23. juni 1998 koker det på Stade Velodrome i Marseille. I VM-heksegryta holder Kjetil Rekdal hodet kaldt ved straffemerket på stillingen 1-1 mellom Norge og Brasil. Foto: Erik Johansen / NTB Scanpix

Team av hjerneceller lager mål

Kronikk publisert 05.09.17
Publisert også i Aftenposten

Mange gylne fotballøyeblikk, inklusive Norges mest berømte straffemål, er trolig skapt ved at nettverk av celler har jobbet uforstyrret i spillernes hjerne.

Johan Cruyff: “Football is a game you play with the brain.”

Eliteserien er mer enn halvspilt. I «mixed sone» etter kamp er det hoderisting å se i lag som ikke lykkes. Fra skuffede blikk lyser ofte ett og samme spørsmål «Hvilken kode har vinnerlaget knekt, men ikke vi?»

Noen skylder på dommeren eller ujevn gressmatte. Andre peker på at utholdenheten og farten til enkeltspillere har falt. Eller at skade, smerter og stress demper vågelysten. Atter andre innrømmer at motstanderen rett og slett var bedre.

Men laget må også spørre seg om tapene skyldes mentale forhold. Dominerer frykten for å dumme seg ut? Er tilliten spillerne imellom vaklende? Mangler gleden?

Eller har spillerne glemt spillemønsteret? Er nevrale nettverk – viktige koblinger mellom hjerneceller – i oppløsning?

Hjernesterke svensker

Følelser knyttet til stress, prestasjonsangst og frykt, men også glede og belønning er viktige mentale prosesser i en prestasjonskultur. Med avansert teknologi og vitenskapelige metoder avdekkes og måles slike prosesser.

Ennå er lite gjort for å teste idrettsutøvere ved hjelp av nevrovitenskap. I Sverige ble imidlertid en studie av 49 elitefotballspillere publisert i februar i år. Den er basert på psykologiske tester som måler kapasiteter i hjernens fremre deler.

Hovedfunnet var at høy kapasitet i dette hjerneområdet knyttet til arbeidsminne, planlegging, mental balanse og demping av forstyrrende impulser, preget de beste spillerne.

I dag har vi omfattende kunnskap om hvordan hjernens anatomi og nevrokjemi påvirker vår utvikling og evnen til å lære og prestere. Dette er forskningsbasert viten om hjernens funksjoner som er relevant for å forstå og forklare blant annet fotballspilleres prestasjoner, enten de lykkes eller mislykkes.               

Musklene er idioter

Argentinske Lionel Messi er i manges øyne verdens beste fotballspiller. Det er tydelig at avansert samhandling mellom ulike deler av hjernen, ligger bak det han gjør. De motoriske ferdighetene og fotballkompetansen hans gjør at hjernen planlegger smarte valg i forkant av hver situasjon. Men han kan også improvisere i siste liten.

Alle slike handlinger styres av funksjonen «executive control» foran i hjernen. Herfra administreres prestasjonene våre. Musklene er stort sett «idioter». De gjør som de får beskjed om.

Fra hjernevitenskapene vet vi at frykt knyttet til negativt stress gir svake prestasjoner og dårlig helse, mens glede utvikler hjernen, stimulerer lærelyst og bidrar til god prestasjonsutvikling. Sentralt står balansen mellom en mental kontroll som virker «ovenfra og nedover» og emosjonelle prosesser som går «nedenfra og oppover».

Et trekk foran

Hvor oppmerksomme vi er i ulike situasjoner, handler rent fysisk om hvordan kjemiske stoffer, «nevtrotransmittere», overfører signaler mellom nerveceller. Under en fotballkamp endres situasjoner hele tiden. Evnen til å være et trekk foran, er dermed avgjørende.

Men under stress kan en spillers oppførsel være lite gjennomtenkt og resultere i farlige taklinger, protester eller bortsparking av ballen. Da er det åpenbart at hjernen lar primitive nedarvede følelser i form av «nedenfra og opp»-reaksjoner beseire den mentale «ovenfra og ned»-kontrollen.

Kontaktsøkende celler

Også følelser drives av nevrotransmittere. Ifølge Jaak Panksepp, som var professor ved Washington State University, har vi syv medfødte emosjonelle drivkrefter. Disse er forankret i hjernestammen og i strukturen «amygdala» i hjernen.

Drivkraften «søking» er i en særstilling: den grunnleggende rå energien, nysgjerrigheten, gløden og drivkraften organismer må ha for å finne mat, overleve, reprodusere seg og prestere. I «søkesystemet» er transmitteren dopamin sentral.

Samtidig har vi skjønt at vi må bu oss på fare ved å utvikle motoriske og mentale ferdigheter gjennom trening. Når hjernen lærer, etablerer den stabile forbindelser, der grupper av nerveceller knytter ekstra gode kontakter seg imellom ved å etablere nevrale nettverk.

Jo mer en fotballspiller – og vi andre – trener (repeterer), og jo mer intensitet som legges i utførelsen, jo mer sannsynlig er det at slike nettverk etableres. Disse må vedlikeholdes.

Derfor bør vi aldri slutte å trene på grunnleggende ferdigheter.

Berømt straffespark

23. juni 1988 koker det på Stade Velodrome i Marseille. I VM-heksegryta står Kjetil Rekdal klar ved straffemerket på stillingen 1-1 mellom Norge og Brasil.

I en slik situasjon kunne primitive reaksjonsmønster overtatt kontrollen og aktivert en flykte- eller kjempeatferd. Dette er en fryktpreget prosess, påvirket av stresshormonet kortisol, som kan gi overreaksjoner. På kort sikt er prosessen nyttig i noen sammenhenger.

Men når en handling skal være presis, må de nevrale nettverkene som kontrollerer de riktige ferdighetene aktiveres. Evnen til slik selvregulering kan trenes gjennom realistiske øvelser som krever improvisasjon.

Rekdal holdt hodet kaldt og scoret. Det skinner gjennom i beretningene hans i ettertid at han tydeligvis stolte på nevrale nettverk som styrte straffesparket slik han hadde innøvd det gjennom mange år.

I motsatt ende av dramaskalaen roer mange lag ned når de har en «trygg» ledelse. Da reduseres dopaminet og gnisten forsvinner. Derfor pisket Nils Arne Eggen RBK frem uansett ledelsens størrelse.

De risikovillige

Prosessene i hjernen planlegger og kontrollerer vår atferd enten vi spiller fotball eller trompet, danser eller kjører bil.   

Sammen med Universitetet i Turku i Finland har SINTEF gjennomført en studie der hjernen til 34 ungdommer ble scannet. Der så vi at det nevrale nettverket var best utviklet hos de som var risikovillige og hadde en grunnleggende nysgjerrighet.

Dette tyder på at dristighet aktiverer og utfordrer hjernens kapasitet og bidrar til læring, mestring og utvikling. Resultatet kan bli mer risikoatferd. Men samtidig har disse personene opparbeidet en fleksibilitet som gjør dem flinke til å mestre krevende situasjoner.

Din egen mentale trener

Tilbake til fotballgarderoben: Enkelthistorier viser at spillere kan ha nytte av råd fra mentale rådgivere. Men den beste mentale treneren de og andre kan ha, er trolig en selv.

Utviklingen av evnen til selvregulering er målet, uansett hvilken arena vi opererer på. Men dette krever en forståelse av «mennesket» og våre reaksjonsmåter.

Artikkelen sto første gang i Aftenposten tirsdag 5. september 2017, og gjengis her med Aftenpostens tillatelse.