KRONIKK

Underutviklet kunstby i utvikling

Kronikk publisert 27.05.13

Kunstbyen Trondheim fremstod i 1990-årene som en støyende og kreativ fest. 2000-tallet kan betegnes som svirens motpol, kunstbyens bakrus.

I år ble prosjektleder for planleggingen av en fremtidig kunsthall ansatt. En selvstendig kunsthall med en fagkompetent ledelse kan vise seg å være et manglende mellomledd i en kunstby som viser tegn til bedring.

Formuleringen er satt på spissen, uten å ta høyde for enkelte isolerte fremstøt. En kunstscene defineres tross alt ikke av enkeltvise aktører, men av synergien mellom flere. Poenget er: På 90-tallet hadde Trondheim en synlig kunstscene. Det ble ikke tilfellet utover på 00-tallet.

Gallerier dukket opp og forsvant, et atelierfellesskap skapte litt blest, byens en gang så vektige kunstmuseum (tidligere kunstforeningen) stivnet mens studentene ved kunstakademiet flyktet etter endt utdannelse. Byen falmet på kunstkartet.

I 2006 skrev nåværende hovedredaktør for ArtScene Trondheim Marit Flåtter teksten «En underutviklet kunstby». Her stilte hun spørsmål nettopp ved kunstbyens synlighet. Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie og tidligere intendant ved Trondhjems Kunstforening, etterlyste et bedre utstillingstilbud i byen mens kunstner og kritiker Lars Vilks så sent som i 2010 avsa følgende dom: «I Trondheim har man ikke skjønt at samtidskunst er status.»

Med tiden rundt 2010 som utgangspunkt, kan man på flere hold se tegn til endring: Kunst- og teknologibiennalen Meta.Morf ble arrangert for første gang, Trondheim Kunstmuseum har – til tross for den siste tidens   Gråmølnadebatt – vist gode utstillinger. Trondheim Open, som ønsker å synliggjøre byens kunstscene, gikk av stabelen i 2011 mens krefter fra Lademoen Kunstnerverksteder planlegger en årlig kunstfestival.

Disse faktorene er samlet sett eksempler på en «ny giv». Disse utviklingstendensene til tross, er det et annet viktig forhold som må nevnes: Nyutdannede kunstnere blir boende i byen.

For få år siden flyttet de fleste nyutdannede mastere ved kunstakademiet bort fra regionen. Når en kompetanselekkasje av en slik størrelsesorden gjør seg gjeldende over noen år, kan man nærmest snakke om at byen har tapt en generasjon kunstnere.

De siste årene har denne tendensen snudd, noe som har resultert i flere gode utstillinger på Galleri Blunk og etableringen av atelierfellesskapet og visningsrommet RAKE, et samarbeid initiert av byens arkitekt- og billedkunstmiljø.

Det er nærmere ti år siden planene om en kunsthall i Trondheim ble påtenkt. Ved inngangen av 2013 forelå imidlertid ingen plan om organisering, finansiering eller lokalisering. En langvarig lokaliseringsdebatt er noe av forklaringen. Å debattere lokaliteter, uten at kunsthallens innhold og finansiering er klarlagt, kan gi inntrykk av å være et spill.

 

I 2005 gikk eksempelvis lokale kulturpolitikere ut med planen om et ABM-senter (Arkiv/Bibliotek/Museum) på Dora. En slik satsning fortoner seg nå som utdatert kulturpolitikk. At planene ble forkastet viser hvordan kommunalt ansatte uten kunstfaglig kompetanse lar seg forføre av ord som «tverrfaglig», «formidlingsstrategisk» og «pedagogisk».

Om kommunen i det videre ikke gir slipp på sin hands-on-taktikk, under dekke av rollen som «observatør», risikerer planleggingen å undergrave håpet om en kunsthall rustet for fremtiden.

At stemmer fra kunstmiljøet har ytret seg i noe negative ordelag, bør være forståelig. Det er derfor forstemmende at aktører fra institusjons- og kommunehold stempler engasjert kritikk fra kunstfeltet som pessimisme. Det er derimot gledelig å merke seg at den nyansatte prosjektlederen for kunsthallplanleggingen, Helena Holmberg, ønsker innspill fra hele byens kunstmiljø.

Det finnes per i dag et gap mellom de etablerte institusjonene og de mindre galleriene. Kunstmuseet bærer nå preg av å være en slags kunsthall der samtidskunst sammenstilles med museets faste samling. Samtidig har flere yngre aktører tatt skjeen i egen hånd. Disse utviklingstrekkene representerer ikke to parallelle miljø, men føles likevel en smule separerte. En fleksibel kunsthall som på fritt grunnlag viser samtidskunst fra inn- og utland, vil både kunne virke skjerpende på de etablerte institusjonene og inspirere til debatt ved akademiet.

En selvstendig kunsthall bør føles som et tilskudd, snarere enn som et tilbygg. En uavhengig profil er avgjørende om hallen skal stimulere samtalen om, kritikken fra, mentaliteten i og synligheten av kunstbyen Trondheim. En befolkning som ser verdien av en styrket samtidskunstscene, fordrer gjentatt eksponering og debatt. Man bør i det videre ta sjanser og tåle at mange umiddelbart ikke vil akseptere og/eller liker hva de ser. Over tid vil nok imidlertid en slik innstilling betale seg mer enn om man legger seg på en populistisk tanke om at byen er best tjent med en kulturell flerbrukshall med kunsthallbenevnelse.

I Adressas oppslag Kulturelt mangfold eller monopol? ble det i januar uttalt at byens filmmiljø heller foretrekker å slå seg sammen med en kunsthall enn med Trondheim Kino. Teaterhuset Avant Garden har også ytret ønske om et samarbeid. Det er positivt i en tid der grensene mellom performance, video og billedkunst er perforerte.

Om målet er en kunstscene på internasjonalt nivå, er Trondheim fremdeles en underutviklet kunstby. Men kunstmiljøet har ikke vært bedre siden 90-tallet. Trondheim er slik sett en underutviklet kunstby i utvikling.

Kronikken sto i Adresseavisen 25. mai 2013