Starten på et offentlig helsevesen ga befolkningen spolorm
Middelalderens helse- og renovasjonsvesen gjorde bevisste grep, men noen av grepene fikk motsatt effekt og førte til økt sykdomsspredning.
Kortversjonen
I middelalderen gikk ansvaret for helse, hygiene og avfallshåndtering fra å være et privat anliggende til å bli mer og mer et felles og offentlig byansvar.
Noen grep med gode intensjoner førte til at spolormparasitten gikk i loop.
Andre tiltak i avfallshåndtering fikk bedre effekt og bidro til å redusere infeksjoner.
Arkeologiske utgravinger og analyser av skjelettene på to kirkegårder fra middelderens Trondheim har gitt kunnskap om hvordan menneskene levde, hva de spiste, hvilke sykdommer de hadde og hva de døde av.
Godt over halvparten av byboerne har vært utsatt for fysiologisk stress i barne- og ungdomsårene som følge av for lite eller for ensidig kost.
Funnene avdekket stor forskjell på menneskene som er gravlagt på de to kirkegårdene.
Det var langt større dødelighet og dårligere helse hos de som sognet til kirken i den fattigste bydelen.
Kortversjonen er oppsummert og skrevet av artikkelforfatteren, ikke av KI.
Gamle skjeletter kan fortelle oss mye om hvordan menneskene levde, hva de spiste, hvilke sykdommer de hadde og hva de døde av. De forteller også om sosiale forhold og noe om hvordan samfunnet var organisert.
Inne i Trondheim Folkebibliotek kan vi se deler av en middelalderkirkegård som arkeologer har gravd fram. Her lå de som sognet til en steinkirke som befant seg under Folkebiblioteket.
Rett over gata ligger en annen middelalderkirkegård, under lokalene til SpareBank1.
Den ene kirkegården lå sentralt i den eldste delen av byen, den andre lå i utkanten av bykjernen. Arkeologiske utgravinger og funn på de to kirkegårdene har avdekket stor forskjell på menneskene som er gravlagt.
Ulikt kosthold
Dette er tre av skjelettene som arkeologene fant da de gravde ut deler av kirkegården i Søndre gate 4 i Trondheim. Foto: Riksantikvaren, Trondheim
Analyser av knokler viser at barnedødeligheten var langt større og helsetilstanden generelt dårligere hos de som ble gravlagt på kirkegården i byens daværende utkant. Her bodde det hovedsakelig håndverkere.
Blant annet hadde de et mer ensidig kosthold enn de som bodde i Kaupmannastretet (Krambugata i dag) og som sognet til kirken under Folkebiblioteket. Dette var byens sosiale elite som drev handel og bodde i store bygårder. Her var kostholdet mer variert med blant annet innslag av sjømat.
Det viser at sosial ulikhet påvirket helse og dødelighet, den gang som i dag.
MedHeal600 (Medieval Urban Health: From private to public responsibility) er et forskningsprosjekt i regi av NTNU Vitenskapsmuseet.
Forskerne har undersøkt folkehelse og livsvilkår i Trondheim fra år 1000 til 1600. De har blant annet sett på hvordan det offentlige la til rette for helsehjelp.
Medieval Urban Health
Prosjektet analyserer skjelettmateriale fra historiske kirkegårder ved hjelp av biomolekylære metoder og isotopanalyser for å kartlegge datidens sykdommer, kosthold og sosiale forhold.
Tverrfaglig metodikk legger til rette for en dialog mellom byarkeologi og byutvikling, osteologi og bioarkeologi, analyser av eldgammelt DNA, dendrokronologi, paleobotanikk og skriftlige kilder.
Denne kombinasjonen gjør det mulig å kartlegge sykdommer, ernæringsmessig stress, klimavariasjoner og mobilitet, og disse trendene settes i sammenheng med endringer i vannforsyning, avfallshåndtering og hygiene.
Starten på et offentlig helsevesen
Analyser av skjelettene viser at godt over halvparten av byboerne har vært utsatt for fysiologisk stress i barne- og ungdomsårene som følge av for lite eller for ensidig kost. Mange døde også av smittsomme sykdommer som lepra, tyfoidfeber, tuberkulose.
– Man manglet ikke kunnskap om dette, og det offentlige satte i gang tiltak for å begrense spredning av slike sykdommer. I middelalderen gikk ansvaret for helse, hygiene og avfallshåndtering fra å være et privat anliggende til å bli mer og mer et felles og offentlig byansvar, sier Axel Christophersen.
Han er professor emeritus i historisk arkeologi ved NTNU Vitenskapsmuseet og har ledet forskningsprosjektet Medieval Urban Health.
– Det ble satt i gang tiltak for bedre hygiene, renere gater og avfallshåndtering, sier Christophersen.
Her ser vi altså starten på et offentlig helsevesen.
Ansvar for fellesskapet og kongens kontrollører
Erik Opsahl er professor i middelalderhistorie og leder for Middelaldersenteret ved NTNU. Han påpeker viktigheten av det grunnleggende prinsippet i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og bylov to år seinere, nemlig at lokalsamfunnet langt på vei hadde hva vi kan kalle driftsansvar for fellesskapet.
Kongens ombudsmenn fungerte på mange måter som kontrollører for at ting ble gjort.
Erik Opsahl, Axel Christophersen og James Barrett er redaktører av boka Health in Medieval Urban Trondheim. From Individual to Communal Responsibility AD 1000–1600 som nylig ble utgitt.
Endringene i renovasjonssystemet fulgte ikke en lineær utvikling fra det enkle til det avanserte eller fra det private til det offentlige. Det var snarere dynamiske prosesser basert på endringer i de enkelte elementene.
– Det moderne skillet mellom en privat og offentlig sfære er dessuten vanskelig å trekke i middelaldersamfunnet, sier Opsahl.
Gode intensjoner, varierende utfall
Elisabeth Forrestad Swensen har skrevet om utviklingen av et fungerende renovasjonssystem i middelalder og tidlig moderne tid i sin PhD-avhandling i forskningsprosjektet.
Hun har undersøkt hvordan Trondheim håndterte avfall, avløpsvann og drikkevann, og hvordan dette påvirket helse og sykdomsspredning. Arkeologiske funn viser at innbyggerne i datidens Nidaros tok aktivt tak i utfordringene knyttet til vann og avfall.
– Det ble gjort grep som hadde en tydelig og en god intensjon, men det var ikke alle grep som fungerte like godt i praksis. Selv om avfall ofte ble håndtert med omhu, kan noen endringer likevel ha ført til en økning av smittsomme sykdommer og parasitter, sier Elisabeth Forrestad Swensen.
Latrineavfall, altså kloakk, ble ikke blandet med annet avfall. De to ulike avfallstypene ble deponert på ulike steder. Skillet mellom avfallsgroper og latrinegroper viser at alt menneskelig avfall ble håndtert etter egne prinsipper.
Spolorm i loop
I høymiddelalderen (1130-1350) var befolkningsveksten stor i hele Europa, også i Norge.
Det ble mer av alt: flere folk, flere hus, mer avfall – og mer lukt. På denne tiden etablerte det seg en teori om miasmer. Dette begrepet var knyttet til vond lukt, og den vonde lukten var i seg selv sykdomsfremkallende, trodde man.
Dette er trolig årsaken til at myndighetene i Trondheim bestemte at det illeluktende latrineavfallet skulle fraktes til latrinegroper utenfor bykjernen, noe som høres fornuftig og smart ut. Men:
– Innholdet i latrinene viser at nesten hele befolkningen hadde spolorm. Grunnen til dette er at latrineavfallet nå ble blandet inn i gjødsel etter at man begynte å frakte det ut av bykjernen. Og spolorm trives spesielt godt i gjødsel, sier Elisabeth Forrestad Swensen.
– Gjødsel ble spredt utover byens åkermark hvor det ble dyrket mat, og slik kom spolormparasitten inn i maten – og inn i menneskene som bodde i byen, forklarer hun.
En slags evig runddans mellom menneske og spolorm.
Sagflis dempet vond lukt
Dett er en stor avfallscontainer i tre ved en av veitene søri middelalderbyen Nidaros. Her bodde mange håndverkere med sine familier. Foto: Riksantikvaren, Trondheim
Latrineavfallet ble altså fraktet ut av byen, mens de fleste andre avfallsgropene ble værende inne i byen. Disse lå imidlertid på egne tomter, noe som tyder på at innbyggerne forsto helsegevinsten ved å holde organisk avfall på avstand.
Sagflis eller trespon ble blandet inn og var en betydelig del av dette avfallet, noe som bidro til å dempe lukten av råtnede avfall.
Trespon fra bygging av hus sank betraktelig på slutten av 1200-tallet. Det henger muligens sammen med et gigantisk vulkanutbrudd i Indonesia i 1257 som førte til vidtrekkende askeskyer. Fortsatt finner vi spor etter asken i polområdene i nord og i sør.
Temperaturen sank betraktelig i flere år, tilveksten av trær minket og klimaendringene bremset aktiviteten i samfunnet.
Sagflismangel ga nye avfallsrutiner
– Tilflyttingen til Trondheim ser dessuten ut til å ha stagnert i andre halvdel av 1200-tallet. Arkeologiske undersøkelser har påvist at husbyggingen nesten opphørte fra omkring 1300. Dette kan ha noe med stagnasjon i folketallet å gjøre sammen med at skogen omkring Trondheim var brukt opp til byggetømmer gjennom flere hundre år. Det førte til redusert byggeavfall, ikke minst spon og huggflis, sier Axel Christophersen.
Mangelen på sagflis bidro til at lukten fra avfallsgropene inne i byen forverret seg betraktelig.
Mindre risiko for sykdommer
Utgravinger viser at det i denne perioden ble slutt på å kaste organisk avfall i avfallsgropene som lå i bygatene der folk bodde. Nå ble også organisk avfall fraktet ut av byen. Bortfallet av sagflis og økt stank fra avfallsgropene er en sannsynlig årsak til endringen i avfallshåndtering.
Dette bidro til at risikoen for infeksjonssykdommer sank.
Så kom Svartedauden
Svartedauden kom til Europa fra Asia via Silkeveien og herjet fra midten 1300-tallet. Da den dødelige pesten kom til Norge i 1349, har det vært antatt at den tok livet av en tredjedel av befolkningen, men vi vet ikke nøyaktig dødsomfanget.
– Senmiddelalderen har et særdeles dårlig rykte. Svartedauden har fått skylden for en stor nedgangsperiode i Norge som fører til at Norge ble den svakeste parten i unionen mellom de nordiske rikene (Kalmarunionen) der Danmark dominerte. Det endte med at Norge ble politiske underlagt Danmark i 1537, det såkalte selvstendighetstapet, sier Erik Opsahl.
– Men én pestepidemi alene kan ikke forklare den sterke befolkningsnedgangen som varte i flere hundre år. Befolkningsnedgangen var en følge av mange gjentatte pestangrep. Rundt 1340 bodde det ca 500 000 mennesker i Norge, og på begynnelsen av 1500-tallet hadde landet bare ca. 200 000 innbyggere, sier Opsahl.
Befolkningsutvikling
Vi kan ikke vite hvordan befolkningsutviklingen var mellom disse to tidspunktene. Om den var rett nedadgående eller sagtakket nedover, det vil si med en begynnende befolkningsvekst fra et lavere befolkningstall etter et pestangrep, før et nytt pestangrep reduserte folketallet ytterligere.
– Det siste er det mest sannsynlige ut fra den allmenne europeiske utviklingen. Det passer også inne med hva en ser ut fra byggeaktiviteten. Det er derfor ikke umulig at innbyggertallet i Trondheim i perioder økte relativt, konkluderer Erik Opsahl.
Lanseringen av den nye boken skjedde på Litteraturhuset i Trondheim, som ligger midt mellom de to kirkegårdene som er undersøkt. Fra venstre Axel Christophersen, Erik Opsahl, Elisabeth Forrestad Swensen og podkastvert Ola By Rise, kulturdirektør i Trondheim kommune. Foto: Idun Haugan, NTNU
Boka Health in Medieval Urban Trondheim. From Individual to Communal Responsibility AD 1000–1600, Scandinavian University Press / Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter (publisert 16.08.2026)
Kapittel 6. Water and Waste in Medieval Urban Trondheim: How Mind and Matter Affected Health (Elisabeth Forrestad Swensen)
- I denne podkasten kan du høre mer om forskningsprosjektet: Ny funn om livet i middelalderen
- Her er hele podkastserien «Trondheim i middelalderen» av og med professor Erik Opsahl og kulturdirektør Ola By Rise
