Kvinnelig livsoppgave – mannlig lønnsarbeid
Selv etter 30 år med likestillingspolitikk oppfatter vi arbeid som mannlig eller kvinnelig. Hvorfor?
Når en kvinne gjør noe som er definert som mannsarbeid, blir hun fort en av gutta. Men det er relativt sjelden menn gjør “kvinnelige” arbeidsoppgaver, og blir tatt opp i jentegjengen.
– Fremdeles ser vi på mannlighet som det kjønnsnøytrale og kvinnelighet som det kjønnete. På den måten vil arbeid som oppfattes som mannlig (nøytralt), rangeres over det som sees på som kvinnelig (spesielt). Og dette er noe vi opplever i de fleste sammenhenger – ikke bare i jobb. Det slår Berit Gullikstad, SINTEF, fast.
Kjønnet arbeidsliv
I sin doktoravhandling ved NTNU “Kvinnelig livsoppgave – mannlig lønnsarbeid?”, har hun undersøkt hvordan kjønnsulikhet skapes i selve arbeidsorganisasjonen. Hun undersøkte en institusjon for psykisk utviklingshemmede, som fra starten (1917) var en kvinnearbeidsplass. Noe som la premissene for arbeidsvilkårene på institusjonen.
– Her kan vi virkelig snakke om det grenseløse arbeidslivet. Det fantes i realiteten ikke regulert arbeidstid. Det ble forventet at pleierne var til stede også på fritiden. De burde ikke stifte egen
familie, fordi pasientene var deres familie, forteller Gullikstad, som tok for seg perioden 1945-1970.
Kvinnelig omsorg
Men arbeidet de kvinnelige pleierne gjorde på 50-tallet, ble likevel sett på som viktig selv om lønna var lav og rettighetene få. God pleie og hygiene var viktige stikkord i omsorgstankegangen. De var vel ansette og fungerte som erstatning for den manglende morsomsorgen hos de psykisk utviklingshemmede. Arbeidet ble tillagt kvinnelige verdier, og hang sammen med kvinnens rolle i familien generelt, nemlig omsorgsrollen.
Mannlig lønnsarbeid
Etter hvert som det kom flere mannlige pleiearbeidere inn, startet endringene. Arbeidet ble tydelig kjønnsdelt. For eksempel ble diskusjonen om det daglige renhold et middel til å omdefinere innholdet i arbeidsoppgavene. Dette ble sett på som kvinnearbeid, og dermed heller ikke som skikkelig lønnsarbeid, men mer som husarbeid.
Samtidig førte nye tanker omkring behandlingsmåten, med fokus på medisin, også til å degradere de pasientnære pleieoppgavene, som tidligere hadde vært det viktigste.
– Disse to prosessene førte til en maskulinisering av kvinnearbeidet. Hva som ble tillagt status, forandret seg. Pleie ble degradert, mens oppgaver knyttet til “behandling”, fikk høyest status selv om det meste av dette arbeidet også ble utført av ansatte uten formell utdanning, forklarer Berit Gullikstad.
Hvis mannlige pleiere tok pasienter med på tur, kunne det gi grunnlag for høyere lønn. Argumentet som ble brukt, var at de sto alene med ansvaret. For de kvinnelige nattevaktene gjaldt ikke et slikt argument. Selv om de hadde eneansvar for mange pasienter natten igjennom.
Omorganisering og omdefiniering av arbeidet åpnet opp for at menn kunne gå inn i posisjoner uten at de definerte seg inn i de kvinnelige pleieoppgavene. I løpet av noen få år hadde menn besatt et flertall av avdelingslederstillingene. Dette er noe vi også ser skje i dag.
Trekkes over i lederstillinger
Berit Gullikstad mener at dette henger sammen med våre forventninger til mannsrollen. – Vi stusser ikke lenger over å finne en ung, mannlig sykepleier ved sykesenga, men hva med den mannlige sykepleieren på 50 år? Til dels trekkes menn over i lederoppgaver, men de skyves også ut av pleien og det pasientnære arbeidet. Glassheisen kaller hun denne “usynlige” prosessen, i motsetning til det mer kjente glasstaket som bilde på de barrierer i karrieren kvinner gjerne møter, og som hindrer kvinnene i å blant annet innta de omdiskuterte styrerommene.
