Kunsten å navigere i endring
Når skole, helse og arbeidsliv styres etter gamle kart og rigide regler, kan det bli trøbbel selv om alt gjøres «riktig». En ny navigasjonsmodell med tre soner viser hvordan vi bedre kan forstå både oss selv og samfunnet.
Se for deg en erfaren kaptein på en kjent båtrute. Han kjenner farvannet, har gjort reisen mange ganger før og følger kursen som han alltid har gjort. Likevel går skipet brått på grunn.
Hva skjedde?
En ny strøm har oppstått. En ny konstruksjon som er bygd. Kartet stemmer ikke lenger med terrenget.
Vi kan alltids analysere etterpå: «Han burde ha sett det», «Systemet sviktet», «En menneskelig feil». Men kanskje det viktigste spørsmålet ikke er hvordan grunnstøtingen kunne vært unngått – men: Hva var det vi egentlig prøvde å oppnå?
Når terrenget endrer seg, hjelper det lite å følge gamle kart. I slike øyeblikk trenger vi en annen evne: Evnen til å navigere – ikke bare kontrollere.
Kontrollens fallgruve
I stabile omgivelser kan det virke effektivt å styre etter regler. Prosedyrene er klare, effektiviteten høy, og ingen stiller spørsmål. Men når verden endrer seg – som den stadig gjør – trenger vi fleksibilitet, ikke bare lydighet.
Styring etter regler uten refleksjon kan bli som å se bakover i speilet mens man kjører fremover. Det gir kontrollfølelse, men fjerner kontakten med virkeligheten.
En ny modell for navigasjon
Vi har utviklet en enkel, men kraftfull modell for livsnavigasjon, basert på tre soner:
• Rød sone representerer fortiden. Her styrer vi etter etablerte mentale modeller, regler og rutiner. Vi bruker kraft i en valgt retning.
• Blå sone peker mot fremtiden. Her er vi åpne, søker etter nye signaler og justerer kursen. Vi velger retning.
• Grønn sone er her-og-nå. Den koordinerer kraft og retning. Det er her vi avgjør om vi skal holde stø kurs – eller korrigere.
Ved å veksle mellom sonene, kan både mennesker og organisasjoner respondere tidlig på endringer – og samtidig jobbe målrettet mot det som virkelig betyr noe.
Samspill mellom tenkemåter
Modellen kobler også tre måter å tenke på – tre typer resonnement:
• Deduksjon: Trekke logiske konklusjoner fra eksisterende prinsipper. Typisk rød sone.
• Induksjon: Oppdage mønstre og bygge kunnskap fra observasjoner. Typisk blå sone.
• Abduksjon: Formulere den beste hypotesen når informasjonen er ufullstendig. Typisk grønn sone.
Tenk på grønn sone som en estimator i sanntid. Den veier informasjon fra rød og blå og avgjør: «Hvilken modell passer nå?». Dette er essensen i god navigasjon: ikke bare se, men justere.
Modellen gir ikke alle svar, men den åpner for bedre spørsmål.
Systemsvikt og gal kurs
Modellen skiller mellom to typer avvik:
1. Reguleringsavvik – vi gjør ikke det vi hadde planlagt. Løses i rød sone ved å korrigere kraften.
2. Prediksjonsavvik – virkeligheten ble ikke som vi forventet. Løses i blå sone ved å endre retningen.
Men: Hvis vi ignorerer den siste eller begge, låser oss fast i gamle modeller og overser signalene – da får vi systemsvikt. Vi fortsetter i samme tempo, men kursen er gal. Til slutt går det galt.
Når vi styrer etter gamle planer og overser nye signaler, blir selv de beste mannskapene navigatører i blinde. Illustrasjon: ChatGPT promptet av Morten Breivik
Navigasjon og psykisk helse
Modellen gir oss også et nytt blikk på helse, særlig psykisk helse.
Det er vanlig å forstå psykisk uhelse som en individuell «feil» – en kjemisk ubalanse i hjernen. Men kanskje handler det like mye om at systemet rundt oss er i ubalanse – eller at samspillet mellom veiledning, navigasjonskompetanse og kontekst ikke fungerer slik det er ment å gjøre?
Når vi over tid blir værende i rød sone – i rigide systemer som belønner effektivitet fremfor mening – uten rom for refleksjon eller kursendring, kan vi miste både retning og kraft.
Vi kjenner det som stress, utmattelse eller meningsløshet. Men kanskje er det bare systemet som roper: «Nå må du over i blå sone».
Vi trenger ikke mer styring. Vi trenger mer resonans og samspill.
Et praktisk verktøy
I helsevesenet møter vi dette daglig: en sykmeldt medarbeider som føler seg tom, men ingen finner noe galt. Eller en ungdom som ikke passer inn i systemet – og får diagnoser, men egentlig bare prøver å fortelle at retningen deres er feil.
I skolen, i arbeidslivet, i politikken – overalt ser vi mennesker og systemer som forsøker å gjøre «det riktige», men uten å forstå hvorfor de gjør det. Det er her navigasjonsmodellen kan være et verktøy: til refleksjon, læring – og justering.
En modell for samfunnet
Navigasjonsmodellen kan brukes på mange nivåer:
• Personlig utvikling: Hvordan forstå egne valg og retninger.
• Ledelse: Hvordan skape organisasjoner som ser, lytter og endrer seg i tide.
• Helse og utdanning: Hvordan møte mennesker der de er, og navigere sammen.
• Politikk og systemutvikling: Hvordan unngå regelstyrt kaos og heller bygge fremtidsrelevant styring.
Modellen gir ikke alle svar, men den åpner for bedre spørsmål.
Hva vi egentlig prøver å oppnå
Når vi bruker navigasjonsmodellen, skifter vi perspektiv: fra kontroll til innsikt, fra tvang til valg, fra regler til hensikt.
Vi trenger ikke mer styring. Vi trenger mer resonans og samspill.
Når kraften fra rød sone kobles med retningen fra blå, og det hele samordnes i grønn, oppstår noe nytt: Navigasjon i takt med virkeligheten.
Kanskje det også er her det grønne skiftet egentlig begynner – ikke i teknologi, men i hvordan vi navigerer oss selv og hverandre.
Kronikkforfatterne er et tverrfaglig team med bakgrunn fra kybernetikk, transportsikkerhet, kjemometri, økonomi og generell systemforståelse.
Modellen springer ikke ut av et enkeltprosjekt, men gjennom mange år med erfaring fra ulike fagdisipliner og anvendelsesområder – som etter hvert har konvergert i dette rammeverket.
Den oppstod som et svar på behovet for å forstå og navigere bedre i komplekse, uoversiktlige og ofte emosjonelt krevende situasjoner – enten det gjelder individuell livsmestring, ledelse eller endringsprosesser.
