KRONIKK
Nobelprisvinnerne May-Britt og Edvard Moser fra NTNU i Trondheim legemliggjør vitenskapelig eksellense, dristighet og idealer verdt å strebe etter, skriver Thea Selliaas Thorsen. Foto: Geir Mogen, NTNU

Hvor går kunnskapsfronten i Norge?

Kronikk publisert 03.11.14

Trondheim har i 1000 år stått i en særstilling innen vitenskap og forskning. Hvorfor var det så lite kjent før ekteparet Moser fikk nobelprisen?

Trondheimsforskere har vunnet Nobelprisen. Vi på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) jubler over Moser-paret og er så stolte at vi nesten sprekker. Jubelen er først og fremst på vegne av vitenskapelig eksellense, dristighet og idealer verdt å strebe etter. May-Britt og Edvard Moser legemliggjør dem alle.

Men det er også grunn til å slippe løs jubelen for Trondheim. Man kan kanskje spørre hva en nobelpris har med «Bartebyen» å gjøre. Faktum er at ekteparet Moser kroner en enestående norsk internasjonal kunnskapstradisjon med hovedsete i Trondheim. Hvorfor er ikke dette bedre kjent? Hvorfor formidles det ikke at det finnes et annet Norge, et Norge som man ikke oppdager så lett med nasjonalromantikkens briller på nesa?

Enestående posisjon

La det være sagt med én gang: Undertegnede er født i Oslo, jeg er stolt over å ha vokst opp i Østfold, jeg har dessuten bodd og studert i både i Oslo og i Bergen (og Cambridge, Oxford, Paris, Pisa og Roma for den saks skyld) og elsker alle byene. Kors på halsen. I Trondheim er jeg innflytter. Og det er som innflytter – og ansatt i latin ved NTNU – at jeg har oppdaget det ene faktum mer oppsiktsvekkende enn det andre om denne byens enestående posisjon i norsk og internasjonal kunnskapshistorie. En historie som ikke handler om Norge, regionene og vår bonderomantiske sjel, men om Norge, verden og kunnskapsfronten.

Alle som har vært i Trondheim legger merke til Nidarosdomen. Men tenker man på hva som faktisk foregikk her, inne i bygget, og i bygningene som sto ved siden av? Tenker man over hva det i praksis innebar å være et erkebispesete i middelalderens Europa? Nidarosdomen er den samme type bygg som vi finner midt i dagens Paris, Oxford og Cambridge, og aktiviteten som foregikk i Nidaros var også i stor grad den samme.

Innlemmet Norge i verden

Hvorfor har nesten ingen hørt om den britiske kardinalen Nicholas Breakspear? Han som i 1153 opprettet erkebispesetet i Nidaros og innlemmet Norge i verden. Straks etterpå vendte han hjem til Roma, der han ble valgt til pave Hadrian IV i et pavedømme som på denne tiden, takket være ham, ble markert av fire geografiske hovedsteder; Roma i sør, Jerusalem i øst, Santiago di Compostela i vest og Nidaros i nord.

I realpolitisk forstand representerer den katolske kirke en fortsettelse av det romerske imperium. Aldri hadde dette riket vært større enn etter at Nicholas Breakspear opprettet erkebispesetet i Nidaros som administrasjonssentrum for mer eller mindre hele Nord-Atlanteren, en sentral hendelse i internasjonal historie og helt avgjørende for kunnskaps-Norge.

Med erkebispesetet i Nidaros ble Norge innlemmet i et internasjonalt kunnskapsfellesskap som var i rivende utvikling. Breakspear ga kunnskaps-Norge dets første institusjonaliserte infrastruktur ved å etablere en skole tilknyttet den nye katedralen, slik man hadde i andre europeiske kunnskapssentre. Etterpå fulgte andre norske byer.

Alle som har vært i Trondheim legger merke til Nidarosdomen. Men tenker man på hva som faktisk foregikk her, inne i bygget, og i bygningene som sto ved siden av?  Foto: Steinar Brandslet NTNU

Alle som har vært i Trondheim legger merke til Nidarosdomen. Men tenker man på hva som faktisk foregikk her, inne i bygget, og i bygningene som sto ved siden av? Foto: Steinar Brandslet, NTNU

Det særegne med de lærde ved hovedsetet i Nidaros var at de søkte tett kontakt med de internasjonale kunnskapsmiljøene, hovedsakelig i Paris. Det er nettopp på 1100-tallet, i samme periode som etableringen av institusjonene i Nidaros, at den nye, kritiske tenkningen i skolastikken utvikles spesielt i denne byen. St. Viktorklosteret etableres da der og blir et av de mest nytenkende læresetene i hele Europa. Det er dit de lærde fra Nidaros søker. De tar til seg den nyeste kunnskapen, og de skriver selv avhandlinger.

Norges første vitenskapsselskap

Lærdoms- og kunnskapsproduksjon på datidens internasjonale forskningsspråk, latin, fortsatte gjennom hele middelalderen. Middelalderen utgjør en av flere grunnleggelsesfaser i den Trondheim-sentrerte kunnskapstradisjonen som fortsatt gjør seg gjeldende i dag.

En annen fase er den teknologi- og naturvitenskapelig orienterte opplysningstiden. Norge fikk sin første institusjon med ordet «vitenskap» i seg på 1700-tallet: Det Kongelige Norske Vitenskapers Selskap (DKNVS), på mange måter datidens forskningsråd, stiftet og driftet i Trondheim. Nytenkende akademier, uavhengige av konservative universiteter, vokste nå frem i hele Europa. Gjennom DKNVS drev de lærde i Trondheim en omfattende direkte korrespondanse med ledende vitenskapsmenn i det samme Europa.

Da Norge endelig fikk sitt universitet i daværende Christiania, i 1811, førte ikke dette til en lavere internasjonal orientering i Trondheim. Vitenskapsselskapet fortsatte sin funksjon og tildelte blant annet selskapets gullmedalje til den banebrytende filosofen Arthur Schopenhauer i 1839 for en avhandling om viljens frihet og menneskets selvbevissthet.

Universitetsbibliotekets grunnlegger

Det var også i Trondheim Georg Sverdrup fikk sin utdanning før han dro til videre studier blant annet i Tyskland og til slutt vendte hjem til Norge som gresk-professor og etter hvert sjefsbibliotekar ved Norges første universitet. Som professor bidro han også med avgjørende argumenter for å sikre folkesuvereniteten i arbeidet med grunnloven på Eidsvoll 1814. Universitetsbiblioteket i Oslo er i dag oppkalt etter ham. Mot slutten av 1800-tallet fortsetter arbeidet i opplysningstidens ånd med etableringen av det som blir Norges teknologihøyskole og senere NTNU.

I Trondheim fikk Norge sitt første institusjonaliserte lærested, sitt første vitenskapelige selskap, sin første avis – som fremdeles utgis! og sin første teaterbygning. Med hånden på hjertet, visste du alt dette? Ikke jeg heller, ikke før jeg flyttet hit og enten tilfeldigvis snublet over det eller praktisk talt måtte grave meg frem til det. Alle nordmenn burde ha visst dette – og vært stolte. Det burde ha vært skolepensum. Minst. Hvorfor er det ikke slik?

I en særstilling

Det er ingen tvil om at mye forskning – og formidling – gjenstår for å få frem mer av historien om hvor kunnskapsfronten har gått gjennom de siste 1000 årene og frem til i dag i Norge. Ut fra nakne fakta er det heller ingen tvil om at Trondheim står i en særstilling – som er oppsiktsvekkende underkommunisert – i denne historien, som nå er kronet med May-Britt og Edvard Mosers nobelpris i fysiologi og medisin.

Saken ble først publisert i Aftenposten 31. oktober 2014.

 

Trondheims akademiske historie

1217 Schola Cathedralis Nidrosiensis
1760 Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
1910 Norges Tekniske Høiskole (NTH)
1922 Norges lærerhøyskole (i Trondheim) (NLHT)
1950 SINTEF (da: Stiftelsen for teknisk og industriell forskning ved NTH)
1955 Norges tekniske vitenskapsakademi (NTVA) (Trondheim)
1968 Universitetet i Trondheim (UNIT)
1973 Trøndelag musikkonservatorium
1974 Avdeling for medisin (fra 1984: Det medisinske fakultet)
1979 Kunstakademiet i Trondheim
1984 Den allmennvitenskapelige høyskolen (AVH) (tidl. NLHT)
1996 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ( NTNU)
Kilde: NTNU