NTNU-eren Sigmund Kvaløy Setreng er en filosofisk buddhist, og har et buddhistisk tempel i stabburet på gården sin. Foto: Rune Petter Ness

Filosofer klatrer ikke – nødvendigvis

Han har drøftet fredspolitikk med Albert Einstein og diskutert filosofi med Dalai Lama. Sigmund Kvaløy Setreng er en intellektuell, men har aldri brydd seg om å skrive de riktige akademiske bøkene.

– Et spørsmål som vi ofte får, er om filosofers forhold til fjell. Bare fordi Arne Næss og jeg klatrer, så tror mange det er en sammenheng mellom filosofi og fjellklatring. Men det er det altså ikke!

Fjellklatreren, økofilosofen, buddhisten og improvisasjonsforskeren ved NTNU, Sigmund Kvaløy Setreng, hviler hendene på rattet i sin grå Mitsubishi. Det er ennå mange mil til vi kommer til Busetgrenda i Midtre Gauldal i Sør-Trøndelag. Vi skal til gården Setreng hvor bilføreren innimellom alt det andre han henger fingrene i, sysler med tømmerdrift, poteter og produksjon av økologisk høy. På gården skal vi drikke kaffe, ta bilder og få en omvisning.

– Ja, så har du Peter, fortsetter Setreng og minnes sin avdøde venn Peter Wessel Zapffe: Norges første økofilosof, samtidig en dikter som strødde rundt seg med tekster om friluftsliv og tindebestigning i forskjellige blader. Setreng samlet et utvalg av dem. Resultatet ble boka “Barske glæder”, som er blitt en klassiker for friluftsmennesker.

– Peter var jo også fjellklatrer, sier Setreng. Da fins det jo tre av dem. Likevel. Sigmund Kvaløy Setreng er klippefast i troen på at norske filosofer ikke nødvendigvis er avhengige av loddrette berg.

Fredsdiskusjon

Topplua sitter godt på i bilen. På olajakka hans henger en sju år gamle button, “Nei til EF”. Setreng er vant med å være motkulturell. Den 7. juli 1970 satte rundt 40 personer fra Samarbeidsgruppe for natur- og miljøvern opp telt midt i linja for en anleggsvei, for å stanse utbygginga av et kraftverk. Beslutningen om å bygge ut Mardøla-vassdraget i Møre og Romsdal fylke var sterkt omstridt, og Setreng stod i fronten. Her ble lenkegjengen født.

Ti år senere var han med i gjengen som okkuperte regjeringsbygget under Alta-aksjonen. I Alta bygde Setreng en armert islavvo som politiet brukte en time på å hogge seg inn i. I fjor sommer demonstrerte han sammen med ungdommer under EU-toppmøtet i Göteborg.

I garasjetoalettet har Setreng montert opp bokhyller. Tre bind av den tyske forfatteren Thomas Mann har økofilosofen pløyd seg gjennom i dette lille rommet. Skogeieren
og New Scientist er også do-lektyre.

Her brøt det ut voldsopptøyer, og mediene ga demonstrantene skylda. Setreng mener det er liten tvil om at det var politiets metoder som i utgangspunktet skapte bråket, og er svært skuffet over at fredelige innsatsen blant de engasjerte ungdommene ikke ble synliggjort i mediene.

– Ny forskning påstår at dagens ungdom mangler politisk interesse og engasjement. Göteborg ga et kraftfullt moteksempel, sier Setreng som ser på seg selv som pasifist. Det gjorde han også den gangen han som ung utvekslingsstudent i USA i 1953 møtte Albert Einstein. Sammen diskuterte de fredspolitikk.

– Einstein oppfattet seg som medskyldig i utviklingen av atombomben, minnes Setreng. Relativitetsteoriens far var blitt aktiv fredsaktivist og diskuterte gjerne pasifisme med europeiske studenter som kom på besøk i hans hjem i New Jersey.

Fag-generalisme

Et langt liv er levd etter det. Og ikke bare i protestlenker. Opp gjennom årene har han vært en ivrig skribent og foreleser, og har befestet en slags status som kulturpersonlighet i Norge. Han er en ettertraktet debattant.

Når sivil ulydighet skal diskuteres, er gjerne bonden i Budalen blant deltakerne. Er det et seminar om miljøvern, er Setreng blant de mest etterspurte. Han deltar også i arrangementer om globalisering, matkultur og jazzmusikk. I 1998 ble han nominert til Nordisk Råds natur- og miljøpris. Den fikk han ikke. Men samme år fikk han det ettertraktede statsstipendet fra Kulturdepartementet som gjorde at han fikk midler nok til å kunne konsentrere seg om skrivinga i noen år.

– Venner i det akademiske miljøet mener at mitt samfunnsengasjement har hindret meg i å skrive tjukke, faglige bøker, sier Setreng. Han har fått høre at han ikke får til endringer eller oppmerksomhet i samfunnet før han skaffer seg en høyere akademisk grad enn magistergraden han har fra 1966. Først da vil han bli hørt. Setreng er uenig i dette.

– Jeg mener å ha lært mer og fått til mer gjennom praktisk og politisk arbeid, enn jeg ville ha gjort hvis jeg bare hadde skrevet akademiske bøker. Og så har jeg lært mye av å oppholde meg i andre kulturer, særlig blant fjellfolk i Himalaya, sier han.

– Ser du på deg selv som en akademiker?

– Nei, jeg ser ikke på meg selv som en fagspesialist. I hele mitt voksne liv har jeg prøvd å bli et generalistisk menneske, et engasjert, helt menneske i stedet for en spesialist. Jeg har alltid ønsket å ha en bred faglig innsikt. Men i tillegg til å vite litt innen forskjellige akademiske fag, ville jeg også ha praktisk erfaring, forteller Setreng som var flymekaniker før han fant filosofien.

I dag er han en av forskerne i det tverrfaglige NTNU-prosjektet: “Improvisasjon i tverrfaglig lys“. Her prøver ulike fagmiljøer i musikk, filosofi og sosialantropologi å nærme seg det lite utforska begrepet “improvisasjon”.

– Ordet improvisasjon brukes både om annenrangs nødløsninger når de vanlige framgangsmåtene svikter, og om førstegangs løsninger basert på opptrenet beredskap – enten som artistiske utfoldelse som jazz, eller som fremragende aktivitet i krisesituasjoner, forklarer improvisasjonsforskeren. Det er den andre måten å se improvisasjon på, som har fanget interessen hos flere av NTNU-forskerne, og det på to nivåer: Både individets spontane helhetsløsninger og samfunnets kollektive improvisasjonsferdighet. Setreng og de andre NTNU-forskerne har gjort sammenligninger på begge nivåer, og synes det har gitt en spennende ny innsikt.

– Blant annet om individets og samfunnets sårbarhet versus livsstyrke, opplyser improvisasjonsforskeren.

Hodeskallen er en gave fra landsbyordføreren i Varanasi. Setreng har selv møtt kraniets bærer i live. Hodeskallen minner ham om at ingenting er varig.

Hodeskallen er en gave fra landsbyordføreren i Varanasi. Setreng har selv møtt kraniets bærer i live. Hodeskallen minner ham om at ingenting er varig.

Filosofien

Han stopper bilen på Støren. Her må det gjøres et matærend. Hjemme på Setreng-gården bor han mye alene. Kona jobber i Oslo og er månedspendler, mens de tre barna for lengst har forlatt redet. Setreng kommer ut av butikken med et brød under armen. Når han starter opp bilen, spør han høflig om han kan ta seg en blås ut av vinduet mens vi kjører videre. Han forteller om en annen biltur. I 1969 var Johan Galtung og filosofikameratene Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng på tur. Fra Norge til India i en Peugeot 404. Det hele ble filmet av Setreng med 8 mm kamera. Bilen holdt hele veien, og de rakk det internasjonale seminaret ved Gandhi-instituttet i Varanasi i anledning 100 års-markeringen for den kjente inderens fødsel. Denne turen var bare begynnelsen på en rekke reiser til dette området. Senere har han flere ganger møtt og diskutert filosofi med Dalai Lama. Og en gang i løpet av de 22 reisene til Nepal og Bhutan ble Setreng selv buddhist.

– Jeg er ikke en religiøs buddhist, jeg er en filosofisk buddhist. Det er en viktig forskjell, understreker sjåføren og ruller opp igjen vinduet.

– Den filosofiske buddhismen er en morallære, og det er en oppfatning av verden som jeg synes er tilfredsstillende. Rett innsikt gir rett handling, sier buddhisten bak rattet og gir en leksjon i økologisk konsekvensanalyse.

Blant mange nedslagsfelt er Setreng mest kjent for økofilosofi: En type praktisk verdenstenkning som tar opp økologiske forhold og problemstillinger, som hvordan den globale frihandelen endrer naturen. Den enorme økningen i internasjonal spredning av skadeorganismer er en direkte følge av den frie flyten av varer og tjenester, hevder Setreng.

En doktoravhandling i Oslo kategoriserer Sigmund Kvaløy Setreng som en radikal økofilosof og Arne Næss som en moderat økofilosof. Men mange blander sammen arbeidet til de to filosofene.

– Alle som arbeider med økofilosofi i landet, blir slått i hartkorn med Arne Næss. Det finnes flere akademiske avhandlinger som angriper meg og Arne som om vi var ett stykke ost. Men jeg tenker annerledes, sier Setreng.

– For de som står utenfor, er det ikke så enkelt å se forskjell?

– Vi er opptatt av ulike ting, men du kan si at vi komplementerer hverandre.

Fluepapiret

I 1994 skrev Setreng om “Naturens nei”, i et hefte som Norsk Bonde- og Småbrukerlag ga ut. Teksten handlet om EU, frihandel og det økologiske kaos som kunne komme i kjølvannet. Han ble gjort til latter da boka kom. Flere år senere fikk han rett i mange av sine spådommer. En økofilosof som uttrykker skepsis mot åpne matgrenser og globalisering og som i tillegg har en porsjon Gandhi i seg, er som fluepapir for enkelte kritikere. Urbanisten Erling Fossen mener at det finnes dommedagstenkere på den politiske venstresida i Norge og nevner Ottar Brox, Hartvig Sætra, Arne Næss og Sigmund Kvaløy Setreng som den rød-grønne firerbanden. Sistemann i “banden” er lei av kritikken.

– Jeg blir angrepet fra både venstre og høyre og orker ikke å involvere meg i det lenger. De har jo ikke satt seg inn i hva jeg har holdt på med!

Selv håper han at ettermælet blir at han bidro til en mer mangfoldig analyse av samfunnsutviklingen. I søknaden til statsstipendet skrev kollegaer i inn- og utland om Setreng at …han ved sin radikale og reflekterte kritikk av det moderne forbrukssamfunnet har i usedvanlig stor grad vært inspirerende og intellektuelt befruktende innen den akademiske verden og i store deler av miljøbevegelsen. Setreng har takket være stipendet fått gitt ut boka “Mangfold og tid”. – Det er en fortettet framstilling av økofilosofien og dens aktualitet, sier Setreng.

Frustrasjonen

Kollegaene i inn- og utland mener han snart også må skrive en annen bok, en selvbiografi – så mye som han har opplevd. Setreng kvier seg for det. Han synes det er litt jålete. Hvis han skulle ha gjort det, måtte det være for å fremme et budskap.

En slik bok ser bakover, og er det noe han angrer på i sitt 67-årige liv?

– Buddhister angrer ikke, det er helt ufruktbart. Hvis jeg ikke hadde gjort det jeg har gjort, så ville jeg ikke fått impulser til å gjøre det neste. Sånn er det hele veien.

– Så du er fornøyd med ditt eget liv?

– Nei, jeg kan ikke si at jeg er fornøyd, heller. Det er en livsstil å være engasjert, og jeg er jo frustrert over at miljøspørsmål jeg arbeider for, tar så lang tid før de utløser handling.

Framme

Bilen strever oppover kilometerlange, glatte motbakker, men på toppen gløtter grenda fram.

– Her ser du Busetgrenda! sier Sigmund Kvaløy Setreng. Han peker på gården sin, skogen, på de 16 småhusene som fortsatt står på gården. Her føler han seg mest hjemme. Han henter først posten, deretter setter han på kaffen. Så viser han vei til annen etasje i stabburet. Her har Setreng et buddhistisk tempel, som en av hans venner fra Bhutan har innredet. Setreng finner fram ei tromme som han slår litt på. Deretter blåser han lange toner i en teleskopisk lur. Så noen slag med tibetanske cymbaler. Rytme og klang blandes i det gamle norsk-nepalske stabburet. Men så legger han bort instrumentene. For nå er kosmopolitten i bygde-Norge blitt sugen på formiddagskaffe.