Vann på avveie koster mest
Vann- og avløpsnettet sliter med å håndtere kraftige regnskyll, og fra 2008 til 2016 økte antall overvannsskader fra 18 000 til 26 000. Bedre tilgang til data er nødvendig for å kunne redusere skadene.
I dag regner det 20 prosent mer i Norge enn det gjorde for 100 år siden. Ekstremregn er det som vil gi de største problemene i Norge fram mot år 2100, viser klimaforskningen.
– Såkalte overvannshendelser er det som koster mest, mer enn flom eller jordskjelv eller andre naturkatastrofer. Kanskje er grunnen til at problemet ikke har fått så mye oppmerksomhet at det ikke er farlig, ingen omkommer av det, sier Nathalie Labonnote, seniorforsker ved SINTEF.
Klima 2050 ønsker å finne ut hvordan bruken av data kan være et godt tiltak til å redusere samfunnsrisikoen ved klimaendringer. Labonnote har kartlagt hva som finnes av data på overvannsskader og håndtering av disse, og publisert funnene i rapporten Stormwater-related Databases – Review and Recommendations.
Færre grøntområder og mer nedbør
Den tradisjonelle metoden for overvannshåndtering har fått to store utfordringer: Den første er at det blir vanligere med ekstremnedbør der store vannmengder på kort sikt overbelaster overvann- og avløpsnettverk. Den andre utfordringen er urban fortetting og færre grøntområder som naturlig håndterer vannet.
Statistikk fra Finans Norge viser en kraftig økning i skader siden 2008. Antall meldte skader knyttet til overvann og tilbakeslag var i 2008 på 18.000, mens tallet for samme type skader i 2016 var 28 000. Erstatningsutbetalingen for disse skadene økte fra 700 millioner i 2008 til 1,3 milliarder i 2016.
– Det finnes mye data om overvann, men informasjonen er fragmentert og spredt på ulike databaser. Det meste er til internt bruk og ikke tilgjengelig for andre. Tanken vår er at denne informasjon kan være nyttig for andre, sier forsker ved SINTEF, Edvard Sivertsen. Han leder Klima 2050 sitt arbeid med overvann som er ett av fire hovedsatsningsområder.
Lite tilgjengelig informasjon
I dette prosjektet er databaser for overvannshendelser fra Bane Nor, Statens Vegvesen, Norges vassdrag og energiverk (NVE), Trondheim kommune og Finans Norge kartlagt.
Den største utfordringen med informasjonen som finnes, mener Sivertsen er at den ikke er samlet inn med det formål at andre skal kunne bruke den. Alle har sin måte å kartlegge og registrere data på, til og med hvert sitt språk, noe som gjør det vanskelig å bruke for andre.
– Noen kaller det vann i kjeller, noen kaller det overvann, andre kaller det bare vann. Kjært barn har mange navn. Fordi det ikke finnes en bestemt standard er dataene vanskelige å bruke for andre, sier Sivertsen.
Dobbeltarbeid og mangel på kostnadsoversikt
Det at hver og en samler data kun til eget bruk er ikke en effektiv måte å jobbe på, mener Labonnote, og kommer med et eksempel: Om Bane Nor skal lage en risikoanalyse i forbindelse med utbygging så samarbeider de ikke med Statens Vegvesen som allerede kan ha informasjon om tidligere hendelser på området i sin database. Dette kan føre til unødvendig dobbeltarbeid.
– Vi må finne en løsning som er bra for samfunnet der kunnskapen på overvann bygges opp. Utfordringen er å få alle institusjonene til å snakke sammen.
Tettere bebyggelse gjør at regnvannet ikke finner veien ned i grunnen. Det finnes mye data om overvann og håndtering av dette, men informasjonen er fragmentert og spredt på ulike databaser. Det meste er til internt bruk og ikke tilgjengelig for andre. Dette må det rettes på for å kunne planlegge bedre, ifølge forskere. Illustrasjonsfoto: Thinkstock.
En annen utfordring Labonnote ser er at de dataene som finnes først og fremst er registering av hendelser, de er ikke laget for å brukes i et lengre perspektiv til forebygging. Om Bane Nor må reparere et spor etter en skade, så er ikke dataene koblet til Meteorologisk institutt som kan ha informasjon om at det var flom på stedet da skaden skjedde.
– Fordi dataene ikke er analysert så vet en ikke årsaken til overvannshendelsene, og det blir vanskelig å ta riktig beslutning for å unngå at skaden gjentas i framtida. Det er i tillegg et stort problem at det mangler god informasjon om kostnadene. Dette gjør det vanskelig å planlegge og argumentere for tiltak.
Nytt smart system henter data
Basert på den kunnskapen de har samlet inn har Labonnote et forslag for å gjøre data mer tilgjengelige og relevante slik at de kan brukes i planlegging for å redusere samfunnsrisiko:
– Det kan jo være logisk å tenke at en bør bygge en ny database, men det vil være for vanskelig fordi det fordrer at alle endrer sin måte å jobbe på. I stedet ser vi for oss et system som kan hente data fra ulike databaser. Planen er å lage en demonstrasjonsmodell, for så å videreutvikle den
Hun forteller at i dette systemet kan en legge inn spesifikke spørsmål, som hvilke overvannshendelser som har inntruffet på et bestemt sted i Trondheim kommune. Systemet vil søke etter informasjon fra ulike baser, for eksempel fra Vegvesenet, Trondheim kommune og forsikring. Basert på dette lager systemet en rapport til brukeren.
Sivertsen påpeker at her må de først klarere de juridiske rettighetene til dataene og hvem som skal ha tilgang til et slikt system.
En viktig konklusjon etter kartleggingen er at før de går videre med å utvikle systemet, trenger de å vite mer om sluttbrukers behov. Labonnote har snakket med folk som bruker data på daglig basis som forteller at heller ikke interne data dekker deres behov.
Forsikringsselskapene har best data
De som sitter på de beste dataene i dag er forsikringsselskapene. Skadedata fra forsikring inneholder informasjon om hvor, hva og hvor mye det bør investeres i forebygging for å redusere samfunnsrisiko. Skadedata kan gjøre det lettere for myndigheter og bedrifter å forebygge og forsikre seg mot skader.
Mia Ebeltoft, fagsjef skadeforsikring i Finans Norge, jobber for at forsikringsselskapene skal forstå nytten av å dele data.
– Bedre planlegging og forebygging krever kunnskap om sårbare områder, såkalte «hot-spots», Det er blitt større forståelse i selskapene for hvor viktig disse dataene er når man skal bygge opp igjen etter skader for å unngå at det skjer på nytt, som for eksempel etter flommen i Asker og Bærum sommeren 2016.
Samarbeid forskning, privat og offentlig
Det viktigste med Klima 2050 synes hun er samarbeidet mellom forskning, privat og offentlig.
– Dette samarbeidet er helt nødvendig for klimatilpasning og har vært en mangelvare. For oss er det verdifullt at forskningen får vite hvordan forsikring håndterer skader, risiko og bruk av skadedata, og at dette nyttiggjøres i ny forskning, sier Ebeltoft.
Hun understreker at økningen av skader ikke bare skyldes klimaendringer, men også dårlig planlegging av bygg i eksponerte områder og vedlikeholdsetterslep i avløpsnettet. Hun mener verdien av å forebygge bør forstås bedre.
– Ifølge FN og Verdensbanken vil 1 dollar i forebygging bety 5–7 dollar spart i skader. Om dette også gjelder for Norge bør det være interessant for norske myndigheter, sier Mia Ebeltoft
