Unge i barnevernet kritisk til videobehandling

Det viser en ny rapport fra SINTEF, som sammen med Universitetet i Sør-Øst-Norge og RKBU har gjort en kunnskapsoppsummering med systematisk gjennomgang av studier på området, samt intervjuer av behandlere i Psykisk helsevern for barn og unge (BUP) og ungdommer under behandling. Rapporten er gjort på oppdrag fra Barne, ungdoms- og familiedirektoratet, som ønsket å vite om videokonsultasjon er en egnet metode for å gi psykisk helsehjelp til barn som er under barnevernets omsorg.

Forskning viser at barn og unge i barnevernet har en høyere forekomst av psykisk sykdom og vansker enn barn og ungdom generelt, men at ikke alle får den helsehjelpen de trenger. Kan videokonsultasjon gjøre at flere får den hjelpen de trenger?

– I kunnskapsoppsummeringen gikk vi gjennom 13 studier, som var entydige på at videokonsultasjon ga bedre tilgjengelighet til spesialisert psykisk helsehjelp, og uavhengig av geografisk avstand. Flere av studiene ga indikasjoner på god kvalitet i behandlingen, men var utelukkende basert på tjenesteyteres oppfatninger, sier prosjektleder og seniorforsker Marian Ådnanes i SINTEF.

• Her kan du lese rapporten om barn og videokonsultasjon i barnevernet 

Unge fikk dårligere forhold til behandleren på video

Men brukerundersøkelsen viser at mange av de 221 ungdommene i barnevernet som deltok var kritiske til bruk av videokonsultasjon i psykologisk behandling. 32 av dem hadde erfaring med videokonsultasjon.

Blant disse 32 svarte 39 prosent at de opplevde forholdet til behandler som dårligere på skjerm enn ved vanlig oppmøte, og 45 prosent svarte at de opplevde det litt eller mye vanskeligere å snakke med behandler på skjerm. 40 prosent svarte at behandling på skjerm i liten grad eller ikke i det hele tatt passet dem, og like stor andel svarte at de i liten grad eller ikke i det hele tatt var fornøyd med behandling på skjerm. Det ble også gjort 27 dybdeintervjuer med ungdommer, der ni av disse hadde erfaring med videokonsultasjon.

– I intervjuene formidlet ungdommene flere ulemper enn fordeler – for eksempel at videokonsultasjon ga mindre forpliktende samtaler og at det oppleves overfladisk, forteller Ådnanes.

Varierende bruk av videokonsultasjoner fremover

Kunnskapsoppsummeringen belyste også utfordringer med å få til en god terapeutisk relasjon og holde fokus i terapien på skjerm. Andre utfordringer var tilgang på utstyr og internett, og personvern. Et kritisk funn var også at behandlere ikke overvåker utvikling eller vurderer risiko og behov for støtte fra barnevernet på samme måte som ved fysiske møter.

I brukerundersøkelsen trakk behandlerne frem at videokonsultasjon gjorde at de kunne opprettholde behandlingsforløpet under pandemien. De pekte også på de praktiske fordelene ved å slippe lang reisevei, og at dette gjelder både for pasientene, pårørende og behandlerne.

Ulempen var større grad av distanse i kontakten med pasienter i videokonsultasjoner. Flere av behandlerne opplevde det som vanskelig å få til god flyt, god kontakt og den gode samtalen. Ungdommene var også gjerne mindre delaktig i videokonsultasjonene. Flere behandlere påpeker at det er viktig å etablere en relasjon før videokonsultasjon eventuelt tas i bruk.

Behandlere med strukturert opplegg for barn med tvangslidelser var mest positive til å fortsette med videokonsultasjoner, og anslår at de vil bruke det i om lag halvparten av tilfellene. De øvrige behandlerne vil i mindre grad fortsette å bruke det, og én sa det er svært lite aktuelt.

Trengs mer forskning på videokonsultasjoner

Helse- og omsorgsdepartementet har et mål om at andelen video- og telefonkontakter i poliklinikk i spesialisthelsetjenesten generelt skal være minst 15 prosent. I innovasjonsstrategien i den nasjonale helse og sykehusplanen er det beregnet at 7,5 prosent av totalt antall konsultasjoner vil bli frigjort, konsultasjoner per behandler vil kunne øke og pasienter vil spare tid og reiseutgifter, dersom 15 prosent av konsultasjonene for angst og depresjon håndteres digitalt.

Ifølge Marian Ådnanes trengs det mer forskning rundt bruken av videokonsultasjon i psykisk helsehjelp til barn i barnevern, blant annet for å avklare hvem videokonsultasjon egner seg for og hva som gir god kvalitet sammenlignet med et fysisk møte. Til det trengs det større undersøkelser som inkluderer flere barn og unge i kontakt med barnevern. 

– Barn i barnevernet har ofte vanskelige og turbulente relasjoner som kan gjøre dem ekstra sensitive overfor relasjonelle utfordringer. Det er sterk støtte i litteraturen for at en god relasjon mellom behandler og pasient er det bærende elementet i psykologisk behandling. En utbredelse av videokonsultasjon, rettet mot denne målgruppen, kan i verste fall skape nye barrierer for behandling i BUP, mens hensikten var å bygge ned barrierer for å motta behandling, og å sørge for kontinuitet i pågående forløp, sier Ådnanes.

Direktør for Tjenestedivisjonen i Barne, ungdoms- og familiedirektoratet, Kjetil Östling, tar rapporten på alvor.  

– Det har vært mye innovasjon og utprøving av metoder i tjenestene for å følge opp barn og unge i barnevernet under pandemien. Selv om denne studien bygger på et lite utvalg tyder resultatene på at tjenestene ikke ukritisk bør videreføre bruk av videokonsultasjon i behandling, sier han.

– Vi vil særlig trekke frem viktigheten av at barnet eller den unge selv får være med å bestemme hvordan konsultasjonene skal foregå og at behandlerne ikke baserer dette valget kun på sine egne oppfatninger, som denne studien tyder på at ofte ikke er sammenfallende med de unges, sier Östling.