KRONIKK

Tyrkia og Twitter – den eksplosive massen

Kronikk publisert 17.06.13

Sosiale medier utfordrer ikke bare totalitære styresett, men også Vestens demokratier. Dagens trege styresett er kanskje ikke forenlig med en rask digital kultur.

Samtidig med at demonstrasjonene raser i Tyrkia sitter jeg på konferansen Personal Democracy Forum (PDF), i New York, hvor nye former for Internettaktivisme diskuteres. Sosiale medier spiller uten tvil en viktig rolle i det tyrkiske opprøret, akkurat slik de gjorde det under den arabiske våren.
Tyrkias statsminister, Recep Erdogan, hevder at «sosiale medier er samfunnets største trussel». Hvorfor, og hva slags ny type aktivisme er det vi ser i Tyrkia nå? Har sosiale medier endret massenes praksis og måte å organisere demonstrasjoner på? Kan vi i Norge og Vesten lære av det som skjer i Tyrkia, i hvordan fremtidens demokrati bygges?

Trege prosesser
Men først, er det som skjer i Tyrkia så spesielt – massene demonstrerte jo også før Facebook og Twitter? Ja, men den gang ble massene organisert gjennom etablerte aktivistiske organisasjoner. Prosessene var trege og ovenfra og ned. Avtaler ble gjort i gatene. Nå skjer dette i et mye raskere tempo enn tidligere og i en helt annen skala – de store massene inkluderes gjennom sosiale medier.
Sosiale medier fremmer ikke bare en ny infrastruktur, men nye former for informasjonsflyt og massedeltagelse. Twitter, blogger og Facebook mobiliserer flere mennesker – ikke bare «the usual suspects». Denne nye digitale kulturen kan bety en reell endring i premissene demokratiet er bygget på.

Fra implosiv til eksplosiv
Jean Baudrillard, skrev i 1982 om de «tause majoriteter». Massen er ikke kritisk og eksplosiv, men implosiv og blind, i følge Baudrillard. Resultatet er treghet fordi «likegyldigheten er massens eneste sanne praksis». Noe har imidlertid skjedd siden Baudriallards bok. Mediene domineres ikke lenger av en passiv enveis kommunikasjonsmodell, hvor TV er majoritetens samlingspunkt.
I sosiale medier ser vi en rask digital samhandling- og delingskultur, hvor enveiskommunikasjon brytes opp. Den tause majoriteten er derfor gått fra implosiv til eksplosiv. Sosiale medier bidrar til å styrke massenes sprengkraft gjennom å understøtte sosial mobilisering uavhengig av en organisasjon eller et lederskap.
Politiske protester, ikke bare i Tyrkia, men under den arabiske våren er resultat av spontane og eksplosive samhandlinger i sosiale medier. Dette har resultert i en lynrask mobilisering av folk i gatene, før myndigheter og andre rekker å strupe massens initiativ.
Tidligere kunne revolusjoner nettopp bli hemmet av treg mobilisering og folket ble arrestert raskere enn de kunne dukke opp i demonstrasjoner. Derfor er hastigheten avgjørende for om en protest vil overleve eller ikke. Hele 5000 til 10 000 mennesker var på Tahrir-plassen i Kairo den første dagen. Denne umiddelbare og omfattende mobiliseringen skapte et avgjørende moment som ledet frem til Mubaraks fall.

Uorganiserte demonstrasjoner
Tyrkia har også hatt store demonstrasjoner tidligere, men i følge den tyrkisk-amerikanske medieforskeren Zeynep Tufekci, som er på PDF-konferansen her New York, skiller dagens demonstrasjoner seg fra at de ikke er organisert av verken fagforeninger, politiske partier eller opposisjonen. Det vi ser i Tyrkia og på Taksim-plassen i Istanbul minner om det som skjedde i Egypt – en umiddelbar uorganisert demonstrasjon – en eksplosiv masse. Nå i over 60 byer.
Sosiale medier forklarer selvfølgelig ikke grobunnen for opprøret, men selve grunnlaget for massens spontane samhandling. I Tyrkia har 44 prosent av befolkningen Internett, hvorav nesten samtlige er på Facebook. Totalt har landet 30 millioner Facebook-brukere. Det er blant de ti ivrigste i verden. Omtrent 16 prosent av nettbefolkningen bruker Twitter, og som i Norge, er Twitter svært viktig nettopp fordi mange, unge, studenter og innflytelsesrike personer bruker det.
Utstrakt sensur
Tyrkia bedriver utstrakt mediesensur. CNN-Tyrkia dekket ikke de første protestene, men viste heller en film om Pingviner. I gatene har politiet forsøkt å slå ned demonstrasjonen med utstrakt bruk av vold og tåregass, så langt har kampene krevd to menneskeliv. Kombinasjonen av et brutalt politi og mediesensur har derfor trigget sirkulasjonen av protester i sosiale medier ytterligere, spesielt på Twitter og Facebook. Massene har så strømmet ut i gatene, men uten egentlig å vite hva de skulle gjøre. Kun med et inderlig ønske om å vise dagens makthavere at nok er nok.
Mangelen på organisert og institusjonell ledelse er en av grunnene til at massenes bevegelse i sosiale medier er så sårbare. Og en av årsakene til at egypterne ikke hadde noe reelt å lene seg til når revolusjonen var et faktum og Mubarak falt. Organisasjonen og det som var grunnlaget var bare et løst nettverk mellom massene i sosiale medier, uten en sentral ledelse. Denne utfordringen vil også kunne bli et faktum for tyrkerne, om styret faller.

Kollektiv mobilisering
Styrken i opprøret er at de er mange – det er folk, venner, naboer. Det er de som nødvendigvis ikke har gått i demonstrasjoner før. Forskeren Tufekci påpeker nettopp at de fleste tidligere store demonstrasjoner i Tyrkia har vært ivaretatt av folk som har gått på demonstrasjoner før. Tahrir-plassen i 2011, Tunisia desember 2010, trakk et stort antall mennesker som ikke hadde gått i demonstrasjoner før.
De nye verktøyene og strukturene i sosiale medier tillater helt klart enklere kollektiv handling. Massenes likegyldighet og passivitet foran TV, slik Baudrillard så dem, kan derfor være forbi. Samtidig kan mangelen på strategi være massenes store svakhet med tanke på å skaffe politisk makt. Massene er en stamme uten lederskap og uten struktur. Det som skjer i sosiale medier har ingen manualer, alt er basert på koblinger, uten organisasjon og uten regler.
Konferansen i New York ble avsluttet med spørsmålet om vi i Vesten kunne lære av det som skjer i Tyrkia, og det som skjedde i Egypt. Det er liten tvil om at den raske digitale ungdomskulturen som nå vokser frem i kjølvannet av sosiale medier har endret betingelsen for politikk og demokrati. Sosiale medier utfordrer ikke bare totalitære styresett, men også Vestens demokratier. Dagens trege styresett er kanskje ikke forenlig med en rask digital kultur.

Kronikken sto i Aftenposten 13.juni 2013