Fire år har gått siden fullskalainvasjonen av Ukraina

Kronikker gir uttrykk for skribentens meninger.

Det har nå gått fire år siden vi våknet opp til nyheten om at Putin og Russland hadde gått til fullskalainvasjon av Ukraina.

Presiseringen «fullskala» var nødvendig fordi krigen egentlig startet i 2014, i Donetsk, Luhansk og Krym. Det valgte vi å ikke ta på alvor. Men 24. februar 2022 var det alvor. Det var krig mellom nasjonalstater i Europa – igjen.

Vår manglende hukommelse og evne til å forestille oss en annen verden enn den vi lever i, er kanskje vår største utfordring som mennesker. I alle fall dersom temaet er nasjonal sikkerhet. Det finnes bestandig bedre og mere vektige ting å bruke penger på enn forsvar. Det er selvsagt et legitimt politisk argument.

Et argument som preget årene før Andre verdenskrig, og som har vært et tilbakevendende tema etter at Muren forsvant og den kalde krigen opphørte. Sikkerheten i «vårt system» var det USA som tok seg av og betalte for. Vi kunne nøye oss med å være «en god alliert» (jf. Afghanistan). Bonusen var mer velstand finansiert av stadig større oljeinntekter samtidig som vi bygde ned Forsvaret.

Det var ikke bare politikerne som så lyst på fremtiden. Rundt 2005 hadde vi en forsvarssjef som i fullt alvor argumenterte for at krig mellom nasjonalstater tilhørte fortiden. I alle fall i Europa.

Det var gjensidige avhengigheter, globale forsyningskjeder og man gikk fremtiden trygt i møte i sikker forvissning om at demokrati, fred og frihandel nå kunne betraktes som universelle verdier.

Verken Georgia i 2008 eller Krym i 2014 endret troen på at dette ville gå bra. Vi ønsket oss en verden à la år 2000. En verden hvor man i Stortinget kunne behandle forsvarspolitiske dokumenter som i fullt alvor slo fast at et angrep fra Russland «ikke lenger [bør] være den dominerende faktor for utformingen av Forsvarets organisasjon og struktur» (NOU 20/2000 – Et nytt forsvar). Det var en annen tid. Andre prioriteringer.

I nord hadde vi utviklet Barentssamarbeidet, som fra 1993 hadde som mål å sikre fred og stabilitet i nordområdene. Vi landet delelinjeavtalen med Russland i 2010, en langvarig konflikt om havområdene i nord fikk en avslutning. Fantastisk!

Vi trodde at russerne ønsket seg fredelig sameksistens, selv om Putins tale til sikkerhetskonferansen i München allerede i 2007 innholdet en tydelig beskjed om at Russland ønsket å ta større plass. Og NATO ble oppfattet som en trussel mot Russland.

Vi lyttet ikke til de signalene som ikke passet inn, og vi husket Thomas Freedmans poeng om at to land som begge hadde en McDonald’s-restaurant, aldri hadde kriget mot hverandre. Hva kunne gå galt?

Sett i etterpåklokskapens lys, er det fascinerende at vi ikke trodde – ikke ville tro – at Putin kunne gå til et fullskala-angrep på Ukraina. Signalene hadde vært der lenge. Jens Stoltenberg skriver utførlig om dette i sin selvbiografi om tiden som generalsekretær for NATO.

Amerikansk etterretning ble delt offentlig, noe som var uvanlig innenfor en verden hvor det meste er hemmelig. I stedet kritiserte man USA og NATO for å øke spenningen, og vi husker alle bildene av den franske presidenten som satt ved enden av det utrolig lange bordet i et forsøk på å snakke Putin til fornuft. Krig var jo irrasjonelt!

Her hjemme tok daværende FrP-representant Christian Tybring-Gjedde til ordet for at NATO ikke burde fjerne Russland som strategisk partner. Anledningen var Stortingets spørretime 19. januar 2022 – en drøy måned før invasjonen. Forsvarsminister Odd Roger Enoksen sa seg enig. På det tidspunktet hadde nok Putin for lengst bestemt seg.

Etter invasjonen av Ukraina i februar 2022 har det haglet med offentlige utredninger, meldinger og proposisjoner som alle har til hensikt å forberede oss på det som kan komme. Krig. Vi argumenterer for at det nå faktisk er mulig, men hvordan står det nå egentlig til med egenberedskapen? Har vi vann på dunk i kjelleren?

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig skrev i boken Verden av i går om alt som forsvant med Første verdenskrig. Fremtidstroen ble erstattet med håpløshet og fortvilelse. Etter fire år med krig, våkent Europa til et landskap som ikke var til å kjenne igjen.

Første verdenskrig var krigen som skulle være over før løvet falt fra trærne. Putin hadde nok heller ikke sett for seg at krigen i Ukraina skulle vare særlig lenge. Vi trodde heller ikke det. Vi trodde ikke på motstandskraften til det ukrainske folket.

Vi har våknet gradvis, men jeg er fortsatt usikker på om vi har lært. For når denne krigen en dag er over, viser all historisk erfaring at vi glemmer. Det tar en generasjon eller to. Helt til minnene om krigen er så fjerne og utviskede at vi igjen tenker at det er bedre ting å bruke penger på enn forsvarsevne. Vi ønsker oss alltid en bedre verden enn den vi lever i.

• Les også Cecilie Hellestveit: – Vi lever i usikkerhetens tidsalder
• Les også: Hvordan skape fred?