Digital resept for olje-Norge

I diskusjonen om hva landet vårt skal leve av fremover, spør flere: “Hvilke elementer fra den avanserte undervannsteknologien på sokkelen kan brukes i annen norsk industri?”. Men debattantene bør også snu poenget på hodet og spørre: “Hvordan kan elementer fra annen avansert industri i Norge utnyttes i undervannssektoren?”

Fra skreddersøm til standardløsninger

På norsk sokkel er det under vann det meste skjer. I dag blir utvinningsanleggene på sjøbunnen prosjektert ved hjelp av skreddersøm. Men kommende norske felt blir ikke lønnsomme hvis havbunnsutstyret skal designes fra “scratch” som nå, i en fremtid der oljeprisen kan bli liggende rundt 50 dollar fatet.

Den prosjektbaserte utbyggingen må derfor erstattes av standardiserte løsninger. Det alene vil krympe kostnadene. Men overgangen til standardløsninger vil også legge veien åpen for mer automatisert produksjon av subsea-anlegg, i små serier. Dette åpner for ytterligere kostnadsreduksjoner.

Ingen trylleformel

Automatisering er imidlertid ingen trylleformel. Skal de ubemannede maskinene utnyttes effektivt, må de inngå i en strategi for “lean manufacturing” – produksjonsmetodikk som reduserer ulike former for sløsing i en kontinuerlig forbedringsprosess.

Uten dette komplette settet av grep blir det vanskelig å oppnå kostnadskuttene som må til i den norske olje- og gassektoren.

Lærdom å hente i bilindustrien

Heldigvis har Norge mye relevant effektiviserings- og automatiseringskunnskap å øse av. Denne finnes både i industri- og forskningsselskaper, ikke minst i fagmiljøene som har gjort Norge til storprodusent av avanserte bildeler.

I det norske bildel-riket er Raufoss hovedstaden. Her lages støtfangersystemer, hjuloppheng og bremserørskoblinger i automatiserte produksjonslinjer. På havbunnen blir det aldri behov for så store produktserier som det bilfabrikkene svelger unna. Men offshore-leverandørene kan like fullt lære mye av automatiseringsløsningene i bildel-industrien.

Operatøren forblir viktig

I fabrikkene på Raufoss arbeider både industri-roboter og datastyrte verktøymaskiner; utstyrstyper som er nært beslektet. Mens en verktøymaskin leveres kun for en bestemt arbeidsoppgave, eksempelvis boring, fresing eller sliping, er industri-roboter mer universelle fra fødselen av. Først når de ankommer miljøet de skal tilhøre, gjøres de i stand til å løse akkurat de oppgavene de settes til.

Fellestrekket for disse maskinelle hjelperne er at de deltar i vareproduksjon – nesten uten menneskelig innblanding. Men operatører vil være uunnværlige i overskuelig fremtid, både i bildel- og offshore-industrien. Suksessoppskriften ligger i samspillet mellom mennesket og de stadig mer raffinerte ubemannede maskinene.

Små serier intet hinder

I økonomisk forstand gir både industri-roboter og verktøymaskiner dobbel gevinst: De arbeider feilfritt og høyner dermed kvaliteten på produktene. I tillegg er de billigere enn mennesker – fra starten av gjaldt dette riktignok kun i land med høyt lønnsnivå. Men nå er automatisk produksjon på full fart inn også i Kina og andre land med lavere kostnader.

I statistikken er industrien i dyre Norge lite automatisert. Hovedårsaken er at mange norske fabrikker lager komplekse produkter i små serier eller kun i ett stykk.

Men enkelte er i ferd med å bevise at dette ikke er noe hinder for økt automatisering. Ved å bruke sveiseroboter, har Kleven-konsernet nå hentet hjem igjen deler av skipsskrog-produksjonen til Norge.

Så kan vi bare håpe at skrogene som nå tar form i Ulsteinvik er starten på en æra der industri-roboter og verktøymaskiner kan brukes til å styrke Norges konkurranseevne på flere områder.

Innlegget sto første gang i Dagens Næringsliv, fredag 16. september 2016, og gjengis her med DNs tillatelse.