Digital omsorg

Jeg har det så godt, og greier meg foreløpig fint bare med trygghetsalarm og telefon, sier 91 år gamle Ellen Owesen i Trondheim.

I likhet med flere på hennes alder bor hun alene og trives med det. Boligen hennes har livsløpsstandard, det er lett å komme seg ut med rullator, og i den lyse årstiden blir det ofte en spasertur til dagligvarebutikken.

Også Astrid Nøklebye Heiberg (75) – tidligere professor, lege, statssekretær i Sosialdepartementet og president i Røde Kors – er sikker på at mange eldre ville foretrekke å bo hjemme så lenge som mulig om de bare fikk litt hjelp og tilsyn i hverdagen. Selv erklærer hun seg som varm tilhenger av teknologi:

– Jeg vil at noen skal varsles om jeg faller på badegulvet og ikke kommer meg opp. Og jeg vil heller ha en GPS eller sensor rundt hals en enn å gå meg vill når hukommelsen forsvinner. Hun vet at for å benytte teknologi kreves det informert samtykke fra den det an går, men mener at det må Helsedirektoratet kunne få til. – En enkel blankett kan ligge hos fastlegen, så han kan si til meg – akkurat som ved fornyet sertifikat: «Nå har det kommet så langt, fru Heiberg, at du bør vurdere å skrive under på samtykke til at andre kan bruke overvåkingsteknologi på deg.» Det kan da vel ikke være noen sak?

Ikke nok varme hender

Men velferdsteknologi er én sak – et flokete område, til og med. For én ting er at eldre og helsevesen sier ja til en innføring. Noe annet er organiseringen av feltet, etiske spørsmål og hvilke teknologiløsninger som skal tas i bruk.

Bakteppet kjenner vi alle: Samtlige land i Europa har en demografisk utvikling med et økende antall eldre. Samtidig finnes det ingen tilsvarende vekst i arbeidsstyrken. Selv om over halvparten av all nyutdannet ungdom her til lands gikk inn i helsevesenet i dag, ville det være for lite.

Helse- og omsorgssektoren trenger derfor innspill på bedre og mer effektive løsninger, og velferdsteknologi lanseres som det beste av disse.

Piloter

Teknologiske løsninger finnes i hopetall. Utfordringen er at de er for kompliserte til å brukes, de er ikke tilpasset behovene til de eldre, og det finnes lite av erfaring fra brukergruppen. Derfor er noen land nå i gang med pilotforsøk.

England kjører et av de største prøveprosjektene i Europa. Ikke mindre enn 2500 pasienter er involvert i piloten som har vakt internasjonal oppsikt. Også Danmark har valgt å satse på området, og har satt av tre milliarder kroner til pilotprosjekter og utprøvninger.

I Norge satte regjeringen ned et utvalg i fjor som skal vurdere behovet. I statsbudsjettet er det ikke satt av midler til feltet.

Etter en lang periode i dødvanne samler nå forskere, industriaktører og kommuner seg i en rekke forprosjekt med finansiering fra regionale forskningsfond. Slik kan partene begynne å sy sammen større hovedprosjekt.

«Velferdsteknologi er ment å gi trygghet, sosial kontakt, stimulans og aktivitet.»

Forskningssjef Randi Eidsmo Reinertsen

Som en engel

Høsten 2010 gjør NRK opptak i bydelen Newham i London, og tv-kameraet fanger inn pensjonist William Flemming som har fått svekket helse og er avhengig av hjelp i sin egen stue.

– Vil du ha et kryssord, spør kona og hjelper mannen sin ned på stolsetet.

Rekkehusleiligheten øst i London er full av tekniske installasjoner, blant annet måler William blodtrykk og oksygenopptak hver dag. Det er pasienten selv eller pårørende som gjør målingene. Datainformasjonen sendes til et team av sykepleiere og assistenter som vurderer om endringer i vekt og puls er alvorlige eller normale:

– Blodtrykket hans har falt litt – drikker han nok vann, sier kvinnen som sitter i telefonen og samtidig sjekker pasientjournalen med kollegene.

– De sjekker meg hver dag, og det kjennes betryggende. Hvis jeg føler meg rar, og blodtrykket er høyt, vet jeg hvorfor, sier William.

Prosjektledelsen påstår at han er blitt mer selvstendig enn på lenge. Etter eget sigende har han ikke hatt behov for å møte opp på helsesenteret på et halvt år.

Ute i hagen i Newham rydder kona til William i rosehekken sin. Hun snakker om hvordan dagene har forandret seg til det bedre, og at hun har fått et sosialt liv. Tidligere var hun bundet til å passe den syke mannen sin inne i huset:

– Før har jeg ikke kunnet forlate ham. Dette har endret livet mitt – det er som å ha en god venn eller engel som ser etter han.

Den norske tv-reporteren retter mikrofonen mot prosjektledelsen og stiller spørsmålet vi alle lurer på: – Men savner ikke de eldre den rene øyeog nærkontakten med helsepersonale? Er det ikke noe som forsvinner i dette?

– De får faktisk mer kontakt nå enn før, når de traff pleiere og helsevesen kanskje hver tredje eller fjerde måned, opplyser den kvinnelige prosjektlederen. – Den daglige og ukentlige kontakten får dem til å føle seg tryggere.

Forskning som brobygger

Velferdsteknologi er ment å gi trygghet, sosial kontakt, stimulans og aktivitet, sier forskningssjef Randi Eidsmo Reinertsen ved SINTEF. Her har helse- og IKT-forskere bygget opp kompetanse på tvers av faggrupper, og jobber nå tett sammen i flere prosjekter som ser på hvordan velferdsteknologi kan brukes til å løse utfordringene.

– Vi må finne ut hva eldre som skal bo lengre hjemme, vil ha behov for. Løsninger som forebygger og varsler fall, blir viktige, og riktig medisinering må sikres. Eldre mennesker vil trenge sensorer som kan våke over vitale livsfunksjoner og oppdage endringer i sykdomsbildet i tide, og de kan ha bruk for sosiale medier som kan lette kontakt med familie og helsetjeneste.

Reinertsen er opptatt av at forskere må prøve å minske kløften mellom produsent og kommune (bruker) som skal velge løsninger. Hjelpemidlene må bli så enkle at de eldre kan beherske og ta dem i bruk tidlig. Slik blir det en glidende overgang fram til den dagen de virkelig trenger utstyret.

GPS, sosiale medier og helsetelefon

Muligheten for å varsle andre blir viktig når man bor alene og helsa er skrøpelig. Like bortenfor Reinertsen sitter helseforsker Kristine Holbø. Holbø ser på hvordan de beste GPS-modellene kan utvikles videre til et nytt og positivt hjelpemiddel for eldre og demente, men stiller samtidig spørsmål rundt ansvar og praktisk gjennomføring.

Klara Borgen i Trondheim kommune leder prosjektet «Helse- og velferdsteknologi». Hun forteller at kommunen har sett på pilotforsøk i Skottland rundt varslingssystemer, og at de nå er i gang med en tilsvarende modell.

– Vi ønsker å bygge opp et nytt telefonmottak – én helsevakttelefon som skal favne om dagens ulike hjelpetelefoner som legevakt, trygghetssentral og krisetelefoner. Når det gjelder GPS, vil vi i første omgang teste ut verktøyet for å skape ekstra trygghet rundt eldre som bor alene. Vi vil ikke forhaste oss, men forsøke å tenke helhetlig når det gjelder velferdsteknologi – og har startet med å kartlegge hva som er gjort og hva status er i kommunen, sier hun.

I prosjektet «Sosiale medier for den aldrende befolkning» utvides bildet ytterligere når forsker Tone Øderud trekker inn nettbasert teknologi og kommunikasjon:

– Fysisk aktivitet og sosial kontakt gjør at eldre fungerer godt lenger. Sosiale medier gir muligheter for å samhandle sosialt. Kanskje kan eldre ha et skjermbilde på tv-en der de holder kontakt med barn og barnebarn i en annen by? Med tilpassing og tilrettelegging kan de både snakke med og se dem.

Kontaktsentraler

For å kunne overvåke helsa til en person, må det målinger til.

På samme vis som William i England sender sine målinger inn til en sentral, forsøker kommunene Bærum og Trondheim i samarbeid med forskere og IKT-bedrifter, å etablere kontaktsentraler for å følge opp kronisk syke pasienter hjemme.

I snart fire år har SINTEF-forsker Jarl Reitan vært ansvarlig for «Kols-prosjektet» der kroniske kols-pasienter følges opp hjemme. Til nå har hjemmehjelpere foretatt målinger og sendt inn til en «kols-sentral» på St. Olavs Hospital. Nå ser det ut til at Trondheim kommune kan overta med et eget mottakerapparat. Prosjektet «Helse- og velferdsvakta» skal se på etablering av en 24-timers tjeneste der det også trekkes inn spesialistkompetanse fra sykehuset. I Oslo jobber kollega Dag Ausen og Bærum kommune med et tilsvarende prosjekt, hvor kontaktsentralen også vil kunne følge opp alarmer fra en trygghetspakke i hjemmet.

Målingene skal gjøres av de eldre selv eller pårørende, og kommuniseres til sentralen via mobil. Men det kan også skje på annet vis: IKT-forsker Ingrid Svagård har vært med på å utvikle et konkret sensorbelte som kommuniserer med en mobiltelefon. – Pasientene må ha det på seg hele dagen, og det passer ikke for kols-pasientene som bare skal foreta én måling per dag, sier hun.

Beltet som måler hjerterate, temperatur og aktivitet, skal derimot til USA der seks hjemmeværende kronisk hjertesyke pasienter vil teste det til høsten i et 30 dagers program med daglig oppfølging. Pasientene måler i tillegg vekt, tar blodtrykk og rapporterer subjektive symptomer.

Rehabilitering og medisiner

Hjelpende teknologi trenger ikke være montert på en person, men kan plasseres i de fysiske omgivelsene til den eldre.

– Jeg vil ikke snuble i teppekanter og falle innendørs, sier Astrid Nøklebye Heiberg.

– Brudd betyr opptrening, lang rekonvalesens og isolasjon. Derfor må dårlig belysning unngås.

Bærum kommune, SINTEF og hjelpemiddelfirmaet Abilia tenker også i disse baner. Derfor er de i ferd med å sy sammen en trygghetspakke med kognitive hjelpemidler og varslingssystemer.

– Denne kommunale kofferten kan lånes ut, og innholdet skal lett kunne monteres hos den eldre, forteller Terje Myhre i Abilia. – Her vil det være fallalarm, og sensorer montert på vegg og dører vil kunne registrere bevegelsesmønster og slå på lys i rom. Systemer med talestøtte kan gi beskjeder hvis stengsel på en dør blir brutt.

Og hva med å få tatt riktige medisiner til rett tid? Økt press på den kommunale hjemmetjenesten gjør at det blir viktig å finne enkle, effektive løsninger som sikrer medisinhåndteringen. SINTEF har vært inne i bildet og sett på håndtering på sykehjem via elektroniske medisinskap og medisinvogner som skal hindre feil. Nå skal de sammen med Trondheim og Bærum kommune, samt flere legemiddelfirma, vurdere automatisk tildeling av medisin for gamle som ikke kan håndtere dette selv hjemme.

Felles standarder mangler

Skal velferdsteknologi fungere, kan den ikke bare ta hensyn til én bruker, men til et nett av aktører som trenger å kommunisere sammen: bruker, kommune, helsevesen, pårørende, advokat og forsikringsselskap. Det krever igjen en felles teknisk plattform.

Dette arbeides det med i EU-programmet UniversAAL, der 17 partnere med SINTEF i ledelsen er i gang med å produsere et åpent system av tjenester for å designe og dele velferdsteknologi.

– For å bruke en lego-metafor så vil UniversAAL kunne tilby byggeklosser, verktøy og instruksjoner. Noen klosser kan koble deg mot sensorer (som GPS-en på en smarttelefon) mens andre kan la deg dele informasjon med tjenester som for eksempel Facebook, Google og Microsoft, sier Marius Mikalsen på SINTEF IKT.

– Om en liten, norsk bedrift vil lage en løsning og bruke GPS-informasjon til å spore demente, kan utvikleren starte fra scratch og lage alt selv, eller han kan benytte byggeklosser fra UniversAAL. Når løsningen er ferdig, vil kanskje bedriften tilby den til kommunen. Om kommunen er interessert, men mangler «klossen» som trengs for at informasjonen skal tilflyte dem, skaffer de seg den fra UniversAAL. Dermed funker systemet.

Det internasjonale UniversAAL-systemet må sees i sammenheng med at kommunene nå prøver å standardisere IKT. Nylig har de ti største kommunene organisert seg i en gruppe (K10). Dette kan bli en motor for å utvikle en felles arkitektur som kan komme alle til gode.

Hva mener KS?

Men hvordan møter kommunene og armeen av helsearbeidere som skal sette dette ut i livet, utfordringene? På telefon kan strategisk rådgiver i Kommunenes Sentralforbund (KS), Åshild Willersrud, fortelle at mangel på kompetanse er et nøkkelord. KS har nylig gjort en undersøkelse der ca 200 kommuner har svart på spørsmål rundt innføring av teknologi.

– Undersøkelsen slår fast mangelen på kompetanse. I tillegg savner de ansatte informasjon rundt hva velferdsteknologi er og kan utrette.

Willersrud mener det er åpenbart at høyskolene rundt om får en oppgave framover, med tema som må inn i undervisningsopplegget på både grunn- og videreutdanning.

– Heldigvis vet jeg at Høgskolen i Sør-Trøndelag jobber med dette, og at Bergen kommer med tilbud om videreutdanning til høsten, sier hun.

Erfarne brukere

Gemini startet artikkelen med Astrid Nøklebye Heibergs innspill om samtykkeordning for eldre angående velferdsteknologi. Hva skjer her? Vi ringer Ivar Leveraas i Hagenutvalget som har velferdsteknologi som mandat. Men Leveraas har ingen gode nyheter: Datatilsynet stiller strenge vilkår, så noen blankett hos fastlege er nok ikke mulig.

Det er imidlertid én god nyhet i jungelen av hindringer: Når norsk velferdsteknologi står klar en gang rundt 2020, vil 70-80-åringene i målgruppa bestå av erfarne Facebook- og iPhone-brukere. De vil overhodet ikke være redde for teknologi.

Åse Dragland