På midten av 700-tallet, helt i starten av vikingtiden, ble et menneske på omkring 25 år gravlagt i det som i dag er bygda Uthaug, på kysten av Trøndelag.
Begravelsen fant sannsynligvis sted om våren, for den døde fikk med seg en drektig sau i grava.
Vi kan ikke si kjønn sikkert, men våpenutstyret i grava tyder på at det var en mann. Rundt hofta hadde han et belte pyntet med 16 perler av glass, rav og stein. På veien til det hinsidige fikk den døde også med seg fisk, en pelsdyrjaktpil, en kam lagd av gevir og håndverksmateriale av glass og rav.
En svært uvanlig samling gravgods. Likevel var det ingen som tok noe større notis av grava da den ble avdekket i 1998.
Funnet helt tilfeldig
– Det var helt tilfeldig at jeg kom over grava.
Det forteller professor Birgit Maixner ved Vitenskapsmuseet på NTNU.
Bearbeidede og ubearbeidede stykker rav fra graven på Uthaug. Foto: Birgit Maixner, NTNU Vitenskapsmuseet
Maixner er arkeolog og forsker på perleproduksjon i jernalderen, som inkluderer vikingtid. I ledige stunder går hun gjennom gamle perlefunn fra museets samlinger. Hun ble svært overrasket da hun så hva grava fra Uthaug inneholdt.
Den blå perioden
– Jeg oppdaget at flere av glassobjektene som var registrert som perler i virkeligheten var råglass. Blant disse var det også romersk glassmosaikkstein, såkalte tesserae. Det er aldri før funnet så langt nord.
Råglasset var blått, hvitt, rødt og gult. Det var også en blå glasstråd i grava. Dette er typisk håndverksmateriale for skandinavisk glassperleproduksjonen på 700-tallet.
I arkeologien kalles dette for “den blå perioden”, siden de typiske perlene var blå – gjerne med intrikate mønster i rødt og hvitt.
I Skandinavia kjenner vi bare til produksjon av slike perler på to kjente handelsplasser i sør; Ribe i Danmark og Åhus i Sør-Sverige.
– Funnet i grava tyder imidlertid på at det ble produsert glassperler i Midt-Norge på 700-tallet, sier Maixner.
– Det utfordrer den rådende oppfatning om at rurale områder nord i Skandinavia produserte råvarer som pels og brynestein, mens avansert håndverksproduksjon primært foregikk på handelsplassene i sør.
Enda et bilde av utgravningssituasjonen for graven på Uthaug i 1998. Foto: Topografisk arkiv, NTNU Vitenskapsmuseet, filmmappe 3340
Også en spesiell pilspiss
Dette var heller ikke de eneste spesielle gjenstandene i grava. En butt pilspiss av gevir vekket også Maixners interesse. Slike piler brukte folk til pelsdyrjakt, fordi de ikke skadet skinnet på samme måte som spisse jernpiler.
– Selv om pels var en viktig eksportvare i Skandinavia i jernalderen, kjenner vi bare til en håndfull graver med slike pelsdyrjaktpiler, sier Maixner.
– Rav og håndverksglass er også svært sjelden i vikingtidens gravfunn, og kombinasjonen med pilen gjør graven på Uthaug helt unik.
Det perlebesatte beltet den døde var ikledd gjør også gravfunnet ekstraordinært.
– Det er flere mannsgraver fra vikingtiden i Norge som inneholder én til tre perler. Men jeg kjenner ikke til noen mannsgrav med så mange som 16 perler. Det er dessuten uvanlig at perlene har vært festet til et belte, slik de ser ut til å ha vært i graven på Uthaug.
Fiskebonde, pelsjeger og perlemaker?
Så hvem var dette mennesket, som har fått så uvanlige gravgaver med seg?
Spredningskart over funnsteder med glassmosaikkstein (tesserae) i bosetninger og graver fra tidlig middelalder. Illustrasjon: Birgit Maixner, NTNU Vitenskapsmuseet
– Dersom vi tenker at gravgavene speiler den dødes liv og virke, kan vi se for oss at dette var en våpenbærende mann med et veldig variert livsgrunnlag: En fiskebonde som i tillegg jaktet pelsdyr og produserte gjenstander av rav og glassperler, sier Maixner.
– Dersom gravgavene tolkes mer symbolsk, formidler begravelsen kanskje et bilde av en person som var involvert i flere aktiviteter innen ressursutnyttelse, håndverk og handel over lange avstander.
Hun sier at graven tyder på at enkeltindivider i vikingtidssamfunnet kan ha kombinert langt flere leveveier enn forskere tidligere har antatt.
- Les også: Stedsnavn-koden
Fisk og sau til middag i det hinsidige?
Mens arkeologene fascineres av råglass, stusser den gemene hop kanskje mer over hvorfor noen får med fisk og sau som gravgaver.
– Også her er flere tolkninger mulige. Sauen og fiskene kan ha vært ment som mat for den avdøde i etterlivet. Men det kan også symbolisere en identitet som fiskebonde, sier Maixner.
Hun legger til at flere vikingtidsgraver på Uthaug har inneholdt et lite dyr på størrelse med en hund, uten at disse dyrene har blitt artsbestemt. Det er derfor mulig at nedleggelsen av en sau i graven representerte en lokal gravskikk.
Det kan jo være en tradisjon å vurdere for deg som ønsker å skape godt hinsidig samhold i eget lokalmiljø (journ.anm.)
Kilde:
Maixner, Birgit. “Blue Period” Bead Maker, Amber Artisan, Fur Hunter, and Fisherman-Farmer in a Single Individual? An Extraordinary Early Viking Age Grave from Central Norway. (2026). LEIZA Journal of Archaeology, 1(1). https://doi.org/10.82918/lja.2026.1.117156

