De er encellete, bittesmå, og livsviktige for livet på jorda. Planteplankton som flyter fritt i vannmassene sørger for mat og oksygen til andre organismer i havet, samtidig som det forbruker C02 og næringsstoffer på samme måten som planter på landjorda.
Nå har forskere ved NTNU undersøkt hvordan støy fra vindmølleparker påvirker planteplanktonet. Undersøkelsen er et ledd i et større prosjekt for å studere hvordan støy fra vindparker påvirker livet i havet, fra de minste encellete plante- og dyreplanktonene til de store marine dyreartene.
– Vi ønsket spesielt å studere støyen som oppstår når vindturbiner er i drift, forteller forsker og ekspert på planteplankton, Justine Courboulès.
Til det brukte forskerne et 22 timer langt undervanns lydopptak fra en vindpark i Nordsjøen. Opptaket ble gjort midt mellom fire vindturbiner i drift, der den nærmeste turbinen var 300 meter unna.
– Når vindparken er i drift, roterer turbinene. Generatoren og andre mekaniske deler skaper vibrasjoner, som forplanter seg gjennom konstruksjonen og ned i den delen som står under vann. Det gir en karakteristisk, lavfrekvent undervannsstøy, forklarer Courboulès.
Komplisert å forske på lyd i vann
Lyden som brer seg under vann kan oppfattes som en jevn, motoraktig dur.
– Det er alltid en naturlig bakgrunnsstøy i havet. Stikker du hodet under vann, hører du gjerne bare en slags jevn susing. Men den består av mange forskjellige lyder fra vind, bobler, bølger og andre organismer. Lytter du nærmere (med en hydrofon), vil du kunne skille dem fra hverandre.
Justine Courboulès er marinbiolog og forsker ved NTNUs prosjekt PURE WIND. Foto: Tanguy Soulié
Nå ville forskerne se hva som skjedde når de tilførte lyden fra vindmøllene.
– Å studere støy er utfordrende. Vanligvis arbeider vi med planktonkulturer i laboratoriet og utsetter dem for en bestemt påvirkning. Med lyd er det annerledes. Hvis man setter en undervannshøyttaler i et vanlig akvarium og spiller av en lyd, vil ikke organismer som lever i vannet høre nøyaktig den samme lyden som man sender inn. Lyden reflekteres fra veggene, og enkelte frekvenser blir forsterket mens andre dempes.
Svært lavfrekvent lyd forplanter seg dessuten dårlig i små beholdere. Bølgelengden er så lang at det ikke er plass til en hel svingning. Dette gjør det vanskelig å gjennomføre realistiske laboratorieforsøk.
Andre forskere har prøvd store tanker og spesielle lydabsorberende vegger, omtrent som i et lydstudio.
– Vi ville gå et skritt videre og gjennomføre forsøket ute i naturen. Utfordringen var å finne et sted der vi kunne eksponere planktonet for støy og samtidig ha et sammenlignbart, stille kontrollområde, Justine Courboulès.
Vokste raskere i støyen
Løsningen viste seg å ligge i Hopavågen, ved NTNUs feltstasjon på Agdenes. Midt i bukta ligger en stor sandbanke. De myke sedimentene sørget for å dempe lyden så mye at den ikke kunne registreres. Dermed hadde forskerne et kontrollområde der vannmassene var de samme som i forsøksområdet.
I forsøket spilte forskerne av opptaket gjennom en undervannshøyttaler. Noen få meter fra høyttaleren kom lydnivået opp på 106 desibel, mens det var 94 desibel noen få meter lenger unna. Dette tilsvarte henholdsvis høyt og middels støynivå, målt som lydtrykk under vann.
Dette er lydnivåer man kan oppleve fra 500 til 1000 meters avstand fra vindparken.
– Siden lyd kan forplante seg langt under vann, er dette fortsatt en relevant eksponering. Det interessante var at vi så effekter på planktonet allerede ved slike nivåer, forteller Courboulès.
NTNU-forskerne har også gjennomført et mer omfattende forsøk, der algene har blitt eksponert for støy over et lengre tidsrom. Resultatene fra disse forsøkene er ikke publiserte ennå. Foto: Nicole Aberle
Resultatene viste at enkelte grupper av planteplankton vokste raskere da de ble utsatt for støy. Forskerne fant en markant økning i pigmentene klorofyll b og fukoksantin, som er typiske for små grønnalger og kiselalger.
Veksthastigheten beregnet fra endringer i klorofyll b var 369 prosent høyere ved høyt støynivå og 521 prosent høyere ved middels støynivå. For fukoksantin, et pigment som blant annet finnes i kiselalger, var økningen henholdsvis 70 og 81 prosent.
Utvider forsøkene
Forskerne fant imidlertid ingen statistisk sikre forskjeller i beiting fra dyreplankton i løpet av forsøket.
– Man kunne tenke seg at økt vekst hos planteplankton ville gi mer mat til dyreplanktonet, som dermed ville beite mer. Men forsøket varte bare i 22 timer. Dyreplankton reagerer ofte langsommere enn planteplankton. At vi ikke så en tydelig respons i dette forsøket, betyr derfor ikke at det ikke finnes noen effekt på beitedyrene, sier Courboulès.
Nøyaktig hva som får enkelte planteplanktonarter til å reagere på støy med økt vekst, har hun ikke svar på.
– Det er mulig at bestemte kombinasjoner av frekvens og lydnivå stimulerer celler på en måte som påvirker stoffskiftet positivt eller negativt.
Kanskje har ulike alger forskjellige frekvenser og nivåer der de vokser best, omtrent som organismer har et temperaturområde der veksten er optimal. Over et visst nivå kan effekten bli svakere eller negativ.
– Dette er imidlertid en svært foreløpig hypotese, ikke noe vi har bevist. Jeg forestiller meg at det kan ha noe med resonans og hvordan cellene reagerer på vibrasjoner å gjøre. Vi vet ikke nøyaktig hva som skjer inne i cellene, men jeg tror det er bare et spørsmål om tid før vi forstår mekanismen bak.
Andre lignende studier finner både positive og negative effekter av støy.
– Det ser ut til å avhenge av lydfrekvensen, lydtrykknivået og arten som undersøkes.
Etter at resultatene fra dette første forsøket ble publisert, har NTNU-forskerne gjennomført et mer omfattende forsøk, der algene har blitt eksponert i 18 dager og ikke bare 22 timer.
– Der så vi at beitedyrene også reagerte. Men disse resultatene er ennå ikke publisert, så vi kan ikke dra noen konklusjon ennå, sier Courboulès.
Kilde: Courboulès, J., Soulié, T., Rojas, E. et al. Low frequency offshore wind farm noise affects natural planktonic communities during an in situ microcosm experiment in Norwegian coastal waters. Sci Rep (2026). https://doi.org/10.1038/s41598-026-71531-0
