Der det skjedde

Det var til Utøyakaia leirdeltakere og gjester kom for å fraktes over til øya. Hit kom også terroristen Anders Behring Breivik, utkledd som politimann, i en Fiat Doblo leiebil. AUF hadde plassert to vakter på landsiden. Disse skulle blant annet ta imot Gro Harlem Brundtland, som besøkte øya samme dag. Nå sjekket de terroristens polititjenestebevis og meldte over til øya at en politimann var på vei. Noen minutter senere la MS «Thorbjørn» til ved Utøyakaia. Leirleder og båtfører vekslet noen ord med Breivik før han ble tatt over til Utøya hvor massakren tok til like etter, kl. 17.21.

Senere samme dag ble Utøyakaia base for en av de største redningsaksjonene som noensinne har funnet sted på norsk jord. Hit kom forfrosne og vettskremte ungdommer som hadde svømt fra øya, eller blitt plukket opp av modige båtfolk. Fra kl. 18.40 var Utøyakaia første mottakssted, hvor seks legeteam håndterte akuttbehandling og transport for videre behandling. Utøyakaia var omdreiningspunktet hvor terroren gikk fra vondt til verre. Den representerer samtidig redning og videre liv.

Fra kaianlegget på landsiden ser en direkte over til brygga på Utøya. Vi vet at denne avstanden ble opplevd som uendelig av livredde ungdommer ute på øya, denne kalde og regnfulle julidagen.

Utøyakaia ligger ved fylkesvei 155, ca. 500 meter sør for Utvika Camping. Fra kaia er det ca. 600 meter over til brygga på Utøya. På Utøyakaia kan en i dag knytte egne og andres historier fra 22. juli sammen med opplevelsen det fysiske stedet gir. Mange privatpersoner kommer hit på eget initiativ, og en kan derfor si at deler av sivilsamfunnet allerede har tatt kaianlegget på landsiden i bruk som et slags minne- og læringssted. Dette er ikke overraskende. Det viser kraften som er i slike steder, selv uten tilrettelegging.

22. juli-senteret i Regjeringskvartalet er lokalisert i første etasje i Høyblokka, der bomben gikk av kl. 15.25 og der sporene etter terrorangrepet i 2011 er mest synlige. I Hegnhuset på Utøya fortelles historier om flukt, død, overlevelse, mot og omsorg ved hjelp av de bevarte delene av Kafébygget (toaletter, lillesal og deler av storsal). Det var ikke gitt at Kafébygget og Høyblokka skulle bevares, og slett ikke at de i 2017 skulle være i bruk som minne- og læringssteder. I dag vet vi at det var riktig å ta vare på disse byggene, og at det var riktig å ta dem i bruk. Hegnhuset og 22. juli-senteret er viktige steder for mange berørte. På samme tid fungerer de som særlig egnede steder for læring om de verdier som trues i møte med ekstremisme.

På samme måte er området rundt Utøyakaia et riktig valg for et minnested i Hole. Vi ser for oss et verdig sted i form av tilrettelegging og enkel bearbeiding av landskapet. På denne måten vil det bli et sted tydelig adskilt fra aktivitet på kaianlegget for forøvrig. Her kan en minnes de 69 som ble drept og her kan en legge til rette for en enkel formidlingsdel knyttet til hendelsen 22. juli, og til Utøyas historie. Omtale av de frivilliges innsats vil ha en naturlig plass i dette.

Et nasjonalt minnested ved Utøyakaia vil i kraft av sin historie oppleves som meningsfullt. Det vil understreke forbindelsen mellom hendelsene i Oslo og på Utøya, og bli en integrert del av en helhet hvor minne og læring om hendelsene 22. juli 2011 skjer i direkte forbindelse med stedene der terrorangrepene fant sted. Et minnested på Utøyakaia blir dermed siste ledd i en minne- og læringsakse fra 22. juli-senteret og et kommende minnested i det nye Regjeringskvartalet til læringssenteret Hegnhuset og minnestedet Lysningen, begge på Utøya. En slik plassering vil være i tråd med internasjonal praksis, hvor minnesteder plasseres på steder med direkte tilknytning til hendelsen.

Vi lever i en verden hvor splittelse har gode kår, og i Hole har overlevere, etterlatte, redningsfolk og lokalsamfunn hatt ulike syn på minneprosessene i etterkant. 22. juli 2011 var en beksvart dag, men også en dag da mange gode krefter fant hverandre da det trengtes som mest. I 22. juli-dommen fra Oslo Tingrett 24. august 2012 heter det blant annet at: «Snarrådig og heltemodig innsats fra fastboende i Hole kommune og campingturister på Utvika Camping bidro til at skadeomfanget og antall omkomne ikke ble enda større.»

Vi håper forslaget om å ta i bruk Utøyakaia kan bidra til å skape et samlende sted. Vi ønsker at dette kan bli et sted for å minnes og hedre de som ble drept, de som hjalp, de som ble skadet og de som fikk livet sitt endret for alltid.

• Les også: Da terroren rammet Norge
• Les også: Skifta rolle i striden om 22. juli-minnestader
• Les også: 22.juli som forskningsobjekt