Skal finne usynlig nanoplast i havet

Vi husker alle gåsenebbhvalen som hadde 30 plastposer i magen da den ble obdusert etter å ha grunnstøtt på Sotra utenfor Bergen i 2017.

Hendelsen gjorde at mange skjønte alvoret, nemlig at plast i miljøet er en trussel mot livet i havet og at det er mye av det. Globalt forskes det mye på plastforurensing, og spesielt viktig er det å få mer kunnskap om de aller minste plastpartiklene; såkalt nanoplast. 

– Sannheten er at vi ikke vet så mye om hvordan mikro- og nanoplastbitene oppfører seg. Og vi vet ikke med sikkerhet om de skader miljøet, dyr og mennesker, sier seniorforsker Andy Booth i SINTEF.

Et usynlig forskningsobjekt

Mikroplast er plastbiter som er mindre enn 5 millimeter. Når bitene er mindre enn 1 mikrometer (en milliondels meter) kalles de nanoplast. Fragmentene er så små at de verken kan sees eller føles i luft eller vann. De kan heller ikke måles med de vanlige instrumentene forskerne har tilgjengelige.  Eksempler på nanoplast er fibre fra tekstiler, malingsflak og partikler fra dekkslitasje.

– Når man verken ser eller føler stoffet er det vanskelig å måle om nanoplasten brytes helt ned og forsvinne,r eller ikke, sier Booth. Vi har verken gode nok data eller metoder for å finne ut av det. Da kan vi ikke vitenskapelig slå fast at nanoplast er et stort problem i havet. Derfor er det superviktig å finne ut av dette, slår Booth fast med kraft.

Forskerne tror at kjemikaliene som brukes for å både farge og mykne plasten kan være giftige for levende organismer. Foto: Anne-Lise Aakervik VIS MER

Noe av det mest utfordrende forskningsarbeidet

Dette er hovedfokuset til forskergruppen i to forskningsprosjekt. Sammen med flere partnere skal de utvikle nye analysemetoder for mikro- nanoplast og testmaterialer som er relevante for forsøkene de gjør. 

– Utfordringer med å utvikle referansematerialet på nanonivå er vanskelig og et høyrisikoprosjekt. Dette er et av de mest utfordrende forskningsarbeidene jeg har vært involvert i, sier Andy Booth

– Nå har vi fått finansiering for å utvikle nye metoder, det er ofte der vi står fast. I tillegg til analysemetoder, mangler vi også gode og realistiske eksponeringsmetoder når vi forsøker å forstå hvor giftige disse partiklene er, legger forskerkollega Lisbet Sørensen til.

Degraderer plasten i laben

Kjemisk, biologisk og fysisk påvirkning og nedbrytning av plast i miljøet vil forverre utfordringene med å finne plasten. En stor del av forskningsprosjektet er derfor viet til metodikk og bruken av metoder som øker farten på degradering av plast i laboratoriet.  Forskningen skal også finne svar på om nanoplasten blir giftig fordi den havner i vannet, om det finnes bakterier som bryter den ned, og hva som skjer når nanoplast har kontakt med sedimenter – altså havbunnen.

Her plasserer forskerne plastbiter i de ørsmå sylinderne. Maskinen, en såkalt “pyrolysis GC-MS ” kan analysere de ulike polymerene og kjemikaliene som finnes i plasten. Foto: Anne-Lise Aakervik VIS MER

Giftig kjemikaliecocktail

Det benyttes tusenvis av kjemikalier i plastproduksjon. Forskerne er nå i gang med å se på hele dette spektret fra et fugleperspektiv: De undersøker innholdet av kjemikaliene i ulike typer plast, og hvilke av disse som er giftige når de kommer ut i vannet.

– Teorien vi jobber med handler hovedsakelig om at det er cocktailen av kjemikalier i plast som gjør den giftig, sier Lisbet Sørensen.  – Altså at det ikke er plastpartiklene i seg selv, men det som bidrar til å gi form og funksjon; som myknere, fargestoffer og UV stabilisatorer.

Ved hjelp av nye metoder finner forskerne kjemikalier som har gått under giftradaren før, men som nå viser seg å kunne være de mest problematiske.

– Vi har lite kunnskap om dette i dag, men når plast brytes ned til mikro- og nanoplast i miljøet øker det problemstillingen, sier Sørensen. For ettersom partiklene blir mindre, øker overflateområdet tilsvarende. Jo større overflate, jo mer kjemikalier kan lekke fra partiklene.

Dette avdekker kunnskap om reell risiko

Forskningsleder Mimmi Throne-Holst ved SINTEF Ocean påpeker viktigheten av slike prosjekter.  

– Vi blir eksponert for mikroplast og nanoplast hver dag. Gjennom disse forskningsprosjektene vil vi kunne få kunnskap til reell risiko og hvilke kjemikalier som er spesielt ille. Da kan man faktisk gjøre noe, som å beslutte at visse kjemikalier ikke kan tilsettes i plast.

Kunnskapen vil altså hjelpe politikere og myndigheter til å ta gode beslutninger. For viser det seg at risikoen er høy for at nanoplast påvirker havene våre, må vi gjøre noe raskt. Men viser det seg å ikke være så alvorlig, sammenlignet med andre trusler, så kan det kanskje prioriteres på annet vis.

– Uansett vil ikke forskning på dette nivået være løsningen på plastproblematikken i havene, men svarene våre vil være en del av forståelsen vi er på jakt etter, avslutter Andy Booth.

Her kan du finner mer informasjon om prosjektene Andromeda og Reveal.