Fossilfunn er sensasjonelle om de forteller om forfedrene til vesenet til høyre. Illustrasjon: Huxley, 1863

Berømte fossiler viser antakelig ikke menneskers evolusjon

Kronikk publisert 12.02.18

Mennesker kan relativt nylig ha utviklet seg direkte fra isolerte sjimpanser. Det betyr at fossiler etter «manglende mellomledd» simpelthen ikke eksisterer.

Den mest sannsynlige forklaringen på menneskelig evolusjon er den som kalles  vannapeteorien. I min versjon av denne uortodokse hypotesen er ikke de berømte fossilene våre forfedre. Eksperter burde se på disse fossilfunnene med et mer kritisk blikk.

Jeg har tidligere forklart min versjon av vannapeteorien (Gemini 13. juli 2017), og vil derfor bare oppsummere den her. Mennesker kan ha utviklet seg fra en gruppe sjimpanser som levde isolert på øya Bioko i Ekvatorial-Guinea i opptil 30.000 år.

Mennesker kan ha utviklet seg fra en gruppe sjimpanser som levde isolert på øya Bioko i Ekvatorial-Guinea i opptil 30.000 år. Illustrasjon: Alex Krill

De levde i stor grad i havet, på en marin diett full av essensielle fettsyrer som er nødvendig for hjerneutvikling. Det ekstreme evolusjonstrykket i det halvakvatiske miljøet kan forklare hvorfor vår art utviklet trekk som skiller oss fra sjimpanser og andre aper, som en stor hjerne, naken hud, fremstikkende nese, lange bein, langt hodehår og spedbarn med svak nakke og underhudsfett.

Ingen fossiler ville ha dannet seg langs kysten av Bioko, siden dette var et geologisk miljø med høy grad av erosjon og uten avsetning av sedimenter.

Etter utviklingen av arten gikk havnivået ned i forbindelse med neste istid, og de nylig utviklede menneskene kunne spre seg videre på det afrikanske kontinentet. Moderne mennesker som Homo sapiens og Homo neanderthalensis begynner deretter å dukke opp blant fossilfunnene. Tidligere fossiler, de som er mer enn rundt 300.000 år gamle, er dårlige, og viser ikke egentlig noen evolusjon som peker frem mot våre dagers menneskelige trekk.

Vannapeteorien er helt vitenskapelig, men de siste 57 årene har fagfeltet nektet å behandle den som en vitenskapelig hypotese.

Jeg tror dette er fordi en seriøs diskusjon av denne teorien kunne ha skapt tvil om fossilfunnene som er en av grunnpilarene for paleoantropologi, vitenskapen om menneskelig evolusjon. Hypotesen avvises nær konsekvent på grunn av en vitenskapelig tro på at fossilfragmenter stammer fra menneskenes tidlige forfedre.

Dachshunden

Et enkelt og lett gjenkjennelig eksempel på evolusjon uten fossiler er for eksempel dachshunden, en liten hunderase. Dachshunder og alle andre tamme hunder har helt nylig utviklet seg fra ulver på grunn av et menneskeskapt seleksjonstrykk.

Et sterkt seleksjonstrykk ga oss dachshunder fra ulver. Foto: Martin Olsson og www.pixel.la/Wikimedia Commons

Selvsagt kan ingen fossiler vise utviklingen av dachshunder fra ulver, og ingen fossiler vil noen gang bli funnet som kan vise denne utviklingen. Men det nære slektskapet mellom dachshunder og ulver kan påvises med metoder som genetisk analyse og avlstester.

Se nå for deg at det fantes en flere hundre år gammel vitenskap som utelukkende befattet seg med dachshundenes evolusjon, og som bare konsentrerte seg om fossiler. I «paleodachshundologien» ville det finnes sterke incentiver for å finne og godta fossilfunn som dachshundenes forfedre. Denne vitenskapen kunne akseptere at fossilfragmenter fra rever, ungdyr av ulv, unge sjakaler og unge hyener alle viste forskjellige stadier av dachshundenes evolusjon. Den ville insistere på at en hypotese om en nylig utvikling av dachshunder fra ulver ikke var verdt å diskutere, fordi tidlige forfedre av dachshunden ikke lignet på voksne ulver.

En slik vitenskap ville være som en trosretning basert på ønsketenkning og en lang forhistorie med misforståelser. Men opererer ikke vitenskaper med regler som hurtig fanger opp og retter opp slike feil?

Innenfor paleoantropologi gjøres hele tiden unntak fra noen av disse vitenskapelige reglene.

Paleoantropologi har unike utfordringer og vitenskapelig praksis

Mennesker er primater og fossiler av primater er svært sjeldne. Ikke noe fossil fra en gorilla har noen gang blitt rapportert, og bare tre fossiltenner har noen gang blitt tilskrevet en sjimpanse.

De fleste primatfossiler som er funnet er bare fragmenter, og enhver tolkning må basere seg på spekulasjon. Det er store incitamenter for å tolke primatfossiler som mulige menneskelige forfedre. Ett eksempel er det nylig utstilte fossilet «Little Foot», med sin gorillaliknende skalle. Forskerne som foretar disse fortolkningene er åpenbart ikke nøytrale: de tenker på seg selv som antropologer, ikke som primatologer. Om et fossil blir fortolket til å være en primat som ikke er en av menneskenes forfedre, vil ikke dette gi en prestisjetung publikasjon.

Det finnes langt flere paleoantropologer enn det finnes primatfossiler eller funnsteder for slike fossiler. Bare noen få paleoantropologer har selv funnet et primatfossil, og de har begrenset mulighet for å studere det opprinnelige fossile materialet som andre har funnet. For å beskytte de fossile bevisene og oppmuntre til nye funn, har fagfeltet paleoantropologi vedtatt en praksis som ikke er særlig vitenskapelig. Det akseptereres funn og fortolkninger som ikke kan testes eller reproduseres av upartiske forskere. Skeptikere og kritikere kan bli ignorert.  Å ta dem alvorlig ville hjelpe kreasjonistenes sak, en lobby med sterk politisk innflytelse som fornekter evolusjon og som alltid ser etter svakheter i vitenskaper.

Den hybride ligeren er en blanding av løve og tiger. Enkelte kjenner seg lite komfortable med å diskutere et så nært biologisk forhold på tvers av arter. Foto: Wikimedia

Her vil jeg vise hvordan denne praksisen har ført til at paleoantropologer tidligere har trodd på helt feilaktige fortolkninger av funn. Dagens paleoantropologer gjør sannsynligvis det samme. Selv om de forkaster vannapeterorien, bør ikke det skremme genetikere og andre forskere fra å ta den for seg.

Paleoantropologi har dratt fordeler av forfalskninger

Fra 1912 til 1953 ble en fossil skalle fra «Piltdown-mannen» antatt å være et manglende mellomledd mellom ape og menneske. Han hadde et kranium som et menneske og en fremspringende kjeve som en ape. Dette fossilet bekreftet den generelle oppfatningen om at den store hjernen utviklet seg først, før andre menneskelige egenskaper fulgte etter.

Dessverre var Piltdown-mannen en forfalskning. Det var kraniet til et menneske, satt sammen med en kjeve fra en orangutang.

Delene ble med vilje ødelagt og mange stykker fjernet slik at kjeve og kranium så ut til å høre sammen. De ble tuklet med for å se gamle ut. Skitt ble påført i sprekkene. En lang hjørnetann ble filt ned for å få kjeven til å se mer menneskelig ut. En nøye inspeksjon utført av en skeptiker kunne ha avslørt denne forfalskningen.

Den som sto bak var Charles Dawson, en britisk fossilsamler. Han hevdet at han hadde fått hovedstykkene i et grustak i Piltdown. Dawson gjemte steinredskaper, fossile tenner og fossile dyreknokler slik at de skulle bli funnet senere.

Oppdagelsen hans ble akseptert og fremmet av ledende forskere i England. De ville så gjerne tro at det var sant. For den som vil vite mer er essayet Piltdown Revisited i boken The Panda’s Thumb, av Stephen Jay Gould en god kilde.

Etter at Gould publiserte sitt essay i 1980, viste mange av de andre objektene i Dawsons samling seg også å være falske.

Piltdown-mannen førte til stor offentlig interesse som ga et oppsving for paleoantropologi som vitenskap. Flere hundre vitenskapelige papirer ble utgitt og bekreftet tilsynelatende feltets betydning for menneskelig utvikling. Funnene ble ofte nevnt av media i 1925 under den berømte «Scopes-rettssaken» hvor en amerikansk skolelærer ble stilt for retten for å undervise i evolusjon.

Når folk eller organisasjoner er desperate, ambisiøse eller entusiastiske, vil de gjøre og tro på det som er hensiktsmessig å overleve, oppnå noe og bidra til noe. Paleoantropologer ønsket desperat å finne et manglende mellomledd. Svindleren Dawson ønsket å bli valgt inn i Royal Society. De tre britiske ekspertene, Arthur Smith Woodward, Grafton Elliot Smith og Arthur Keith trodde entusiastisk på det de hevdet.

De ble adlet, hovedsakelig som et resultat av dette bidraget til engelsk vitenskap og Englands vitenskapelige status.

Saken fortsetter under illustrasjonen.

Eoanthropus dawsoni, eller Piltdown-mannen. I 41 år trodde forskere flest at dette var et manglende mellomledd mellom aper og mennesker. Illustrasjoner: Wikipedia

Ikke alle eksperter trodde på Piltdown-mannen. Innen få år ble tre forskjellige artikler publisert i Nature og Science der det ble nevnt at enkelte professorer mente tolkningene var feil. Men de tre ekspertene som studerte funnet, fant på en eller annen måte menneskelige egenskaper ved kjeven og ape-egenskaper ved kraniet. I dag betviler ingen at disse bare begikk helt ærlige feil.

For skeptikere var det helt umulig å bevise at en feil var blitt gjort. Det fossile materialet var skjørt, og besøkende forskere fikk bare lov til å se fossilene helt kort, uten å få røre dem. Deretter kunne de studere avstøpninger. Uten bevis kunne ingen forskere våge å påstå at Piltdown-mannen var et forsettlig bedrag. I vitenskapen er det uakseptabelt å komme med beskyldninger uten å ha bevis for det, og noe slikt kunne ødelegge anklagerens egen vitenskapelige karriere. Selv det å være uenig var upopulært. Forskere blir ikke fremtredende ved å være gledesdrepere.

Også i dag kan feil stå uimotsagt

Manglende tilgang til det opprinnelige materialet er fortsatt et problem for paleoantropologien. Innenfor andre vitenskaper kan oppdagelser og resultater reproduseres eller verifiseres i uavhengige laboratorier. Men et homininfossil kan bare bli funnet én gang. Andre må stole på at fossilfragmentene ble funnet som det blir hevdet, at ingen fragmenter ble plantet av spøkefugler og at ingen fragmenter ble holdt tilbake.

Primatfossiler er så sjeldne at en forskergruppe i felten kan lete i årevis uten resultater å vise til. Fossiljegere på avsidesliggende steder er noen ganger eventyrlystne risikotagere. En feltassistent eller spøkefugl kan prøve å komme unna med en narrestrek ved å plante noen fossile tenner, bein eller flintverktøy for å se om ivrige forskere kan bli lurt av det. Hvis de blir det, vil det føre til en bølge av oppmerksomhet for fagfeltet. Den ledende forskeren kan kanskje til og med få navngi en ny art.

En forskergruppe som finner fossiler, kan holde andre borte fra å studere dem til studiene er fullført og funnene fra gruppen er ferdig publisert. Når de har limt sammen fragmentene for å gi svar på hjernestørrelse eller om primaten hadde en oppreist, tobent, såkalt bipedal, kroppsholdning, er det vanskelig å utfordre dem.

Kopier, fotografier og publiserte resultater er materialet de fleste paleoantropologer må jobbe med. Eventuelle innvendinger mot de spennende resultatene som de opprinnelige forskerne kom opp med, kan bli tolket som misunnelse.

Et nyere eksempel på direkte svindel er avdekket. Paleoantropologiprofessor Reiner Protsch forfalsket aldersbestemmelser av fossiler gjennom hele sin 30-årige karriere. Det endte i skam da han prøvde å selge universitetets samling av sjimpanseskjeletter. Noen av hans fossile materialer ble sendt til et uavhengig laboratorium som viste at aldersbestemmelsene hans var falske. Protsch hadde forfalsket fossile funn fra bemerkelsesverdige steder for å gjøre dramatiske nye tolkninger. Et 50 millioner år gammelt primatfossil han sa var fra Sveits var faktisk fra Frankrike, hvor andre funn allerede var kjent. Et neanderthalfossil han sa var fra en myr i nord-Tyskland (Hanöfersand-mannen) var egentlig ikke et fossil i det hele tatt. Det var heller ikke to andre av påfunnene hans, Binshof-Speyer-kvinnen og Paderborn-Sande-mannen.

Eksponeringen av bedraget hans skulle ha vært en leksjon for andre forskere, men det har sjelden blitt nevnt, bortsett fra av kreasjonister.

Saken fortsetter under filmen. Sjimpanser kan også gå oppreist.

Tobente og småhjernede primater

Men la oss komme tilbake til Piltdown-mannen. Hans hjernevolum ble oppgitt til å være 1070 kubikkcentimeter. Dette er betydelig større enn dagens apehjerner (ca. 350-530 cm3), men langt mindre enn det menneskelige hjernevolumet på ca. 1500 cm3. Denne ærlige feilen er et eksempel på paleoantropologers forutinntatthet når de skal fortolke fossile materialer. Vi kan ikke ta for gitt at bestemmelser av hjernestørrelse hos fossiler er upartiske eller korrekte. Men paleoantropologer tar dette for gitt.

Paleoantropologer har ingen troverdig forklaring på menneskenes økende hjernestørrelse, eller encefaliseringen, som følge av evolusjonen. Alle paleoantropologer er tilsynelatende enige om at det virkelig store hoppet i størrelse fant sted med de første fossilene etter Homo sapiens.

Ifølge Bioko-teorien utviklet menneskehjernen seg direkte fra den lille sjimpansehjernen. Vannapeteorien forklarer vår arts bemerkelsesverdige encefalisering som følge av et marint kosthold som er rikt på docosahexaensyre (DHA) og andre essensielle fettsyrer som kroppen ikke kan lage selv og som er nødvendig for hjernens utvikling.

Siden hjernestørrelsen ikke økte nok før med Homo sapiens, begynte paleoantropologene å bruke bipedalisme, ikke encefalisering, som nøkkelfunksjonen som indikerer tidlig menneskelig utvikling. Mange knokler i kroppen kunne brukes for å vise at en ape var bipedal, så selv med sparsomme fossilfunn kunne mange paleoantropologer involvere seg i diskusjonene.

Vi skal imidlertid huske at arboreale aper ofte er bipedale når de beveger seg på bakken. YouTube-videoer viser hvordan gibboner går og løper som mennesker. Den tamme sjimpansen Oliver gikk rutinemessig uanstrengt i en fullstendig oppreist stilling, noe som førte til at noen mennesker hevdet at han var en humanzee, en hybrid mellom menneske og sjimpanse. En genetisk test viste at han ikke var det.

Alle sjimpanser kan gå på to ben når de bærer noe eller når de er i midjedypt vann. Ifølge vannapeteorien ble aper fullstendig bipedale etter tusenvis av år der de mest suksessfulle individene var dyktige til å gå og samle mat i vannet.

Saken fortsetter under bildet.

Lucy var et bemerkelsesverdig komplett skjelett av en Australopithecus. Spesialister var sikre på at skjelettet hadde et lite kranium og stammet fra et vesen som gikk på to bein. Her er kopier av beinfragmentene, en modell av skjelettet og en modell av Lucy selv. Alle bilder: Wikimedia

Lucy-skjelettet 1974

Betydningen av bipedalisme ble kjent for publikum etter funnet av det sensasjonelle fossilet Lucy i 1974.

Lucy var en Australopithecus, rundt én meter høy og ca. 3,2 millioner år gammel. Skjelettet sies å være 40 prosent komplett, noe som gjorde det til det klart mest komplette tidlige homininfossilet. Benfragmentene overbeviste spesialister om at Lucy var en bipedal hominin med en oppreist kroppsholdning.

Ingen knokler fra føtter eller hender var kjent fra Lucy eller fra andre hominin-fossiler etter Australopithecus. Men Lucy ble antatt å ha menneskelige føtter.

Fotsporene i Laetoli 1978

Mary Leakey med fotavtrykkene i Laetoli i 1979. Foto: Robert I. M. Campbell, National Geographic Creative http://www.nationalgeographic.com.au/history/newfound-footprints-stir-debate-over-our- ancestors-sex-lives.aspx

Det neste store gjennombruddet kom bare noen få år etter Lucy, da et lag ledet av Mary Leakey fant spor etter tre bipedale individer (ett av dem gikk tilsynelatende nøyaktig i sporet til et annet) på et sted kjent som Laetoli. Fotsporene ble angivelig laget av Australopithecus, og bekreftet at denne var bipedal og hadde menneskelignende føtter.

Tusenvis av dyrefotspor er bevart i dette bergartslaget, blant annet fra antiloper, harer, sjiraffer, neshorn, hester, griser, elefanter, fugler og insekter.

Geologer vet at fossile fotavtrykk vanligvis finnes i sedimentære bergarter, som ikke kan dateres, fordi mineralkornene i bergarten er eldre enn bergarten selv. Kornene kan være millioner av år eldre.

Men geologiprofessor Richard L. Hay, som jobbet med Leakey, hevdet at dette laget med fotavtrykk besto av vulkansk nedfall kalt tuffstein – lavastøv og mineralske korn som var falt ned som nysnø fra en vulkan 25 kilometer unna. Slik kunne Hay gi mineralprøver av glimmer til en kollega som spesialiserte seg på geokronologi. Det ble bestemt at glimmeret, og dermed sporene, var 3,6 millioner år gammelt.

Det er en unik geologisk fortolkning at et lag av aske kan være perfekt horisontalt, og ha hundrevis av forskjellige dyr som går på det kort etter at det falt. Enda mer bemerkelsesverdig er det at det finnes minst 18 liknende tynne lag, og minst 9 av dem viser dyrefotspor. Hay tolket hvert lag til å være et separat vulkansk utbrudd. Hvis disse var nedfall av aske, ville jeg forvente at noen lag var betydelig tykkere, og lagene ville inneholde skjeletter av dyr som ble drept av vulkansk aske. Ingen fossile knokler ble funnet i lagene.

En beskrivelse av tuffsteinslagene i Laetoli. Fra «The Fossil Footprints of Laetoli» av Hay og Leakey i Scientific American i 1982.

En standard geologisk forklaring på en slik serie av tynne kalkholdige lag med fotspor i ville være at dette var kanten av en bred, grunn innsjø i et tørt klima. Hundrevis av dyr samlet seg i nærheten av det dyrebare vannet og lagde fotspor i den våte leira. Når denne leira tørket og ble herdet, ble fotsporene bevart. Så, i den neste regntida, steg innsjønivået. Vannet brakte med segflere vulkanske sedimenter med gamle mineralkorn som dekket de gamle sporene. Disse skapte et mykt underlag egnet til å avsette nye spor.

Om dette er innsjøsedimenter, kunne de inneholde vulkansk aske og mineraler som er 3,6 millioner år gamle, mens fotavtrykkene selv kunne være så lite som noen hundre tusen år gamle. Sedimentlagene virker unge, siden de er helt horisontale og ennå ikke tiltet i denne geologisk aktive sonen. Fotavtrykkene kunne dermed være etter Homo sapiens, snarere enn Australopithecus. Dette er en åpenbar hypotese for en geolog, men ble ikke diskutert av Hay og de andre.

En uavhengig geolog ville ha lite å vinne og mye å risikere ved å utfordre fortolkningen av Laetoli-lagene til å være 3,6 millioner år gamle. Selv en debatt om dette ville spille ballen rett inn i hendene på kreasjonistene, som hevder at fossile bevis rutinemessig fortolkes feil.

Uansett ville ikke en uavhengig forsker få lov til å publisere en motstridende teori om en etablert tolkning uten først å jobbe direkte på funnstedet. Det ville være ekstremt vanskelig, ikke bare på grunn av den avsides beliggenheten i Afrika, men fordi paleoantropologene gjorde bevisene utilgjengelige, slik de så ofte gjør.

Fotsporene i Laetoli ble studert i 1977 og 1978 av Leakey, Hay og andre. De beskrev funnene, fotograferte og lagde avstøpninger av høy kvalitet av homininavtrykkene. I 1979, før resultatene ble publisert, ble sporene begravet. Laget ble dekket av fruktbar jord, og store vulkanske steinblokker ble plassert over området med fotsporene. Tilsynelatende ble dette gjort for å hindre kreasjonister eller vandaler fra å skade det.

Dessverre hindret det også uavhengige geologer fra å vurdere om disse var tuffstein eller innsjøsedimenter eller samle inn prøver av glimmer og andre mineraler for kjemisk analyse eller mikroskopstudier.

Beskyttelsesarbeidet i Laetoli er dokumentert av Getty Conservation Institute (GCI). Deler av sporene ble avdekket igjen i 1995-1996. Fotsporene var da blitt skadet av jord som var blitt plassert direkte på fotsporlaget. Grus og jord var presset inn i fotsporlaget, og måtte plukkes bort. Opptil to meter høye akasietrær hadde vokst oppå laget med fotavtrykk, og røttene deres hadde forårsaket betydelig skade. Laget ble rengjort og fotografert for å dokumentere skaden, og deretter dekket igjen, denne gangen med en tekstilmatte under jorda og steinen.

En avstøpning av fotavtrykkene i Laetoli. Originalene ble dekket til, og nå er de delvis ødelagt. Foto: Getty Conservation Institute

I 2011, under et prosjekt som bare varte i 11 dager, ble noen av homininavtrykkene gjenåpnet og vist til VIPer, og deretter dekket til igjen. En stripe med mørke vulkanske steinblokker er synlig på satellittbilder fra Google Maps.

I 2015 ble mange små prøveutgravninger utført cirka 150 meter sør for det opprinnelige stedet. Disse nye utgravingene fant noen nye bipedale fotspor. (Masao et al. 2016.) Jeg betviler ikke at avtrykkene er ekte.

Saken fortsetter under bildet.

Slik ble fotsporene dekket til den andre gangen. Foto: Getty Conservation Institute

Nariokotome (Turkana) 1984

I 1984 kom et annet gjennombrudd, av en forskergruppe ledet av Richard Leakey. De brukte fem sesonger i dalen med Nariokotome-elven nær Lake Turkana, og samlet inn mange beinfragmenter fra 1500 kubikkmeter sedimenter. Fra disse fragmentene satte de sammen et spektakulært homininskjelett, populært referert til som Nariokotome- skjelettet eller Turkana Boy.

Dette er det mest komplette skjelettet som er funnet etter en av våre antatt tidlige forfedre, da det har hele 108 av de 206 beinene i kroppen. Det antas å være Homo erectus, eller kanskje Homo ergaster. Det er lite enighet om artbestemmelse av disse homininene, fordi det fossile materialet fra andre steder er dårlig, og fordi anatomiske detaljer varierer ganske mye, slik at de alle kan være forskjellige arter.

Hodeskallen til Turkana Boy ble satt sammen fra cirka 70 biter, og mange manglet. Hjerneskallen sies å være cirka 900 cm3, og alderen ca. 1,5 millioner år. Knoklene skal vise bipedalitet, og alle antar at gutten hadde menneskelige føtter og hender. Imidlertid har det ferdig monterte skjelettet ingen knokler fra føtter eller hender.

I de vitenskapelige beskrivelsene som ble publisert i 1993 (The Nariokotome Homo erectus skeleton) nevnte Alan Walker og Richard Leakey at et mulig metatarsal (mellomfotben) ble funnet, men at «det har noen spesielle egenskaper og kom fra en del av stedet som bare ga tvilsomme funn». Fossilsamlerne fant fragmenter av forskjellige dyr i sedimentene.

Fant de kanskje buede fotknokler eller knokler fra en ape som de mente ikke kunne tilhøre deres skjelett?

Skjelettet etter Turkana Boy er nesten komplett. Men hender og føtter mangler. Kopi i Peabody Museum, Yale University

Paleoantropologer har en forklaring på den generelle mangelen på fotknokler hos gamle homininer. Bernard Wood, forfatter av Human Evolution – A Very Short Introduction, skrev: «Leoparder liker å tygge på hendene og føttene til apekatter, og hvis utdødde store rovdyr hadde lignende preferanser, ville det finnes få fossiler av disse delene fra homininer».

Men denne forklaringen stemmer antakelig ikke for fossiler fra huler, som «Little Foot»-skjelettet  som for tiden skal være det mest komplette etter Australopithecus. Det mangler også føtter. Fotfragmentene som ble brukt da skjelettet ble satt sammen ble oppdaget i museumsskuff, mens de andre knoklene ble funnet i Sterkfontein-hulen.  Mange knokler fra aper er kjent fra den hulen. Knoklene fra «Little Foots» bein ble funnet sammen med et armbein fra en ape, mens knoklene fra armene og andre deler brukt i rekonstruksjonen ble funnet lengre borte. Paleoantropologer tror at disse ulike knoklene  er del av ett enkelt skjelett, en av menneskenes forfedre og ikke beslektet med apekatter.

Svakheter i et paradigme bør diskuteres åpent

Vannapeteorien blir benektet av paleoantropologer, delvis fordi den hevder at alle menneskelige trekk og funksjoner utviklet seg samtidig som følge av én bestemt evolusjonær hendelse.

Paleoantropologer hevder at mennesker begynte å gå på to bein minst to millioner år
før den menneskelige hjernen utviklet seg. Fotsporene i Laetoli og det bipedale skjelettet med den lille hjernen frå Nariokotome er bevisene som oftest trekkes frem. Men selv de beste homininbevisene er problematiske.

Det er rettferdig at paleoantropologer kaller vannapeteorien «spekulativ», men det samme bør sies om teoriene om menneskelig evolusjon som for tiden er mest akseptert. De fossile bevisene for menneskelig evolusjon er ikke reproduserbare. Siden paleoantropologer ikke kan forklare hvorfor én bestemt evolusjonær vei ga oss naken hud, bipedalisme, stor hjerne, lang tommel for versatile hender og andre menneskelige egenskaper, kan kreasjonister fremme den ikke-vitenskapelige ideen om at dette skyldes «intelligent design».

Lucy, fotsporene i Laetoli og skjelettene fra Nariokotome og Sterkfontein er for tiden de mest respekterte fossilene innenfor paleoantropologi. Tidligere viktige fossiler var Java-mannen, Piltdown-mannen og Peking-mannen.

Java-mannen, offentliggjort i 1891, er det artsbestemmende fossilet for Homo erectus. Det besto av en menneskelig tann og et lårben, og av et gibbonlignende kraniestykke, som ikke ble funnet sammen. Hjernestørrelsen ble tolket til å være 700 cm3 i 1891, men ble økt til 900 cm3 i 1892. Begge disse størrelsesanslagene er mye større enn noen levende gibbon. Noen ekstra biter som ble antatt å tilhøre denne arten ble kjøpt fra lokale folk som ikke kunne dokumentere hvor bitene ble funnet. Noen av stykkene var delt før de ble solgt, fordi selgerne ble betalt per bit. Fortolkningene er spekulative og ikke høyt respektert i dag.

Peking-mannen var en «missing link»-sensasjon på 1930-tallet, med skalle- og kjevefragmenter fra så mange som 15 individer, i tillegg til steinverktøy. Fossilene ble funnet åpent i en hule. Avstøpninger av høy kvalitet og vitenskapelige beskrivelser ble utført. Men på ett eller annet vis, forsvant hele det opprinnelige materialet i 1941, og er aldri blitt funnet igjen.

De fleste paleoantropologer mener nå at både Java-mannen og Peking-mannen tilhørte Homo erectus, men dette begrepet omfatter sannsynligvis flere arter.

Når vi leser paleoantropologiske beskrivelser med et skeptisk blikk, kan vi finne problemer med alle funnene. De fleste fossilene kan være fragmenter av ikke-relaterte aper.

Fra genetiske funn ser det nå ut til at hverken Java-mannen eller Peking-mannen kunne være forfedrene til dagens mennesker. Det er nå bevist, med nesten samstemmig bifall, at alle mennesker som finnes i dag stammer fra en liten befolkning som bodde i Afrika for ca. 200.000 år siden.

Vårt felles matrilineale opphav kalles ofte «Mitochondrial Eve» og vår patrilineale forfar kalles «Y-chromosomal Adam». Sjimpansenes siste felles opphav levde visstnok for flere millioner år siden, og menneskelig mitokondrielt DNA faller innenfor den store variasjonen innenfor sjimpansenes mitokondrielle DNA.

I min versjon av vannapeteorien utviklet Homo sapiens seg på Bioko direkte fra en
gruppe isolerte sjimpanser (Pan troglodytes), i stedet for fra mulige manglende mellomledd som Paranthropus, Ardipithecus, Australopithecus, Homo habilis, Homo rudolfensis, Homo ergaster, Homo erectus, Homo naledi og Eoanthropus dawsoni.

“Mitochondrial Eve” og “Y-chromosomal Adam” kunne ha bodd på Bioko eller det nærliggende fastlands-Afrika, kort tid etter at vår art ble utviklet.

Vannapeteorien vil aldri kunne komme opp med dramatiske fossilfunn, som vanligvis lanserer nye teorier om vår evolusjon. Men selv om slike fossilfunn er spennende, er de altså ikke like sikre som folk flest antar.

Jeg håper at anatomer, fysiologer, evolusjonsbiologer og spesielt genetikere ikke vil la seg skremme av den fossilbaserte fornektelsen av vannapeteorien, men heller vil teste den og publisere sine resultater i vitenskapelige tidsskrifter.

Du kan laste ned en PDF av artikkelen på engelsk her. Acclaimed fossils might not depict human evolution