Museumsskattene som aldri blir stilt ut
Noen av de største naturskattene ved NTNU Vitenskapsmuseets blir aldri utstilt. Mye ble samlet inn på berømte ekspedisjoner. Eller skaffet på andre måter. Som kalkalgene fra Charles Darwin.
Et problem med å skrive noe fra NTNU Vitenskapsmuseet i Trondheim er at du aldri blir ferdig. Hele tida støter du på nye spennende saker som du burde fortelle noen om. Kanskje er det ikke så rart heller, for disse folkene har nok å by på.
– Det er jo bare rusk, da, sier senioringeniør Tommy Prestø, og holder fram esken.
– Det er jo bare rusk, da. Foto: Nina Tveter, NTNU
Han har jo egentlig helt rett. I esken fra magasinet ligger noen fragmenter av en kalkalge, og om vi ikke visste bedre, ville vi kanskje tro at det neimen ikke var mye å vise til gjester. Men så var det dette navnet på esken da, det som kan få selv drevne biologer til å bli litt knisete og drømmende.
Men lokket viser at rusket er en kalkalge samlet inn av selveste Charles Darwin. Foto: Nina Tveter, NTNU
«Darwin», står det. Eksemplaret er samlet inn av Charles Darwin under ekspedisjonen med HMS «Beagle» på 1830-tallet. Det ble sendt til den store algeeksperten Mikael Heggelund Foslie en gang for mange herrens år siden, og museet i Trondheim har to sånne esker. Mer om det senere.
For Vitenskapsmuseet har mange gjenstander som aldri blir stilt ut. Men selv om det kan ta måneder og år mellom hver gang museet byr på en rundtur i magasinene, er det mulig å bli med om du følger med på museets sider.
Ekspertsamling i bryggerikjelleren
Blant ekspertene som kan vise deg de bortgjemte skattene er Prestø og Kristine Bakke Westergaard på botanikk og Torkild Bakken og Karstein Hårsaker på zoologi.
Trappa mellom bryggerikjelleren og resten av verden. Foto: Nina Tveter, NTNU
Noen skumle steintrinn nede i den såkalte «bryggerikjelleren» står Prestø og senioringeniør Hårsaker, for tross alskens planer og halvkvedede løfter om å få nye lokaler, er store deler av museets samling av dyr fremdeles lagret bak de gamle veggene her.
Hårsaker viser frem gjenstander fra den vulkanske øygruppen Tristan da Cunha, langt ute i Atlanterhavet.
– Dette er blant de mest avsidesliggende bebodde øyene i verden, sier Hårsaker.
Avsidesliggende steder kan være spennende for biologer fordi sjansen er stor for å finne arter som ikke finnes andre steder. I 1937 dro en norsk forskningsekspedisjon til øyene, sponset av blant andre Freia sjokoladefabrikk.
– Innbyggerne på Tristan da Cunha skulle ha så ualminnelig fine tenner, forklarer Hårsaker.
Så Freia og Den norske tannlegeforening var blant dem som mente det var verdt å bidra til vitenskapen. De sendte med en tannlege for å trekke noen tenner de kunne undersøke. Men fra museet i Trondheim deltok bare marinbiologen Erling Sivertsen.
– Derfor har vi stort sett eksemplarer fra havet, sier Hårsaker og viser frem en kolossal rur og en fisk kalt skjegguer (Sebastes capensis).
En kolossal rur og en fisk kalt skjegguer (Sebastes capensis), hentet fra Tristan da Cunha i 1937. Foto: Nina Tveter, NTNU
I alt samlet forskerne inn tusenvis av gjenstander, blant dem 97 dyrearter og 150 plantearter som var helt nye for vitenskapen. Den ikke-flyvende tristanriksen og den antatt utdødde, men gledelig svært så levende tristantrosten var blant dem.
Undersøkelsen av befolkningens tenner brukte ellers fagfolk og politikere da de planla norsk helsepolitikk etter andre verdenskrig. Snakk om å få mye ut av én ekspedisjon!
Snart 1,7 millioner historier i magasinene
Skal det være en sel på glass? Ikke det? Foto: Nina Tveter, NTNU
Museet har snart 1,7 millioner naturgjenstander med like mange historier i magasinene sine. Utstillingene viser med andre ord bare en bitteliten del av det de har.
Noen trapper opp fra «bryggerikjelleren» er noen mer moderne magasiner der botaniske gjenstander ligger lagret.
Hva med en kongepyton? Nå for tida er det mer sjeldent at levende dyr samles inn. Mange av disse har ligget her lenge. Foto: Nina Tveter, NTNU
Gjenstandene er ofte samlet inn på ekspedisjoner som selv i dag virker både strabasiøse og forlokkende. Fremdeles drar museumsekspertene på ekspedisjoner, selv om de gjerne kaller det «feltarbeid» isteden.
Rett nok går mange av turene nå for tida ikke så veldig langt, og ofte rett borte i høgget, for finansieringen kan gå trått. Det er så rart med det, alt vi har råd til, men ikke å kartlegge naturen for å vite hva vi hadde, hva vi har, og det vi kan miste.
Blant dem som ennå drar til eksotiske steder er førsteamanuensis Kristine Bakke Westergaard.
- Les også: Hundretusener døde i kjelleren
Magasiner og mysterier
Bakke Westergaard er botaniker. Hun er gjerne i arktiske strøk og jobber blant annet med å undersøke fremmede arter som sprer seg dit de aller helst ikke skal spre seg. Dette skal vi skrive om en annen gang også, men du kan finne en forsmak i denne saken. Så hva har hun i samlingene å gjøre, egentlig?
Kristine Bakke Westergaard er fullblods nerd og konservator for karplantesamlingen ved museet. Hun er også en sånn som drar til eksotiske steder for å finne ut enda litt mer. Foto: Nina Tveter, NTNU
Vel, for det første er hun konservator for karplantesamlingen. Hun har også blant annet undersøkt nunataker på Grønland, fjelltopper som stikker opp av isbreene. Disse nunatakene og andre isfrie områder kan ha fungert som en slags tilfluktssteder for flere planter under forrige istid.
– Én slik plante er grønlandsstarr, sier Bakke Westergaard.
Planten finnes stort sett bare helt øst i Russland, i Nord-Amerika og på Grønland.
– Men grønlandsstarr finnes også på tre steder i Nordland, sier hun, som tydeligvis liker et mysterium.
For hvorfor finnes planten bare langt borte, og så på noen flekker her til lands? Ellers ingen steder i Europa? Overlevde planten her fordi den fant et fristed på en nunatak?
En kalkalge er nå atskillig vakrere enn de fleste av dyrene på sprit. Foto: Nina Tveter, NTNU
«Ja»
Under sånt arbeid kan hun og andre ha nytte av planter som ble samlet inn for lenge siden og deretter havnet her i magasinene.
Plantemateriale ble samlet inn på Grønland av folk som professor Olav Gjærevoll og den berømte sjøoffiseren Jens Arnold Diderich Jensen. Dette viser at planter som bergsvingel, rødsildre, rosenrot, sølvvier og nettopp grønlandsstarr er å finne på nunataker på Grønland i moderne tid.
Diskusjonen rundt den mystiske bestanden i Norge foregikk i nesten 150 år før Bakke Westergaard fant svaret etter 15 år med genetiske undersøkelser og feltarbeid i tre stater i USA, på Grønland og i Nordland.
– «Ja», er svaret. Og hun jublet da hun fant det ut.
Planten overlevde istiden i Norge i isfrie områder, mener hun, og du kan lese mer om det her.
(Men husk at dette er fullblods nerder, og at noen ennå diskuterer.)
Tommy Prestø forteller om den store botanikeren Mikael Heggelund Foslie. Foto: Nina Tveter, NTNU
Foslie og 38 ekspedisjoner
Men det var dette rusket fra Darwin, ja, og hvordan det kom hit.
Mikael Heggelund Foslie var født i 1855 og egentlig telegrafist i Lofoten, men likte godt naturhistorie. Han hadde griseflaks, og vitenskapen også. For guvernanten Anna Jensen var ei drivende dame fra Drammen som kom til Nord-Norge for å jobbe. De to fant fort tonen, og snart ble de gift. Og Anna Jensen fikk fart på kaill’n.
– Hun ble en stor inspirator, sier Prestø.
Anna Jensen fikk Foslie til å satse på biologien isteden. Og takk og lov for det.
Foslie ble nemlig en fremragende botaniker og en av verdens fremste eksperter på kalkalger. Eksperter sendte ham materiale fra alle slags kriker og kroker med spørsmål om han kunne analysere det.
Botanikeren Mikael Heggelund Foslie var ekspert på kalkalger. Foto: NTNU Universitetsbiblioteket
– Vi har funnet materiale fra 38 ulike ekspedisjoner, sier Prestø.
For etter hvert havnet både Foslie og materialet i Trondheim der han jobbet til sin død i 1909.
Blant disse 38 ekspedisjonene var den berømte Fram II-ekspedisjonen under ledelse av den kjente polfareren Otto Sverdrup. Noe av dette materialet finner du også her i magasinet.
Men aller mest berømt er jo rusket fra Darwins ekspedisjon med HMS «Beagle».
Darwins rusk
Charles Darwin. Foto: Herbert Rose Barraud, Wikimedia Commons
Nesten alt materialet som Darwin samlet inn befinner seg i Storbritannia, men to små esker befinner seg som nevnt her i Trondheim.
Rusket er kjønnsdeler fra en kalkalge, som Foslie altså var ekspert på. Han trengte disse kjønnsdelene for å identifisere en art, og fikk dem dermed tilsendt fra England. Beviset ligger i et brev i Gunnerusbiblioteket som bekrefter at det var sånn det gikk for seg.
– Materialet er samlet i Bahia i Brasil i 1832, sier Prestø.
Og via England er det nå en ørliten, men slående del av det norske museets samlinger.
Du får følge med og se om du får sjansen til å bli med en dag.
