Hvordan få fiskerne til å utnytte restråstoffet bedre?

Klima, miljø og bærekraft er i dag på alles tunger. I akademia, politikk og samfunn går debatten varm. Innenfor fagområdet bioteknologi står økt utnyttelse av restråstoff sentralt i forskning og utvikling.

Restråstoff betegner de delene av råstoffene som tradisjonelt ikke utnyttes til menneskemat, og kan være av vegetabilsk eller animalsk opphav. Rest-råstoff fra fisk inkluderer blant annet hode, ryggbein, skinn og innmat.

Forskning har vist at bioteknologiske metoder kan benyttes til å utvinne proteiner og fett av høy kvalitet fra restråstoffet.

En av disse prosesseringsmetodene kalles enzymatisk hydrolyse. Her kutter enzymer opp proteinene i mindre deler, og protein og fett kan separeres fra hverandre.  

Hvis vi prøver å se saken fra fiskernes perspektiv, er det kanskje ikke så rart at motivasjonen til endring er lav. De merker pisken, men har ingen gulrot for å endre praksis. Foto: Shutterstock, NTB Scanpix VIS MER

Disse næringsrike forbindelsene kan brukes til menneskelig føde, enten direkte eller tilsettes matvarer, og omfatter alt fra protein med høy ernæringsverdi til gelatin, omega-3-fettsyrer og forbindelser som kan ha antioksiderende og blodtrykksreduserende egenskaper.

Rik kilde til næringsstoffer

Restråstoff er med andre ord en rik kilde til en rekke gode næringsstoffer. Derfor er det svært ugunstig at det nesten utelukkende brukes til dyrefôr eller, hva verre er, ender som avfall.

Det er satt i verk tiltak for å utnytte mer av rest-råstoffet fra hvitfiskindustrien, og forhindre at opp mot 75 prosent av den totale råstoffmassen ikke ender på tallerkenen.

I henhold til Havressursloven §15 er den norske havflåten underlagt en ilandføringsplikt som innebærer at all fangst skal føres i land. Det er også gjort mye forskning og utvikling av teknologi som gjør det mulig å lagre og prosessere rest-råstoff ombord.

Får man til å utnytte mer restråstoff vil det være positivt for klima og bidra til et mer bærekraftig forbruk av fisk. Proteiner og fett kan brukes i næringsrik mat for en globalt voksende befolkning. Det vil også være gunstig for norsk økonomi.

Fordelene er mange, så tiden er kanskje inne for å se nærmere på fiskerens rolle i dette?

Vet hva som trengs

Vi vet mye om verdikjedene og teknologiske muligheter, og reglement er på plass. Vi vet med andre ord hva som må gjøres for å utnytte restråstoffene bedre og hvordan det skal gjøres, men i stor grad blir det ikke gjort.

Steget fra forskning og utvikling til implementering og endringer i havflåtens praksis, ser ut til å være for stort. Hvis vi prøver å se saken fra fiskernes perspektiv, er det kanskje ikke så rart at motivasjonen til endring er lav. De merker pisken, men har ingen gulrot for å endre praksis.

Havflåten vil trolig ikke få stor glede av verdiøkningen som vil komme med å utnytte restråstoffet bedre. Denne fordelen vil heller komme videreforedleren til gode.

Sett fra et økonomisk perspektiv vil økt utnyttelse av rest-råstoff faktisk kunne virke som et hinder for havflåten:

Lagring og prosessering av restråstoff tar plass som ellers forbeholdes høyverdiprodukter som filet. Samtidig vil det kunne bidra til økt tidspress for å fylle fiskekvoten, ved at trålere må bruke ekstra tid på å frakte restråstoffet til land. Er det da riktig å innføre reglement som sikrer økt utnyttelse uten å samtidig tilby økonomiske insentiver som sikrer fiskernes økonomi?

En økt utnyttelse vil være positiv for miljøet som helhet, men virker dette alene som et insentiv? For ansatte på trålere er fisket et levebrød, og det er derfor naturlig å stille spørsmål om hvor mange av oss som hadde vært villig til å la personlig økonomi lide for fellesskapets gode.

Må finne løsninger sammen

For at en plan skal være en suksess må den iverksettes, og flere ting må på plass for å bedre denne situasjonen. For det første må kommunikasjon mellom forskere, politikere og industrien bli bedre. Kanskje vil det kreve mer kvalitativ forskning for å få en god forståelse av den sterkt tradisjonelt forankrede praksisen i den norske havflåten.

Denne typen tilnærming vil innebære bruk av intervju for å avdekke mønstre i praksis og holdninger blant fiskerne, og hvordan disse kan forstås fra en fiskers ståsted.

Vi kommer langt med tall og data, men for å løse problemer som kan sikre en bedre utnyttelse av naturlige ressurser i fremtiden, må vi være i stand til å se problemet fra flere synsvinkler. Løsningen oppstår ikke på dekk, rundt kjøkkenbordet, i stortinget eller på laboratoriet, men kanskje kan vi finne den om vi jobber sammen.

Fiskerens stemme er viktig, og det er på tide at den blir hørt i forskning og utvikling. Gulroten må tilbys alle.