Bygda i Norge er faktisk av de mest moderne sammenlignet med andre industrialiserte land. Ungdommen på bygda hører på samme musikk og går kledd likt som andre ungdommer. Bygda er svært lik byen både økonomisk og kulturelt, forklarer Almås.

Reidar Almås mener det finnes mange livskraftige bygdesamfunn i Norge

Reidar Almås mener det finnes mange livskraftige bygdesamfunn i Norge

Han er klar over at enkelte synes det er synd at bygda har blitt så lik byen. Selv er ikke bygdeforskeren nostalgiker.

– Jeg synes det er flott at bygda har blitt med inn i velferdssamfunnet. Ellers hadde nok enda flere flyttet.

Driver deltidsbruk

Selv flyttet Reidar Almås tilbake til farsgården på Hølonda i Sør-Trøndelag i 1974. Mens faren og mora drev garden på heltid med ni kyr, satser Almås på deltidsdrift og økologisk dyrka gras.

– Mange på Hølonda driver deltid, det er nok den veien det går nå. Dessuten blir det flere og flere sambruk, sier forskeren.

Allerede i 1980 spådde han i doktorgraden sin at antall samdriftsbruk i Norge kom til å øke raskt. Men så ble støtteordningene endret.

– Det innebar at bøndene tapte penger dersom de startet samdrift, så utviklinga stoppa opp. Fra 1997 har det bare økt igjen, og nå ser det ut til at det tar helt av, sier Almås, og håper han har rett denne gangen.

Forskning for folket

I 1982 startet den sosiale hølondingen Senter for bygdeforskning i Trondheim, blant annet for å skaffe seg et arbeidsmiljø. Han innrømmer at det hele tida har vært vanskelig å skaffe oppdragsgivere, men i dag er senteret mer aktivt enn noen gang. 20 ansatte forsker på alt fra bioteknologi til bosetting, fra landbrukskvinner til livskvalitet.

For tida står planlegginga av Verdenskongressen i bygdesosiologi i 2004 øverst på lista. Nylig spurte også regjeringa om senteret ville være med og prøve ut nye virkemidler i distrikts- og landbrukspolitikken.

– Det er veldig positivt at det er bruk for det vi gjør. Vi skal være – og er – et anvendt senter. Det hadde vært stusslig om det vi gjorde bare ble lagt i skrivebordsskuffa, mener Almås.

Nei til EU

Selv om tida på fylkestinget for RV er over for lengst, har trønderen fortsatt meninger om det meste. Og særlig politikk som vedrører bygde-Norge. En avtale med WTO (World Trade Organisation) ser han positivt på, men EU tror han kan bli døden for norsk landbruk og bygdene.

– Et medlemskap vil trolig føre til en halvering av både inntekt og bruk på seks til åtte år. I 1945 produserte en bonde nok mat til seg selv og fire andre, i dag produserer han til 30 andre. Med en halvering av antall bruk, vil hver bonde måtte produsere til 60 andre, og det er ikke mulig på så kort tid som seks år. Dermed får vi både økt arbeidsledighet og langt høyere import, advarer Almås.

Frontet Hitra-aksjonen

Mye av forskningen senteret driver med er satt i gang for å få ting til å skje. Det er helt i Almås’ stil. Han var nemlig en av frontkjemperne under Hitra-aksjonen i 1975. Den radikale og kontroversielle forskerbonden ble valgt til leder for en momsaksjon på Hølonda. Det hele endte med splittelse i Bondelaget.

– Jeg ble virkelig kjent i landbrukskretser da, på godt og vondt. Jeg var usannsynlig naiv, og gjorde en del tabber i forhold til mediene. Men jeg har ikke hatt problemer med det i ettertid, tvert imot. Dessuten oppnådde vi målet om at bønder skulle opp på industriarbeiderlønn i løpet av seks år. Det hadde jeg aldri drømt om, sier Almås, som understreker at han har blitt mer akademiker enn aksjonist med årene.

Snudde TINE

Bygdeforskning har satt i gang mye som Almås kan være stolt av. Snuoperasjonen med TINE meierier er noe av det artigste han har vært med på.

– Det begynte med at vi skulle skape ny virksomhet i nedlagte meierier. Så endte det opp som et stort omstillingsprosjekt for TINE. Vi snudde TINE fra å være en standardvareprodusent til å ta opp lokale oppskrifter og tradisjoner. Det var som å snu en supertanker. Men i dag er de helt med på det, og selger alt fra H-melk til den lokale ostevarianten, forteller Almås.

Blir kårkall

8.februar feiret han 60-årsdag med brask og bram. Fredag ble han hedret av kollegene, og lørdag inviterte han selv til storfest i samfunnshuset på Hølonda.

Etter å ha disponert arbeidsdagen i kvartersintervaller, sakker raceren nå litt på farta. For noen år siden kom datter og svigersønn fra Asker, og fra neste nyttår tar de over garden. Reidar og kona har allerede bygd «kårbolig». Han synes det er flott at ungdom fra bygda reiser ut og skaffer seg erfaringer. Bare de kommer tilbake igjen?

Hjertet hører til i Hølonda

Selv er han ikke i tvil om hvor han vil bo resten av livet. I 1987 forsket han i California og fra 1994 til 1995 studerte han Paris. I 1998 flyttet han til Oslo, der han fortsatt har en liten leilighet. Trønderen anslår at han har bodd på 11-12 forskjellige steder, men det er Hølonda som står hjertet nærmest.

– Det er en rikdom å ha ståsted i både bygd og by, men jeg kan ikke tenke meg å bo fast i en by nå. Nettverket mitt og slekta er på Hølonda, og det er veldig trygt å bo der. Men det kan selvsagt føles begrensende. Jeg føler nok trangen til å komme meg ut og få nye ideer en gang i blant, innrømmer han.