Noen elever dropper ut fordi skolen er for lett
Hva skal vi gjøre med barna som kjeder seg fordi skolen ikke gir dem nok utfordringer? Ofte blir de overlatt til seg selv.
Kortversjonen
-
Elever med stort læringspotensial (cirka 10–15 prosent) blir ofte oversett i norsk skole, og risikerer å underprestere eller falle fra dersom de ikke får nok faglige utfordringer.
-
Tilpasset opplæring kan gjennomføres både i samme klasserom og gjennom mer fleksible løsninger som nivådeling i kortere perioder, parallell undervisning eller digitale samarbeidsformer.
-
Det krever bevisst skoleledelse og lærere som er villige til å prøve nye metoder, slik at både elever som sliter og de som lærer raskt, får utviklet sitt potensial.
-
Kunnskapen om hvordan man kan lykkes finnes allerede – utfordringen ligger i holdninger, organisering og vilje til å endre praksis.
Kortversjonen er laget ved hjelp av kunstig intelligens. Deretter er den gjennomgått av et medlem av redaksjonen.
I Norge er vi opptatt av at elevene skal få utnyttet evnene sine best mulig. Men når det er snakk om å tilrettelegge for spesielle grupper, er det ofte dem som strever mest vi tenker på. Dette har så klart store fordeler, for da blir de sett, og det kan settes inn tiltak.
Men i den motsatte enden av skalaen finner vi dem som sliter langt mer med at skolen ikke gir dem nok å bryne seg på.
– Barna med størst læringspotensial blir ofte overlatt til seg selv, sier Bård Knutsen, førsteamanuensis og faglig leder for Universitetsskolesamarbeidet i Trondheim.
Knutsen er opptatt av at også disse elevene skal få størst mulig utbytte av skolen. For det er slett ikke umulig å ta vare på også denne gruppen, om skoleledelsen og lærerne tar i bruk kunnskapen som finnes for å gjøre det.
Han jobber i denne forbindelsen med Anne Berit Emstad ved Matematikksenteret ved NTNU, som er professor i skoleledelse. Sammen lagde de boka «Ledelse for en inkluderende skole».
«De greier seg uansett»
Rundt 10 til 15 prosent av elevene i den norske skolen tilhører en gruppe elever med såkalt «stort læringspotensial». Disse elevene lærer raskt, vil vite mer, er gjerne nysgjerrige, kan tenke abstrakt og bruke kunnskapene de får med seg på ett område også på andre felter.
– Mange tror altså at disse elevene greier seg uansett, men sånn er det ikke, sier Bård Knutsen.
Flere av disse elevene risikerer å yte mindre enn de har kapasitet til. Andre igjen dropper simpelthen ut av en skole som ikke gir dem nok.
Anne Berit Emstad og Bård Knutsen mener det er mulig å gi elever med stort læringspotensial flere utfordringer uten at det går ut over andre elever. Foto: NTNU
Mangfoldig gruppe
Men elever med stort læringspotensial er en svært mangfoldig gruppe, akkurat som hvilken som helst annen gruppe barn og unge. Noen er fullstendig klar over sine evner, og omfavner det, mens andre hverken viser interesse eller presterer høyt på skolen. Enkelte utvikler psykiske problemer fordi de opplever seg som utenfor og annerledes.
Noen ganger handler det om å oppdage og forløse et talent. Kanskje kamuflerer eleven en diagnose, eller kommer fra et hjem der gode skoleprestasjoner ikke blir verdsatt.
Andre elever kan underprestere med vilje, kanskje for å passe inn eller fordi det er enklest sånn. Men å underprestere er ikke noe naturlig, noe genetisk eller uunngåelig.
– Å underprestere er noe du lærer, og ikke noe medfødt, sier Knutsen og viser til psykologen Sylvia Rimm.
Knutsen er fagdidaktiker. Det betyr at han jobber med hvordan bestemte fag kan undervises og læres. Hans spesialfelt er biologi, men kunnskapen kan også brukes i andre fag. Han mener det er mulig å gi flere elever større og mer engasjerende utfordringer. Om vi bare vil.
Noen elever faller utenfor fordi skolen ikke gir nok utfordringer. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Ikke uproblematisk
Å tilrettelegge for elever med stort læringspotensial er ikke direkte uomstridt.
– Vi aksepterer gjerne at elever er spesielt gode i idrett, og at vi må ta vare på de aller flinkeste sånn at de får nok utfordringer, sier Knutsen.
Men når det kommer til teoretisk sterke elever, begynner det ofte å rykke i øyekroken, ikke bare på pedagoger, men også på foreldre, politikere og andre involverte. Dette går tilsynelatende mot likhetsidealet i enhetsskolen.
Noen kan betrakte det som elitisme når Emstad og Knutsen argumenterer for at det er nødvendig med tiltak for elever med stort læringspotensial. Sånt har til dels blitt oppfattet som en undergraving av likhetsprinsippet.
Men det å gi noen elever ekstra utfordringer trenger ikke gå på bekostning av elevene som sliter mest. Det er her skolens ledelse spiller en så stor rolle i å legge til rette, og lærerne i å gjøre planene om til praksis.
Hva er det praktisk mulig å gjøre?
I en travel skolehverdag er det mer enn nok å gjøre for lærere og skoleledere flest. Det er omlegginger og nye mål og krav hele tida, og det å få pålagt enda en oppgave er ikke akkurat en ønskedrøm. Men det handler mer om å jobbe litt annerledes enn om å jobbe mer.
– Vi kan få til å tilpasse opplæringen gjennom å differensiere undervisningen, sier Knutsen.
Det handler om at elever med ulike forutsetninger skal få undervisning som er lagt opp til deres nivå. Elevene må oppleve at de mestrer noe, men også at det krever innsats for å nå et mål.
Skolens ledelse spiller en stor rolle i å legge til rette for at flere elever får større utbytte, og lærerne i å gjøre planene om til praksis. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Dele inn fysisk etter nivå?
– Nivådeling har for eksempel vært tabu i norsk skole, sier Knutsen.
Men det handler ikke nødvendigvis om å fysisk dele elevene inn i egne grupper. Dette ble rett nok prøvd med hell under et forsøk for noen år siden der tiendeklassinger på en norsk skole ble inndelt i prestasjonslike elevgrupper i naturfag og matematikk. Forsøket varte i åtte uker.
Rett nok ble elevene inndelt etter karakterer, og ikke etter potensial, som altså ikke nødvendigvis er det samme. Men det kan ligne.
Inndelingen gjorde at elevene i gruppa med best karakterer trivdes bedre fordi de fikk flere utfordringer. Men også de som strevde mest, likte undervisningen bedre. Dette blant annet fordi de ikke lengre var redde for å svare eller stille spørsmål, siden mange av de andre i gruppa antakelig tenkte likt eller lurte på mye av det samme også. Dessuten er det jo lettere å gi inntrykk av å være en stor fisk i en liten dam.
Løsningen ga bedre selvfølelse og motivasjon på tvers av grupper.
Samme klasserom, ulike opplegg
Men det er ikke sikkert fysisk inndeling er det rette.
– Vi har faktisk tro på fellesskolen, samstemmer Emstad og Knutsen.
Da er det godt at tilpasset opplæring uansett også kan foregå blant elever i samme klasserom.
For mange elever vil dette ikke kreve spesielt store endringer i det hele tatt. Men elevene som strever mest, må kanskje få undervisning på en annen måte, kanskje mer én til én eller i små grupper. De som har lettest for det, må til gjengjeld få ekstra utfordringer som kan gi dem mer utbytte av skolen.
– Men dette krever skoleledere som ser behovet, som engasjerer seg i å starte endringene og som innfører dette på sin skole, sier Emstad.
- Les også: Hvordan skaper vi en god skole?
Handler mye om organisering
Rektorene på hver enkelt skole er dermed svært viktige i arbeidet med å få til endringer. Skoler varierer sterkt i både størrelse og ressurser, og en fremgangsmåte som er lett å få til på én skole, kan i praksis være umulig på en annen.
Kanskje kan elever med stort samarbeidspotensial samarbeide med andre elever ved hjep av digitale løsninger. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Én metode kan være parallell undervisning i teoretiske fag, for eksempel ved at undervisning i matematikk foregår på samme tid på flere klassetrinn. Kan eleven i fjerde klasse med spesielle evner i faget kanskje få følge matematikkundervisningen i femte klasse isteden?
De teknologiske mulighetene blir bare flere og bedre, noe som gir skolen muligheten til å prøve andre metoder. For eksempel kan skoler finne digitale løsninger for elevene med størst læringspotensial, sånn at disse kan jobbe sammen med elever med lignende behov på andre skoler.
Lærerne må uansett engasjere seg og være villige til å prøve noe nytt for å få til endring. Men det å endre seg kan være litt vrient for mange av oss.
Må kanskje glemme det du vet
Det gjelder ikke bare lærere og rektorer. Flere av oss har funnet arbeidsvaner og metoder som vi vet fungerer på et vis. Ofte skal det noe til å jobbe på andre måter, selv om endringene kanskje ikke er så veldig omfattende.
Fag- og timeplanen skal snart endres for 45te gang siden 1954, så det er jo ikke akkurat sånn at rektorer og lærere flest ikke er vant med at krav og anbefalte metoder flyter hit og dit. Men det kan være fristende å fortsette mer eller mindre som før likevel.
– Det er hardt og arbeidsomt å være lærer, konstaterer Emstad og Knutsen.
Det har de all forståelse for. Men kanskje er det ikke helt umulig å tilpasse undervisningen likevel.
– Det handler om å gjøre oss selv bevisste på hvorfor vi gjør som vi gjør. Hva ligger bak valgene våre? Hvorfor tenker og gjør vi som vi gjør? Kanskje må vi avlære det vi har lært før vi gjør noe annerledes, sier Emstad.
Vi vet allerede nok
Klarer vi å endre på holdninger og tenkemåter, finnes mulighetene. Vi trenger ikke nødvendigvis forske mer for å finne gode løsninger på dette.
– Kunnskapen finnes. Vi vet hva som skal til, sier Knutsen.
Han siterer skoleteoretikeren Ronald Edmonds, som også var opptatt av at alle elever trenger oppfølging. Han sa det sånn allerede i 1979:
– Vi har mer enn nok kunnskap til å undervise alle elever effektivt. Det handler mer om hvilke elever vi bryr oss om.
Referanse: Anne Berit Emstad, Bård Knutsen. Ledelse for en inkluderende skole.
