Logo til spalten Rusk i maskineriet
Teksten er fra spalten RUSK I MASKINERIET, Geminis papirutgave nr 5 – 2001

Innrømmelser i team – eller hvordan bli en lagspiller uten å bli bløt på beina

Teambuilding, blunket han, og la ut om hvor fenomenalt det var. Når hele arbeidsplassen flytter ut til Oppdal for en helg for å suse nedover det dødelige fossestryket. Når hele kontorgjengen dingler i et tynt reip utafor den farlige fjellveggen. Og når villmarkleirens deilige ro bare spjæres av lyden av omkampen i skogsøkskasting.

Tore Hugubakken, journalist ved Informasjonsenheten, NTNU Foto: Nina E. Tveter

Tore Hugubakken, journalist ved NTNU Info
Foto: Nina Tveter

Jeg nikket og sa at teambuilding er spennende. Samtidig slo det meg at det ikke er alle forunt å bli en lagspiller på denne måten. Mange akademikere, for eksempel, har sjelden råd til å spytte i tusener i en heftig raftingopplevelse i Oppdal. Ikke har de tid, heller. Så jeg tror jeg har mange med meg når jeg etterlyser alternativer for teambuilding, som både kan være billig å gjennomføre og hvor man ikke behøver å reise langt vekk.

Teamfeeling ligger inni oss alle. Felles opplevelser og erfaringer som knytter oss enda tettere sammen. En variant av en teambuilding-øvelse kalles «humiliation» og er beskrevet av den engelske litteraturviteren David Lodge i den akademiske komedieromanen «Changing Places». Slik kan den foregå innenfor akademiske kretser: En gruppe litteraturvitere samles i et rom. En etter en må de avsløre hvilken roman de ennå ikke har lest. De andre i rommet som har lest romanen som nevnes, skal rekke opp ei hånd. Antall hender er antall poeng som går til kandidaten som tør innrømme hull i kunnskapen.

Jo verre ting en innrømmer, desto større innsanking av poeng. Og den som får flest poeng, vinner konkurransen. Bekjennelsen: «Jeg har ikke lest Vildanden» vil definitivt høste poeng der hvor litteraturvitere er samlet. Premien kan være en flaske vin, eller mer fristende er ett semester ekstra forskningsfri?

Det er ikke bare uleste romaner som kan være gjenstand for en slik innrømmelsesstund. Vi kan se for oss at professor B, under kategorien «På kanten av loven», innrømmer at hun har stjålet fire setninger fra en grunnfagsoppgave. Og på et tredje institutt kan kanskje filmstipendiaten, under kategorien «Jeg kunne ikke noe for det», endelig røpe at hun sovnet under premieren på Kristin Lavransdatter. Disse potensielle innrømmelsene vil garantert fjerne skillet mellom høy og lav, og kan bidra til mye latter (i selvironiske kretser) og til å spleise fagmiljøet.

Det er likevel en liten hake. Hvem tør begynne? Her bør man selvsagt velge den modigste på instituttet, den som tør bekjenne en aldri så liten innrømmelse i team. Deretter vil sannsynligvis den nest modigste følge på, og så videre. Mens vinneren av vinflaska tusler akademisk avkledd tilbake til kontoret etter lunsjen, vil de andre kanskje tenke: Dette hadde jeg aldri trodd. Og så vil de kanskje reflektere over sine egne mangler, og tenke at: Vi har alle noe ugjort. Vi har alle mangler. Vi er i samme uopplyste båt.

Vi. Er det ikke dét pronomenet man ender opp med å si etter å ha fått litt vann i håret etter elveturen i Oppdal?