Gunnar Sand

På en måte …

Statsministeren sier det, Valgjerd Svarstad Haugland sier det, Myggen Mykland […]

Statsministeren sier det, Valgjerd Svarstad Haugland sier det, Myggen Mykland også, og mange av mine venner og kolleger. «På en måte», sier de, midt i setninger eller på slutten, frikoblet fra synlig mål og mening. «Jeg prøver å se framover på en måte,» sa Myggen i et TV-intervju, da han ble spurt om overgangen til FC København. En kollega på jobben forklarte meg at «det går på en måte ikke an å tro at (saken vi snakket om) kommer videre uten at vi på en måte tar tak i den selv, på en måte!» Jeg nikket. Torde ikke annet.

Hva er det som foregår med språket? Min datter Cathrine forteller meg at «på en måte» fungerer som hvileord, noe vi sier mens vi tenker oss om. På linje med «liksom», «egentlig» og «ikke sant».

En telefon til Lars Sigfred Evensen, professor i anvendt språkvitenskap ved NTNU, fører til at oppfatningen må endres en smule. Ikke helt hvileord, sier Lars. Uttrykket betyr noe, men ikke så mye. Kanskje mindre og mindre.I følge Lars hadde «på en måte» en betydning i utgangspunktet. Det tilfører et forbehold, en avgrensning. Men som følge av massiv bruk over tid, svekkes uttrykket. Det blir allment og skifter funksjon.

Hvordan har det seg at slike uttrykk sprer seg som de gjør, undres jeg. Uttrykket er kommet inn i mediemiljøet, forklarer Lars. Journalister bruker det. Folk sier det på fjernsyn. Vi andre plukker det opp derifra. Men hvorfor plukke opp meningstomme fraser og legge dem inn i språket vårt? Det blir en gruppetilhørighetsmarkør, sier Lars. Noe som viser om du er med, om du er innafor eller utafor, om du er kul eller ikke.

Lars Evensens påstand får meg til å se på Myggen, Valgjerd og kollegaen min med nye øyne. De er kule mennesker. Antagelig kulere enn meg. Fordi de sier «på en måte» i annenhver setning.

Eller kanskje ikke. Halve Norge går rundt og sier «på en måte». Det blir en stor gruppe kule folk. Altfor stor. Problemet med sånne markører, forklarer Lars, er at de før eller siden plukkes opp av «ukule» mennesker. Da blir de ødelagt. «På en måte» er antagelig der allerede.

Dermed er kanskje ikke Myggen og Valgjerd og kollegaen min så kule likevel? Tvert om er de antagelig ukule. De tyr til forslitte markører.

Mens jeg sitter og skriver dette, dukker Karita Bekkemellem Orheim opp i en TV-debatt. Hun sier «på et vis», flere ganger, og i underlige sammenhenger. Jeg tar en ny telefon til Lars og opplyser ham om hva som foregår: Forsøker hun å bygge en ny merkevare? Er hun kulere enn Valgjerd og kollegaen min? Bør vi henge oss på nå, vi som mistet den forrige bølgen?

Lars tror ikke det. Kanskje prøver hun å markere avstand. Men han kan vanskelig tro at det blir en ny gruppetilhørighetsmarkør. Det blir nesten bedre å si «på en måte».

Budskapet til Valgjerd og kollegaen min og de andre blir dermed dette: Kjør løpet ut! Ikke la dere forlede av Ap-Karita til å hoppe over på billige kopier. Tvert om, legg mer trykk på uttrykket når du sier det, slik at folk rundt deg forstår at du tilhører den klassiske trenden.

På en måte!