Havets grøde

Den kornete, nesten gjennomsiktige massen er næringsrik sjømat god som noen. Kanskje kan planktonet raudåte løse oppdrettsnæringas store utfordring?

De oransje blåsene plasker ut på den småkrusete overflata på Trondheimsfjorden. Så danner de en formasjon, og alt ser ut til å falle på plass. Karene i kjeledress følger spent med de første minuttene. Det ser ut til å fungere bra.

Matpakke og kaffekopp kan få oppmerksomheten en stund, til det er tid for å sjekke fangsten.

Jakten på en ressurs

Denne dagen har forskningsbåten «Harry Borthen I» et slep enhver prinsesse kan misunne den. Men her skal ingen smis i hymens lenker. En trålpose med en åpning på ca. 30 kvadratmeter og en maskevidde på en halv millimeter skal fange opp Calanus – planktonet raudåte – som det finnes mye av i norske farvann.

Forskningsprogrammet "Utnyttelse av zooplankton som bio-ressurs" ved NTNU vil undersøke mulighetene for å utnytte krill og raudåte (bildet) blant annet i fiskefôr til oppdrettsnæringa.Foto: Nils Tokle

Forskningsprogrammet «Utnyttelse av zooplankton som bio-ressurs» ved NTNU vil undersøke mulighetene for å utnytte krill og raudåte (bildet) blant annet i fiskefôr til oppdrettsnæringa.
Foto: Nils Tokle

Forskerne som arbeider med NTNU-prosjektet, prøver å finne en ressurs i havet, som ligger såpass langt ned i næringskjeden at vi kan høste store mengder av den uten å forstyrre den biologiske balansen. Håpet er å finne et godt råstoff til fiskefôr med et næringsutbytte fiskeelskere bare kan drømme om. Kanskje er ikke raudåta særlig god mat for folk flest. Men det er mulig våre nye husdyr – oppdrettsfisken – kan sikre sine behov for riktig ernæring ved å få fôr basert på dette planktonet.

Men hvor og hvordan finner vi denne raudåta? Er trålen for omfangsrik til å være effektiv? Går den for dypt eller for høyt i sjøen, og slipper den vannet igjennom? Er bifangsten av alger, fisk og annet flytende i fjorden for stor?

Mange spørsmål må besvares før visjonen om å bidra til verdens matproduksjon får stødige bein å stå på.

Mellom kaviar og reker

Det er derfor «Harry Borthen I» tråler i Trondheimsfjorden denne kjølige dagen med et litt merkelig mannskap om bord. Et mannskap som er tålmodige tilskuere når Ludvig Karlsen sender den store, hvite trålen på jomfrutur i sjøen. Men idet fangsten er kommet om bord, samler forskerne prøver i glass og på rør, fører logg, diskuterer og vurderer.

Det første forsøket med den store trålen er spennende for forskerne.Foto: Nina E. Tveter

Det første forsøket med den store trålen er spennende for forskerne.
Foto: Nina E. Tveter

Fangsten, ja.

– Dette er rein og god vare, sier Nils Tokle, forskningsassistent ved Institutt for naturhistorie.

På intens oppfordring stikker jeg fingeren bort i den gråoransje, deigaktige massen i stampen, og registrerer at den består av bittesmå, geléaktige pølser. Som forskningsjournalist må jeg vel vise meg tøff nok til å prøve noe nytt.

Jeg lukker øynene og smaker. Helt klart noe med sjø, men langt fra fisk. Noe midt imellom kaviar og reker, kanskje, og slett ikke så verst i forhold til synsinntrykket. Men raudåte blir nok ikke noe fast innslag på menyen min. Fremdeles vil sjømat i første omgang være ensbetydende med fisk og skalldyr for meg.

Trenger nye fôrkilder

I dag er Norge verdens største eksportør av sjømat. Og havet skal gi grunnlag for vår viktigste vekstnæring de neste 50 årene, sies det i festtalene. Men de tradisjonelle fiskeriene sliter med nedfiskede bestander. Derfor må den store veksten komme innen havbruk.

Det ligger imidlertid en klar forutsetning til grunn for at havbruket skal få den eventyrlige utviklingen som er spådd:

Man må finne fram til nye ingredienser i fôret som brukes i fiskeoppdrett. For med økt satsing på oppdrett, vil også behovet for fiskefôr øke kraftig.

Et voksent eksemplar av raudåte er ca. tre millimeter langt. Når en viss mengde av dem blir tatt rett fra havet, ser det ikke direkte appetittlig ut.Foto: Nina E. Tveter

Et voksent eksemplar av raudåte er ca. tre millimeter langt. Når en viss mengde av dem blir tatt rett fra havet, ser det ikke direkte appetittlig ut.
Foto: Nina E. Tveter

Uforsvarlig

Den viktigste forskjellen mellom landbruk og havbruk er nettopp tilgangen på råstoff til fôr. Landbruket dyrker selv gress og grønnsaker til husdyrene, mens fôr til oppdrettsfisk har vært basert på fangst av fiskearter som sild og lodde. Dette er fisk som også brukes direkte som menneskeføde.

Uttaket av fisk fra verdenshavene har vært så stort at det har nådd taket i forhold til fornuftig og bærekraftig utnyttelse. Samtidig øker Jordas befolkning, og med den behovet for mat. Da kan ikke store mengder verdifull fisk gå til fiskefôr.

Fiskefôrprodusentene er forberedt på at mangel på råstoff vil bli et stort problem for næringa allerede i løpet av dette tiåret. Man er også avhengig av å finne marint råstoff til dette fôret fordi det bør inneholde de viktige omega 3-fettsyrene DHA og EPA.

Dårlig ressursutnyttelse

Vi høster to trinn høyere opp i næringskjeden når vi høster fra havet enn når vi høster mat på land. Og det er dårlig ressursutnyttelse.

En fingertupp raudåte smaker faktisk bedre enn man skulle tro.Foto: Nina E. Tveter

En fingertupp raudåte smaker faktisk bedre enn man skulle tro.
Foto: Nina E. Tveter

Vi spiser mest torsk og sei som lever av sild og lodde. Eller vi spiser oppdrettslaks som har fått fôr basert på sild. Silda spiser plankton som er på samme nivå i næringskjeden som grønnsaker og korn. Det betyr at sild og lodde ligger på samme nivå i næringskjeden som oksen og grisen.

– Hele 90 prosent av energien forsvinner for hvert trinn opp i næringskjeden vi klatrer. Det betyr av vi i dag mister ca. 99 prosent av energien som skapes i havet. Det ligger en stor gevinst i å kunne høste mer fra et lavere nivå i næringskjeden, sier professor Yngvar Olsen ved Trondhjems biologiske stasjon ved NTNU.

Hvordan høste plankton?

Et tverrfaglig forskningsprogram ved NTNU skal finne ut om dyreplankton som raudåte og krill kan høstes og bearbeides på en måte som gjør dem egnet som fôrkilder til oppdrett. Krill og raudåte er plankton som laksen i vill tilstand beiter på, og de finnes i rikt monn langs kysten, i Norskehavet og i Barentshavet.

Men hvordan kan vi høste store mengder av disse ørsmå planktonene? Og hvordan kan de bearbeides på en måte som gjør at de kan tilføre marint fett og proteiner slik som sild og lodde gjør til oppdrettsfôret i dag?

– Vi arbeider med å kartlegge forekomstene av disse artene og finne ut hvordan de vil reagere på fangst. Kanskje virker det positivt inn med en uttynning av bestanden. Vi har også testet forskjellige tråltyper som skal høste plankton slik at man unngår en stor bifangst, sier koordinator for forskningsprosjektet, Olav Vadstein ved Trondhjems biologiske stasjon.

I tillegg arbeider forskerne med å finne ut hvordan man bør oppbevare plankton og hvor lett det brytes ned. – Så langt i prosjektet kan vi i alle fall konkludere med at høsting av plankton kan gjøres på en måte som er forsvarlig ut ifra energiforbruket, sier Vadstein.

Vi høster to trinn høyere opp i næringskjeden når vi høster fra havet i stedet for på land. Det er dårlig ressursutnyttelse. 90 prosent av energien forsvinner for hvert trinn opp i næringskjeden vi klatrer.

Vi høster to trinn høyere opp i næringskjeden når vi høster fra havet i stedet for på land. Det er dårlig ressursutnyttelse. 90 prosent av energien forsvinner for hvert trinn opp i næringskjeden vi klatrer.

Store endringer

Storskala høsting av en «ny» art som plankton kan bety store endringer i fiskerinæringa, både her til lands og i resten av verden. Nye reguleringsordninger kan bli nødvendig, og dermed kan det også brygge opp til nye konflikter mellom tradisjonsrike fiskerinasjoner. Men det vil sannsynligvis også bety mange nye arbeidsplasser – både ved direkte fiske og ved håndtering av planktonet, samtidig som det vil bidra til vekst i oppdrettsnæringa.

Intensivt fiske av plankton kan kanskje snu den negative trenden for fiskerisamfunn som i mange år har opplevd nedgangstider. NTNUs forskningsprogram skal også forsøke å forutsi hvilke sosio-økonomiske konsekvenser et intensivt fiske av planktonet raudåte kan få.

Nye muligheter

Torsk og kveite har så smått tatt de første skrittene ut i oppdrettsverdenen. Men laks og ørret har til nå vært de største artene i havbruket her i Norge. Og i lang tid framover er laksen ventet å være den aller viktigste eksportartikkelen for norsk fiskerinæring. Derfor vil målet for forskerne først og fremst være å finne ingredienser til fôr som skal brukes i oppdrett av laks. Men de vil også gjennomføre forsøk for å se på fordøyeligheten av krill og raudåte hos nye arter i oppdrett, som torsk, piggvar og kveite.

Til nå har vi altså bare sett den spede begynnelse av havbrukseventyret, ifølge ekspertene. De uutnyttede ressursene i havet byr på så mange nye muligheter.

Etter toktet på Trondheimsfjorden, og den lille smakebiten av raudåte – fersk fra sjøen, lukter hendene mine sterkt av fisk. Men vi så ikke en eneste fiskespord i løpet av hele turen.

På asiatiske matbord er maneter og tang vanlig kost. Kanskje vil vi her til lands også lære å se lenger ned i havets næringskjede – og revurdere hva vi mener med begrepet sjømat.

Av Tora Saltnes

GEMINI Fakta

* Forskningsprogrammet «Utnyttelse av zooplankton som bio-ressurs» ved NTNU vil undersøke mulighetene for å utnytte krill og raudåte blant annet i fiskefôr til oppdrettsnæringa.

o Prosjektet går fra 2001 til 2005, og vil koste over 40 millioner kroner. Norges forskningsråd bidrar med 12,4 millioner kroner.

* Representanter fra sju NTNU-institutter og SINTEF Fiskeri og havbruk utgjør prosjektgruppa. Ni doktorgrader skal komme ut av forskningsprosjektet.

o Prosjektgruppa har innledet et samarbeid med andre forskningsmiljøer i Norge. I tillegg vil den knytte til seg et nettverk med representanter for industri og organisasjoner langs hele verdikjeden for marine biologiske ressurser.

* Dette store forskningsprogrammet har fått høy prioritet ved NTNU. Marin og maritim forskning er ett av fem satsingsområder for universitetet.