– Lokalprodusert mat til forsvaret er den nye beredskapen
Forsvaret vil ha lokal mat. Bøndene vil levere. Men regelverk, rammeavtaler og manglende logistikk stopper maten på vei til soldatene.
Anita Øren og kolleger har forsket på Ørland flystasjon og matproduksjon på Fosen. Øren er seniorforsker hos SINTEF.
– Selv nå som det er så mye fokus på totalforsvaret, blir den sivile delen av beredskapen lett glemt, sier hun.
Støtter bønder og øker beredskapen
Flystasjonen har skrevet intensjonsavtale med Trøndelag Bondelag med flere om at stasjonen skal bruke mer lokalprodusert mat. På den måten ønsker man å støtte lokale bønder, slik at den lokale matberedskapen blir bedre. At en militæravdeling er mer selvforsynt med mat, gjør også at den lettere kan forsvare landet den dagen det trengs.
Om prosjektet "Lokal matberedskap i et totalforsvarsperspektiv".
Prosjektnavn: LoMaTo (Lokal matberedskap i et totalforsvarsperspektiv).
Prosjektet tar utgangspunkt i intensjonsavtalen «Fra jord til soldatens bord». Ørland flystasjon, Ørland kommune, Statsforvalteren i Trøndelag, Trøndelag fylkeskommune og Trøndelag Bondelag inngikk avtalen i 2024. Målet er å styrke matsikkerheten og beredskapsevnen ved å øke bruken av lokalprodusert mat i Forsvaret.
Partnere i prosjektet: Ørland kommune, SINTEF Digital, SINTEF Ocean, Statsforvalteren i Trøndelag, Trøndelag fylkeskommune, Trøndelag Bondelag, Ørland Bondelag, MIDSEC (nå NORDSEC), Ørland flystasjon, forsvarskoordinatoren i Trøndelag.
Det går med mye mat når norske soldater skal bli mette. Bildet er fra messa på Ørland flystasjon. Foto: Ole Andreas Vekve, Forsvaret
– Mye av regelverket kan ikke endres, men militæravdelingene kan påvirke hvem de har avtaler med. Bøndene har også kontraktsforpliktelser i verdikjeden, og disse kan være til hinder for alternative lokale avtaler.
– De vil gjerne endre seg slik at de kan levere mer lokalt, men det gir dem mer kostnader. Hvem skal ta disse kostnadene? spør Øren.
Tør ikke investere
Hun peker på at mange bønder slutter.
– Det er ikke bra med tanke på beredskapen, sier hun. Forskningen omtaler hun som et forprosjekt som bare pirker litt i disse utfordringene.
– Men vi må se på det lokale og regionale matsystemet og produksjon av mat. Dette er den nye beredskapen!
Når forskeren snakker med flystasjonen, kommunen og produsentene, opplever hun sterk støtte til intensjonen om lokal matberedskap. Samtidig oppleves avtalen som for lite forpliktende. Det betyr at produsentene ikke tør å investere.
Bøndene vil ha en garanti om minstekjøp, de vil ha langsiktige avtaler, og de vil ha den samme prisen som de får om de selger produktene sine til Nortura eller Tine.
For liten alene
Det største praktiske problemet er logistikken. Ørland mangler kapasitet til å ta imot og lagre kjøtt og grønnsaker. Det trengs også bedre transport fra lageret og det siste, lille stykket inn på flystasjonen.
Samtidig er Ørland flystasjon alene for liten til å få til et system for å bruke lokale landbruksprodukter. Flystasjonen bruker for eksempel tre tonn gulrot i året. Én enkelt produsent dyrker og leverer 600 tonn.
At en militæravdeling er mer selvforsynt med mat, gjør også at den lettere kan forsvare landet den dagen det trengs. Her er Aktiv Innsats Tropp 1 i Baseforsvarsbataljon Ørland på øvelse. Foto: Arne Marius Alm, Forsvaret
Konsekvensen er at flystasjonen må slå seg sammen med kommunale kjøkken, skoler og helseinstitusjoner for å kunne kjøpe inn nok til at bøndene kan forsvare de investeringene de må gjøre.
Eller det burde være et lokalt anlegg for råvarebearbeiding, ifølge SINTEF-forskeren. Ved å produsere til hele landets befolkning i fredstid, vil en ha en infrastruktur som kan brukes til produksjon av mat til regionen ved en eventuell krise. Det gir oss en bedre matberedskap.
Ja takk til krokete gulrøtter
I grønnsakproduksjonen er det stort svinn. Gulrøtter som ikke er pene nok og poteter som er litt skadet, kan ikke selges i butikkene. Men de kan gjerne utnyttes i grovkjøkkenet til Forsvaret. Hvis de skal bli til lapskaus, råkost eller potetmos, trenger de ikke å være pene.
Undersøkelsene som forskerne har gjort, viser også at lager-, vaske- og produksjonsmuligheter, i tillegg til rammeavtaler og regelverk, gjør det foreløpig vanskelig å få til lokal matlevering. Forsvaret må følge nasjonale rammeavtaler som ikke åpner for å kjøpe fra lokale bønder.
Forsvaret kan for eksempel bruke noen av de grønnsakene som ikke er pene nok til å selges i butikken. Her fra messa på Ørlandet Flystasjon. Foto: Markus Engås, Forsvaret
Alle vil, men får det ikke til
Konklusjonen fra SINTEF-rapporten kan oppsummeres som at alle vil, men de får det foreløpig ikke til. Både produsenter, kommuner og forsvarsansatte er enige om at lokal mat styrker beredskapen og lokalsamfunnet. Og at forsvaret bør spise norsk husmannskost, mat med kjent opprinnelse – og at matberedskap må sees i sammenheng med totalforsvaret.
Mange vil gjerne være med i pilotprosjekter for å få til den lokale matforsyningen. Produsentene kan gjerne levere poteter og gulrot eller prøve ut slakting og foredling. Men de trenger å vite hvor mye de kommer til å få levert, og de trenger å få betalt for merarbeidet.
– Beredskap koster. Kanskje dette gjør at vi ser at vi må bruke litt penger på beredskap, sier SINTEF-forsker Anita Øren.
