Redder sjøgress og franske østers: Nye løsninger gir nytt liv til Europas kystområder
Europeiske kystområder er under økende press. Forskere jobber med å identifisere løsninger som kan snu denne trenden og hjelpe lokalsamfunn med å tilpasse seg klimaendringene.
Fra arktiske fjorder til Middelhavets enger av sjøgress, har århundrer med menneskelig aktivitet brutt ned habitater som en gang var fulle av liv. Klimaendringer har forsterket utviklingen. Men et ambisiøst initiativ kalt Climarest leder an i å snu denne trenden.
– Gjennom innovative restaureringsteknikker, samarbeid med interessenter og banebrytende vitenskap, tar vi ikke bare sikte på å helbrede naturen, men også å styrke de berørte lokalsamfunnene, forteller seniorforsker Ida Beathe Øverjordet i SINTEF.
Et oppdrag for havet – og menneskene
Initiativet er en del av EUs Horisont Europa-program, og støtter to sentrale EU-oppdrag: «Restore our oceans and waters» og «Adaptation to climate change». Disse oppdragene har som mål å stanse tap av biologisk mangfold, forbedre vannkvaliteten og bygge klimarobusthet i kystregioner.
Forskerne bidrar ved å utvikle skalerbare, naturbaserte løsninger på fem demosteder: Arktiske fjorder på Svalbard, sjøgressenger i Irland, østersrev i Frankrike, sedimentære bløtbunnsområder påvirket av akvakultur i Spania, samt tang- og tareskoger på Madeira (Portugal).
– Tilnærmingen er forankret i prinsippene til Society for ecological restoration (SER), med vekt på involvering av interessenter, målbare resultater og en rekke restaureringsaktiviteter – fra skadebegrensning til total restaurering av økosystemer, sier Øverjordet.
– Det er viktig å understreke at det ikke bare er økosystemene som gjenopprettes, men også forholdet mellom mennesker og natur.
Erosjonskontroll og avløpshåndtering på Svalbard
I Longyearbyen på Svalbard tar forskerne tak i to store utfordringer; kysterosjon og forurensning fra avløpsvann.
SINTEF-forsker Anatoly Sinitsyn i felt på Svalbard.
Arktiske kystlinjer står overfor økende trusler fra nedbryting av permafrost og kraftigere stormer. For å møte disse utfordringene ble det utviklet en kystforvaltningsplan. En 340 meter lang urban strandlinje bygget på oppfylt land.
– Designet er delvis basert på samskaping med lokalbefolkningen. Tiltakene skal både stabilisere kysten, øke biologisk mangfold og bidra til et rekreasjonsområde, forteller Anatoly Sinitsyn, som også er forsker i SINTEF.
Første trinn i planen er allerede gjennomført:
– Vi har bygd en 30 meter lang prototype for å beskytte kysten, med steinfylling som etterligner en naturlig kyst. Designet inkluderer også et tidevannsbasseng og en struktur laget av resirkulert trevirke, forklarer han.
Nå er det opp til lokale interessenter om de vil gjennomføre resten av planen.
Fire referansesteder med ulik geomorfologi (urban, kohesiv, grus og stein) brukes til å sammenligne erosjonsrater og biologisk mangfold. Overvåkingen omfatter dybdemålinger av havbunnen, kartlegging med drone og prøvetaking av miljø-DNA for å følge mangfoldet av mikroorganismer og smådyr.
Prototypen i Longyearbyen er bygget for å hindre kysterosjon. Her er den fortsatt under bygging. Foto: Anatoly Sinitsyn/SINTEF
Longyearbyen slipper årlig ut omtrent 300 000 m³ ubehandlet avløpsvann i Adventfjorden. For å bøte på dette ble en rist som fanger ca. 80 kg større partikler per uke installert i 2022.
Prosjektet går imidlertid lenger: I 2024 ble det lansert en informasjonskampanje. Klistremerker og videoer med arktiske dyr minner fortsatt innbyggere og turister om å kun skylle ned toalettpapir i do. Slik knyttes hverdagsliv til økosystemhelse.
Tiltakene har hatt effekt. I august 2025 viste målinger en reduksjon på 30 prosent i feilaktig nedskylling i byen.
I tillegg undersøker forskerne forurensningsnivåer og status for bunnfaunaen i fjorden.
Gjenoppliving av sjøgress i Irland og Spania
Sjøgressenger er avgjørende for karbonlagring, vannfiltrering, og som oppvekstområder for fisk. Men de forsvinner raskt. For å bøte på dette, restaurerer forskerne nå artene Zostera marina, Nanozostera noltii og Cymodocea nodosa på seks steder i Irland og Spania.
Sjøgress kan danne viktige leveområder for fisk og krabber. Foto: Ricardo Bermejo
Teamet testet flere metoder; transplantasjon av skudd, sedimentkjerner med ulike diametere, og frøbasert restaurering med gjørmeballer og direkte såing. De samlet også genetiske prøver for å finne de beste donor-engene og forstå hvordan sjøgressområdene henger sammen.
Resultatene varierte mellom de ulike stedene. For eksempel overlevde nesten alle plantene i Lettercallow, mens Baile Lar hadde bare ca. 14 prosent overlevelse.
Teamet følger med på veksten ved å måle blant annet skudd-tetthet, bladlengde og høyde på vegetasjonen. De sporer også karbon- og nitrogenlagring i sedimentene og vurderer sjøgressets rolle i å stabilisere økosystemene.
Restaurering av østersrev i Frankrike
I Bretagne er oppgaven å gjenopprette naturlige rev for europeisk flatøsters (Ostrea edulis) i Brest-bukta og Quiberon-bukta. Disse revene dekket tidligere store områder. Nå har de kollapset på grunn av overfiske, forurensning og sykdom.
Østersrev er kjerneområder for biologisk mangfold. De bidrar blant annet til yngeltilførsel, vannfiltrering, kystbeskyttelse og karbonlagring.
– Vi er heldige som fortsatt har noen naturlige flatøstersbanker i Frankrike. Men uten målrettet innsats for å beskytte og restaurere dem, vil de forsvinne. Det sier Marc Bouchoucha, som er forsker ved det franske havforskningsinstituttet Ifremer.
I stedet for å plante østers enkeltvis, bruker forskerne stål- og trestrukturer som etterligner naturlige aggregater. Disse strukturene er hevet for å hindre rovdyr og maksimere larvefesting.
I løpet av 2023 og -24 ble tretti ståldomer og tre trekonstruksjoner satt ut i havet. Nå følger forskere nøye med for å se hvordan livet etablerer seg på disse kunstige strukturene.
– Vi har omfattende erfaring med restaureringsteknikker for denne arten. Vi vet hva som fungerer og hva som fungerer mindre godt, forteller Bouchoucha.
– Takket være Climarest kan vi nå sette i verk løsninger som virkelig gjør en forskjell. Ikke bare for østersene, men også for menneskene som er avhengige av naturens tjenester.
Profesjonelle østersoppdrettere plasserer ut underlag for larvefesting i Quiberon-bukta.
Foto: Nicolas Brikke
Bygger bro mellom vitenskap og samfunn
En av de store styrkene i prosjektet er at det kobler vitenskapelig ekspertise med lokal kunnskap og interessentenes preferanser.
– På Svalbard ble både prototypen for å hindre erosjon og informasjonskampanjen utviklet sammen med lokalsamfunnet. Målet var å finne løsninger som tar vare på det biologiske mangfoldet, samtidig som folk fortsatt kan bruke områdene til friluftsliv og bevare kulturarven. I Irland og Spania har restaurering av sjøgress involvert alt fra lokale akvarier og skoler til naturvernorganisasjoner, utdyper Øverjordet.
På alle demostedene deler forskere og interessenter en felles visjon: å restaurere økosystemer ikke bare for naturens skyld, men for tjenestene de gir – som rent vann, stormbeskyttelse, karbonbinding og et bærekraftig levebrød.
Lærdommer fra prosjektet
Prosjektområdene strekker seg fra 79° nord (Svalbard) til 33° nord (Madeira), og omfatter et bredt spekter av klima, økosystemer og lokale kontekster. Denne variasjonen har vært en kilde til både nyskaping og robusthet.
Noen nøkkelerfaringer:
- Lokale utfordringer krever skreddersydde løsninger: Det som fungerer for å stoppe erosjon i Arktis, er noe helt annet enn metodene som brukes for å restaurere tang- og tareskog i Middelhavet.
- Involvering av interessenter er avgjørende: Verksteder for samskaping, borgerforskning og utdanningsarbeid har bygget tillit og sørget for at tiltakene treffer lokale behov.
- Demosteder gjør en stor forskjell: De gjør det mulig å teste, forbedre og dele restaureringsmetoder slik at de kan brukes i nye områder.
Barrierer og muligheter
Selv om et solid grunnlag er lagt, er det fortsatt store utfordringer med å skalere opp restaureringsarbeidet i Europa.
– Økonomiske begrensninger, tekniske hindre som ustabilt sediment og ekstremvær, og komplekse styringsspørsmål som behov for tillatelser og god koordinering mellom mange aktører, gjør arbeidet krevende, forklarer Øverjordet.
For å møte disse utfordringene jobber forskerne med løsninger som kan overbevise beslutningstakere. Ved å vise verdien av økosystemtjenester – som biologisk mangfold, vannfiltrering, karbonlagring og kystbeskyttelse – bygges et sterkt argument for investering.
I tillegg utvikles verktøy for modellering, overvåkingsprotokoller og veikart for interessenter. Disse skal gjøre det enklere å planlegge og gjennomføre fremtidige restaureringsprosjekter.
Et veikart for marin restaurering i Europa
Europas kystøkosystemer står overfor store utfordringer. Climarest har vist seg å ikke bare være et restaureringsprosjekt; det viser hvordan kystforvaltning kan bli mer robust i møte med klimaendringene.
– Ved å kombinere solid forskning med lokalt engasjement, viser prosjektet at økologisk restaurering kan være effektiv, inkluderende og mulig å skalere opp, sier Øverjordet.
Når Europa jobber mot sine klima- og naturmål for 2030, gir dette både håp og et veikart for å ta vare på planetens blå hjerte.
