– Medisinen får stadig større plass i samfunnet vårt. Det er ikke bare positivt

– Vi må sette klare grenser for medisinen og bli langt tydeligere på hva det egentlig er helsevesenet skal drive med.

Det sier Bjørn Hofmann, professor i medisinsk etikk ved NTNU i Gjøvik og Universitetet i Oslo. Han har i en årrekke forsket på medisinsk overaktivitet. Det vil si tilbudet av medisinske tjenester som ikke er nødvendige, og i verste fall skadelige, for pasienter.

I et internasjonalt medisinsk tidsskrift trakk han nylig paralleller mellom sine funn og filosof Ivan Illichs kontroversielle påstand i boken Medisinsk nemesis fra 1975 om at medisinen i seg selv er blitt en trussel mot vår helse.

– Boken rystet i sin tid en lang rekke medisinske fagmiljøer, ikke minst de kliniske. For mens vi lenge har vært vant til å tenke på medisinen som noe utelukkende godt, kom Illich plutselig og sa: «Hei, vent nå litt! Det er ikke nødvendigvis hele sannheten. Faktisk kan det godt være at medisinen på mange måter bidrar mer til folks plager enn den gjør godt», sier Hofmann.

50 år etter utgivelsen av boken, og utallige medisinske framskritt senere, konkluderer han med at Illich ikke bare har rett – utviklingen har langt overgått det den østerrikske filosofen forutså.

Krever bevissthet

– Jeg skal på ingen måte underslå at medisinen og helsevitenskapene har gjort store framskritt de siste 50 årene. For det har de helt åpenbart. Samtidig er det liten tvil om at dette også har generert en rekke nye problemer, sier Hofmann.

Mye av hans forskning tar mål av seg å belyse nettopp disse problemene. For det er først når vi er bevisst problemene at vi virkelig kan dra nytte av framskrittene.

– Skal medisinen være den suksessen vi vil at den skal være, er vi helt nødt til å erkjenne og minimere disse negative bivirkningene.

Det er ikke all kunnskap man er tjent med

En gruppe slike bivirkninger har oppstått i kjølvannet av den teknologiske og vitenskapelige utviklingen vi har sett de siste tiårene, forklarer Hofmann.

– Nå har vi for eksempel klart å identifisere en rekke biomarkører for Alzheimers sykdom. Disse kan varsle kognitiv svikt så mye som ti-tolv år fram i tid. Og det er jo ved første øyekast kjempeflott. Men så kan vi spørre oss selv: «Hva skal vi egentlig med denne kunnskapen?» og «Hvem skal ha den?»

– Vi må heller spørre oss selv om vi virkelig er tjent med denne kunnskapen, hva vi kan gjøre med den og hvilke ulemper den eventuelt medfører for dem som ikke har nytte av den

– Nå utvikles det riktignok medisiner som muligens kan bremse sykdomsforløpet. Og i framtiden vil denne kunnskapen kanskje kunne brukes til noe. I mellomtiden er det imidlertid en fare for at vi gjør fryktelig mange mennesker unødvendig redde og behandlingstrengende, hvorav kanskje bare en liten andel faktisk har noe nytte av det.

Dessuten: Vil du at arbeidsgiveren din eller forsikringsselskapet ditt får tilgang til informasjon om at du kanskje får kognitiv svikt om ti år?

Det at ny teknologi og kunnskap gjør oss i stand til å oppdage sykdommer lenge før de blir et reelt problem, har med andre ord lett for å framstå som medisinske framskritt i seg selv. Og da er det viktig ikke å la seg blende:

– Vi må heller spørre oss selv om vi virkelig er tjent med denne kunnskapen, hva vi kan gjøre med den og hvilke ulemper den eventuelt medfører for dem som ikke har nytte av den, sier Hofmann.

• Les også: Store kommuner er ikke nødvendigvis best for eldre og syke

Legeskapte sykdommer

I tillegg ser vi stadig oftere til medisinen for å finne svar og løsninger på grunnleggende sosiale problemer.

– Ta for eksempel ADHD. Det begynner med noe som tidligere ble oppfattet som et alminnelig livsfenomen: Enkelte barn er mer urolige enn andre og klarer ikke å sitte stille på skolen. Så har vi gjort det til en diagnose og funnet en behandling for det: Ritalin.

– Faren med å individualisere slike problemer er at det fort kan bli en form for ansvarsfraskrivelse. Det er tross alt mye enklere å gi et barn Ritalin enn å endre skolesystemet.

– Og det fungerer – ingen tvil om det. Men så må vi spørre oss om dette virkelig er et medisinsk anliggende. For ved å medikalisere denne typen atferd, gjør vi samtidig problemet til et individuelt problem, forklarer Hofmann.

Det mener han er problematisk av flere grunner.

En ting er at det kan være stigmatiserende for den det gjelder og dessuten stenge av visse karriereveier og andre muligheter for vedkommende i framtiden. Kanskje enda alvorligere er det at det hindrer oss fra å ta tak i de underliggende sosiale problemene, nemlig at skolen ikke er godt nok tilpasset alle.

– Faren med å individualisere slike problemer er at det fort kan bli en form for ansvarsfraskrivelse. Det er tross alt mye enklere å gi et barn Ritalin enn å endre skolesystemet. Men noen ganger er det kanskje lurt å se nærmere på de underliggende strukturene, sier forskeren.

• Les også: Klar for å bli din egen bestefar?

Til legen med slapp rumpe?

Også utseende vårt blir i stadig større grad til et medisinsk anliggende, mener Hofmann.

– Tenk bare på hvordan tilbydere av kosmetisk kirurgi lager beskrivelser som høres medisinske ut, og som dermed blir til noe som ikke bare kan, men bør behandles, sier Hofmann. Han nevner flere eksempler hentet fra en stor gjennomgang nylig publisert i tidsskriftet Michael:

«Tunge øyelokk», «poser under øynene», «mørke ringer under øynene», «løs hud rundt øynene», «løs hud under øynene», «bulende nedre øyelokk», «trette øyne», «puffy eyes», «hulhet rundt øynene», «nedsunkne øyne», «asiatiske øyelokk», «folder på øyelokk», «slapp rumpe», «hamsterkinn» og «grevinneheng».

Alt dette er kosmetiske diagnoser som norske leger nå tilbyr deg å kurere.

– Helsetjenesten beveger seg stadig lenger vekk fra sin opprinnelige målsetting. Nemlig det å redusere smerte, dysfunksjon og lidelse. I stedet tar den i større grad sikte på å øke vårt velvære.

– På en side er det forståelig at folk ønsker å forbedre utseende sitt hvis det kan gi dem bedre selvtillit eller gjøre dem mer sosialt inkludert. Men når bransjen selv bidrar med kategoriseringer som befester helt vanlige alderdomstegn eller utseendemessige variasjoner som medisinske problemer – eller bidrar til holdninger og normer som samlet sett gir mange dårlig selvtillit – kan man kanskje spørre seg om det har gått for langt, sier Hofmann.

– Tenk bare på hvordan tilbydere av kosmetisk kirurgi lager beskrivelser som høres medisinske ut, og som dermed blir til noe som ikke bare kan, men bør behandles, sier Hofmann. VIS MER

Kan bli for mye av det gode

En av hoveddriverne for den medisinske ekspansjonen vi har sett de siste tiårene er ifølge Hofmann at helsetjenesten beveger seg stadig lenger vekk fra sin opprinnelige målsetting. Nemlig det å redusere smerte, dysfunksjon og lidelse. I stedet tar den i større grad sikte på å øke vårt velvære.

– Det skumle med å gjøre seg ansvarlig for folks velvære, er at det krever langt flere ressurser enn å redusere lidelse eller dysfunksjon, sier Hofmann.

Og det sier han ikke fordi han er imot at folk skal ha det bra. Hans engasjement for å redusere medisinsk overaktivitet springer heller ikke ut fra ønsket om å spare penger. Hofmann er snarere bekymret for at medisinsk overaktiviteten er skadelig og stjeler ressurser fra dem som virkelig trenger det.

– Stor overaktivitet gir lange køer i helsevesenet. Og i de køene er det mange som får forverret sin situasjon – de får dårligere prognose av å vente. Så målet vårt er ikke å spare penger, men å luke bort de som i utgangspunktet ikke skulle vært der, slik at de som virkelig trenger det, kommer raskere til.

– I vårt forskningsprosjekt «Riktig bruk av radiologiske tjenester» ved NTNU har vi for eksempel avdekket at en stor andel av undersøkelsene er unødvendige. Det gir lange ventetider. Dessuten synker kvaliteten og sikkerheten på tjenestene. Medisinsk bildediagnostikk er et godt eksempel på hvordan et fantastisk hjelpemiddel blir dårlig og farlig om vi ikke bruker det klokt – slik som med antibiotika.

Dette gir oss gode grunner til å ta Illichs budskap minst like alvorlig i dag – 50 år senere, konkluderer Hofmann:

Referanser:

Hofmann, B. (2025) “‘Limits to medicine’ still needed after 50 years”, European Journal of Internal Medicine. doi:10.1016/j.ejim.2025.06.026

Hofmann, B. (2025b) “Medikaliseringens firedobbelte makt”, Michael, 22(1), s. 12–16. doi:10.56175/michael.12108

Rikhardsen, I. og Vogt, H. (2025) “Diagnostiske kategorier brukt i kosmetisk medisin i Norge”, Michael, 22(1), s. 17–28. doi:10.56175/michael.12109