Baby, it’s cold outside…

Av Tora Saltnes

Rundt 40 prosent av Norges totale energiforbruk går til bygningsmassen. Det er mye. Særlig i et land hvor myndighetene ønsker å føre en offensiv og ambisiøs miljøpolitikk. Til tross for varsku-rop om astronomiske strømregninger denne vinteren viser undersøkelser at bare en av fire nordmenn har planer om å redusere strømforbruket sitt.

Vi har både kunnskap og teknologi for å bruke mindre energi. Hvorfor tar vi ikke i bruk de nye løsningene? Og hvem skal ta ansvaret – du og jeg, eller myndighetene?

Enova vil flytte ansvaret

Det norske folk er oppflasket med at vi forbruker ren og fornybar vannkraft.

Få tar inn over seg at det argumentet sprekker idet vi forbruker mer enn vi produserer. Eller når vi eksporterer ren vannkraft til en høy pris og importerer billigere kullkraft eller kjernekraft når vi trenger litt ekstra. Slik blir vårt energiforbruk et verdensproblem.

Myndighetene har i stor grad plassert ansvaret for energisparing hos oss forbrukere. Mens diverse tilsyn sørger for at vi ikke skal finne bedervet kjøtt i butikkene eller kjøre rundt i en dårlig bil, finnes det ikke noe energi- og miljøtilsyn som kan rettlede eller sikre oss. Statsforetaket Enova er det nærmeste vi kommer. Det skal arbeide for en omlegging til mer miljøvennlig energibruk og energiproduksjon i Norge.

Enova har et informasjonsansvar overfor enkelthusholdninger, mens støtteprogrammene er rettet inn mot industri og bedrifter. Og det er et mål for Enova å flytte mer av ansvaret for miljø- og energitenkningen over på leverandørsiden i byggsektoren.

Diskusjonen treffer dårlig

– I Norge har vi et sparepotensial i bygningssektoren på mellom 24 og 29 tWh. Det tilsvarer sju gasskraftverk av den typen som skal bygges på Vestlandet. Noe av energien som i dag går til bygningssektoren, kunne vi heller bruke i industrien. Det ville gi gevinst for hele samfunnet, sier Harald Gether. Han en av NTNUs ildsjeler for å få til et nasjonalt satsingsprogram for energibruk i bygg.

Men Gether vil ikke legge skylda for den høye energibruken på den jevne forbruker. Han føler at diskusjonen om strømpriser og energikrise treffer dårlig.

– Den fører til at de nøysomme blir enda mer nøysomme, mens storforbrukerne fortsetter som før. Folk ønsker komfort. Og det skal vi fortsatt ha. Men vi må oppnå den på en smartere måte, sier Gether.

Litt pisk og mye gulrot

Sammenlignet med andre land har vi, til nå i alle fall, hatt svært billig elektrisk kraft i Norge. Dermed har vi forbrukere heller ikke blitt motivert til å gjøre noe som monner med energisystemet i boligene våre.

– Vi må vurdere nye økonomiske drivkrefter for å ta ut sparepotensialet. For eksempel anstrenger folk seg mye for å få skattefradrag, sier Gether, og tenker litt høyt rundt andre virkemidler som kan være aktuelle:

• En ordning hvor du får lavere rente på boliglånet hvis du kjøper en bolig med miljøsertifisering, kan være en måte å gjøre det på – hvis mekanismen fungerer slik at de som ikke anstrenger seg for å tenke på miljø og energi, må betale for det.
• En annen er å skape et marked for “sløsekraft”, hvor spart kraft blir en godt betalt salgsvare. Det må selvfølgelig skje i stor skala for å få noen vesentlig betydning.
• Man bør også tenke energi og miljø i nye sammenhenger. I en byggeprosess kan kortere saksbehandlingstid kanskje være en belønning som motiverer byggherrer til å gjennomføre miljøtiltak.

– Det viktigste er å skape drivkrefter som gjør det attraktivt å spare energi. Vi må få store statlige byggherrer til å gå foran. Når Statsbygg fungerer som en slags motor, er det enklere for andre å følge, sier Harald Gether.

Totalentrepriser uheldig

Stipendiat Marianne Ryghaug ved NTNUs Institutt for tverrfaglige kulturstudier har intervjuet arkitekter, byggherrer, rådgivende ingeniører og entreprenører for å se hvordan energibeslutningene håndteres i en byggeprosess i dag.

– De vellykkede prosjektene i energiøkonomisk forstand har ofte startet med en visjonær byggherre med klare ønsker om energisparende løsninger. Men det betinger at byggherren er godt orientert om hva som finnes på markedet, påpeker hun.

Entrepriseformen spiller også en viktig rolle. Det er lettere å forhandle seg fram til gode avtaler for investeringer i energisparetiltak dersom byggherren forholder seg direkte til underentreprenørene.

– Ved totalentrepriser blir helst gamle og kjente løsninger tatt i bruk, siden totalentreprenøren vil ta ut en økonomisk gevinst. Det er i seg selv en hemsko for innovasjon på energiområdet, påpeker Marianne Ryghaug.

Uinteresserte arkitekter

Ryghaug har sett spesielt på arkitektenes rolle i byggeprosjekter, og deres forhold til energiløsninger.

– Arkitektene viser generelt liten interesse for energiøkonomisering, og ser ikke at dette automatisk skal være deres område. Det visuelle miljøet er viktigere for dem. Arkitekter flest har heller ikke særlig mye kunnskap om energiøkonomisering eller spesielle energiteknologier. Det har inntil nylig vært lite vektlagt i arkitektutdanningene, forteller Ryghaug.

Men få av arkitektene hun har snakket med, mener at form og estetikk står i direkte motsetning til energiøkonomiske løsninger.

Kjøper ikke lavenergihus

Anne Grete Hestnes, professor ved NTNUs Institutt for byggekunst, historie og teknologi, har jobbet med energispareløsninger for bygninger i over 25 år. I denne perioden har endringer i byggeforskriftene og strengere isoleringskrav ført til store forbedringer. Den siste forskriftsendringen reduserte energiforbruket i en vanlig bolig med 25 prosent.

– Strengere byggeforskrifter er effektivt. Men folk burde heller lokkes enn tvinges til å tenke miljø og energisparing. Så vi trenger andre virkemidler også, sier hun.

Hun mener energisparing rett og slett ikke har vært viktig nok for folk flest her i landet. Det viser blant annet den lave etterspørselen etter såkalte lavenergihus i boligmarkedet.

– Alle synes slike hus er flotte og interessante. Men andre ting betyr mer når de velger hus. Folk tenker ikke livsløpskostnader når de kjøper bolig, selv om man godt kan tjene inn de ekstra kostnadene som følger med et fornuftig lavenergihus, i løpet av fem år.

Men ifølge Hestnes er heller ikke ferdighusbransjen helt med på notene når det gjelder å selge inn slike boliger.

– Mitt inntrykk er at bransjen bruker disse husene i markedsføringen for å skaffe seg oppmerksomhet. De gjør ikke så mye for å få solgt dem.

Kriser kan unngås

I denne vinterens debatt om strømforbruk og priser synes Anne Grete Hestnes det fokuseres altfor mye på produsentsida. Dessuten er det for mye snakk om at den jevne forbruker må slutte å sløse.

– Det er bra at strømprisen går opp, så folk blir mer bevisst på at det går an å gjøre noe. Men den jevne nordmann sløser ikke så mye at det er årsak til noen energikrise. Hvis vi hadde satset skikkelig på byggsiden, og greid å gjøre energisparing mer attraktivt for forbrukere flest, hadde vi hatt mer enn nok energi i Norge, sier NTNU-professoren.