Derfor stiller folk i Norge opp for kongen

Jeg tror vi gjør lurt i å starte med et utsagn fra stattholder Gyldenløve. Han regjerte i Norge på vegne av danskekongen, og sa dette så tidlig som i 1693:

«Kvar finn ein maken til nordmennene som skatter etter ytterste evne og går enda sjølve som soldat?»

Nordmennene var stort sett trofaste mot kongen, betalte sin skatt og stilte opp til militærtjeneste. Hvorfor?

Jeg tror noe av svaret på dette spørsmålet har å gjøre med noe som er typisk norsk: Kongetroskap, og samtidig troskap til loven.

Kongen lot bøndene beholde odelsretten

Hvorfor så denne troskapen? Det har flere grunner. Om vi hopper frem et drøyt århundre i tid, til 1811, fikk norske bønder beholde odelsretten tross stor motstand fra myndighetene. I 1814 ble denne retten etablert i grunnloven.

Dermed beholdt bøndene også friheten fra kongen. Men odelsretten var etablert i Norge mye før det.

Odelsretten er ideen om at eiendommen skal forbli i samme slekt. Denne retten hadde dansk-norske myndigheter forsøkt å fjerne, men den var viktig i Norge der odelsretten altså har eldgamle røtter.

Folk flest i Norge, forteller idehistorikerne, oppfattet allerede under Håkon den godes forsøk på å kristne Norge før tusenårsskiftet, at de fikk odelen, og dermed friheten sin fra Håkon.

Håkons valgløfte på Tinget hvor han møtte bøndene direkte, var nettopp å gi odelen tilbake til dem. Som for øvrig hans far og Norges første konge Harald Hårfagre, skal ha tatt fra dem.

Kongen må opptre rett og rimelig

Og er det noe som det norske folk trekker frem og feirer som symbolsk markør for norsk identitet, ja så er det friheten og selvstendigheten sin.

Allerede i Eddadiktet Rigstula beskrives den fullfrie selveiende bonden juridisk som selve normalindividet.

I Kongespeilet, en bok om høvisk oppførsel fra 1200 tallet, kan vi lese om det ordnede norske samfunnet styrt av kongen på Guds vegne. Kongen får tillatelse til å styre landet så lenge han opptrer ‘rettferdig’ og ‘rimelig’, har ætt til det og gjør det i samsvar med landets lover.

De norske høymiddelalderske kongedømmene bygde altså i stor grad på folkelig oppslutning om en rimelig og rettferdig konge som førte en bondevennlig politikk, i  Kongespeilet er uttrykt ved at en konge som skal styre Norge skal styre til beste for undersåttene og ivareta deres interesser.

Mange i Norge er av den oppfatning at ja, sånn er kongen vår.

Hvordan overlevde troskapen unionstida?

Men hvorfor forsvant ikke denne kongetroskapen mens Norge var underlagt Danmark og Sverige?

Historikerne forteller oss at nordmenn flest ikke oppfattet unionskongen i København som en fremmed usurpator som hadde underlagt seg Norge urettmessig. Snarere ble han sett på som en legitim arvtaker etter de gamle norske kongene.

Og han respekterte den norske odelsretten.

I Norge forble dermed den norske odelsbonden en adelsmann i miniatyr, slik Holberg senere beskrev det, tilhørende samme stand som adel og presteskap. Ikke livegne, som i Danmark.

Først da kong Fredrik 6. overdro det norske riket til Sverige ved fredsavslutningen i 1814 ble den norske kongetroskapen satt på en hard prøve. Men det ordnet seg altså.

Kongehuset hindret nye eliter i å slå seg opp

I moderne tid er kongetroskapen fremdeles sterk. Noe av forklaringen ligger i navnet på boka som tidligere statsminister Torbjørn Jagland i sin tid skrev, «Det norske hus», med de fire søylene, gulvet, taket og veggene.

Greia er at Norge etter min oppfatning langt på vei er hva vi kan kalle for et hus-samfunn hvor hver funksjon har sitt hus.

Bedehusets funksjon er vel å samle folk til bønn. Ungdomshusets funksjon er å samle ungdommene til et eller annet. Samfunnshuset likeså. Fjøset er et hus hvor bonden oppbevarer dyrene sine gjennom en lang vinter.

Kongehusets funksjon i Norge, vel å merke etter at en bestemt slekt skaffet seg arverett på kongemakten på 1000-tallet, kan kanskje illustreres slik:

Etter 500 år med norske konger øker avstanden mellom kongen og undersåttene under unionskongedømmene i senmiddelalderen. Tradisjonen med å forholde seg direkte til folket på Tinget endrer seg utover 1200 tallet.

Men likevel videreføres tradisjonen med at kongehuset hindrer at nye eliter slår seg opp som mellomledd mellom bøndene og kongen, som for eksempel godseiere som trenger livegne. Odelsbonden får fortsette med å eie seg selv.

De om lag 30 prosent av verdiene som odelsbondens hus genererer, men som andre har krav på, tilfaller ikke godseieren, men kongen (og kirken).

Ja, og så melder odelsbonden seg til kongens militære tjeneste selvsagt også.

Odelsretten og friheten først

Et par småting til slutt.

Det ene er at odelsbegrepet også kan brukes på konger. Både kongens og odelsbondens eldste sønn (historisk sett) har hatt odelsrett i betydningen arverett, vel å merke hvis de skikket seg bra og opptrådde rettferdig og rimelig.

Det andre er at forsøkene på å avskaffe odelsretten i Norge så langt har vist seg umulig. Hverken den fremmede makten under dobbeltmonarkiet eller senere liberalistiske ytringer om at odelsretten er til hinder for den private eiendomsretten har maktet dette. I Norge kommer friheten først!

Det er den vi alle feirer på 17. mai. Det er friheten fargene i flagget vårt symboliserer.

Det skulle bare mangle at vi ikke bryr oss om kongen vår som har gitt oss friheten i gave, til tross for at gjenytelsen er å skatte etter ytterste evne (over evne mener noen) og endatil melde seg som soldat.