Drusk, doop, glorp og glagg

Kjenner du at disse ordene skaper negative assosiasjoner? Språkforskeren kan fortelle hvorfor.

Platon, Goethe og Rimbaud skjønte det. Men det er bare i de siste tre-fire åra at lingvister på nytt har begynt å erkjenne det: at lyder i seg selv kan være betydningsbærende. De skaper assosiasjoner. De gir oss forestillinger om hva et ukjent ord betyr, eller om hva et meningsløst ord peker i retning av.

Dette har amerikanske Margaret Magnus tatt for seg i sin språkvitenskapelige doktoravhandling ved NTNU. Hun avviser lingvistenes tradisjonelle lære om at morfemene (prefikser, stammer og endelser) er de minste betydningsbærende elementer i språket.

Felles assosiasjoner

Et forhold til onomatopoetika (lydmalende ord som svisj, surkle, mjau) har de fleste. Men forskeren viser at vi også har felles assosiasjoner når vi hører andre ord og lyder.

Noen assosiasjoner er begrenset til ett språk, andre er allmenne. Og når mennesker blir oppfordret til å definere innholdsløse ord, blir mye pussig avdekket.

Engelskspråklige har for eksempel en tendens til å mene at «hift» eller «hont» har noe med house å gjøre. Forklaringen skal ligge i at et stort antall ord med betydningen «noe å bo i» begynner med bokstaven h. Innen andre språk viser den samme mekanismen seg, men her kan en helt annen lyd framkalle samme assosiasjon.

Så kan en jo undres over at «zink», «twing», «zilp» og «leyft» skaper positive assosiasjoner, mens «drulk», «drusk», «doop», «glorp» og «glagg» gir negative forestillinger. Mye tyder ifølge språkforskeren på at dette skyldes likhet med andre positivt eller negativt ladede ord (zip, swing, sing, laugh og drug, drunk, droop, glop, glare).

Kunnskap om denne siden ved språket har både lyrikere og dyktige reklamefolk. Og de vet å spille på de rette strengene, om ikke alle gjør det helt bevisst eller med teoretiske studier som grunnlag. At vi påvirkes av selve lydene i ord som brukes i markedsføring og propaganda, er Magnus overbevist om.

Tekst: Geir Gjelseth