Uten flokken dør granmeisa
Status i flokken er helt avgjørende for om granmeisa overlever vinteren. De med lavest status ligger tynt an.
Granmeisa (Poecile montanus) holder seg stort sett til ett område hele sitt voksne liv. Men brutale vintre her nord tar livet av mange av dem. De greier seg ikke alene. De hamstrer frø om høsten, men det er ikke alltid nok.
For årets ungfugler er det helt livsnødvendig å finne en flokk å tilbringe vinteren sammen med. Den må også forsøke å skaffe seg en høy rang i flokken.
Professor emeritus Olav Hogstad ved NTNU har ringmerket og fulgt granmeis i Budal i Trøndelag fra 1986 til 2014. Han har observert både par og enslige fugler, og har sammenlignet overlevelsen deres.
Sammen med professor emeritus Tore Slagsvold ved UiO, har han nå publisert de svært så tydelige resultatene i fagtidsskriftet Ornis Norvegica.
Saken fortsetter under bildet.
For granmeisa er det helt livsnødvendig å finne en flokk å tilbringe vinteren sammen med. Foto: Nina Tveter, NTNU
Den første, farligste tida
Spesielt den første tida etter at ungene forlater redet er farlig. Dette er en periode der avkommet drives bort fra familien og derfor må flytte vekk fra territoriet de ble født i.
– De aller yngste fuglene, årets avkom, har mye høyere dødelighet enn de eldre generasjonene, slår Hogstad fast.
Ungfuglene må finne seg en flokk å bli del av, men det er ikke plass til alle. Deres sjanse til å overleve er å bli del av en flokk og håpe på at de kan ta over territoriet en dag.
Overlevelse er da også knyttet til tidlig flokkdannelse. Om du greier å finne en plass i flokken tidlig på høsten, ligger du atskillig bedre an til å få en høyere rang, og dermed en bedre sjanse til å klare deg. Kroppsstørrelse ser for øvrig ikke ut til å spille noen rolle for overlevelsen. I en flokk kan fuglene lære av de andre. Det er flere til å oppdage fiender, som en hauk eller en ugle.
Saken fortsetter under bildet.
Granmeisa (til høyre) kan nok markere seg overfor en ung blåmeis, men det blir verre når den møter en rovfugl. Foto: Nina Tveter, NTNU
- Les også: Dette vil kresne damer ha
Dominant par og ungfugler
Vinterflokkene består som regel av fem eller seks fugler. Disse er ett dominant par og to ungfuglpar der det ene ungfuglparet også står høyere i rang enn det andre. Hanner dominerer alltid hunner.
– Ingen av de lavest rangerte fuglene overlevde den første vinteren. Ingen av fuglene som ikke fant en flokk, ble sett etter den første vinteren heller. Bare 4 av de 71 de høyere rangerte ungparene forsvant, slår Hogstad fast.
Når én av fuglene i det dominante paret dør, kan nummer to på rangstigen rykke opp og ta den avdødes plass, men ikke alltid.
– Fugler som overlevde den første vinteren greide enten å etablere seg som eiere av et territorium, eller ble tvunget til å klare seg uten en flokk. De siste greide seg sannsynligvis ikke, mener Hogstad. Arten er veldig stasjonær slik at fravær betyr at fuglen er død.
- Les også: Sånn overlever småfuglene vinteren
Dominante kan bli gamle
Olav Hogstad i felten. Foto: Tor Hogstad
Rundt halvparten av de dominante flokkmedlemmene overlevde hver vinter. Overlevelsen var lik for hunner og hanner. Derfor var det igjen rundt 50 prosent av de dominante parene etter den første vinteren, rundt 25 prosent etter den andre, 8,5 prosent etter den tredje og 5,6 prosent etter den fjerde vinteren.
– De dominante alfaparene hekker sammen og forsvarer et felles territorium, sier Hogstad. En årsak til at de har høy overlevelse om vinteren, er at høy rang gir lettere adgang til der det er mest mat å finne, og til steder hvor det er mindre sjanse for å bli tatt av en rovfugl.
Meiser blir i gjennomsnitt rundt 2,5 år gamle, men de med høy status kan bli atskillig eldre. Den eldste hunnen som ble observert, var 6 år den siste gangen hun ble sett. De to eldste hannene var minst 9 år gamle.
– Langtidsstudier som dette er mangelvare, men svært viktige for å følge med på hva som skjer i naturen ved global oppvarming, sier medforfatter Tore Slagsvold, som derfor håper at undersøkelsen av granmeisa kan fortsette.
Mildere klima kan gi høyere overlevelse, men det kan også gi mer ustabile forhold i fjellskogen. For eksempel kan hyppigere vekslinger omkring null grader gi mer ising på trærne som kan gjøre det vanskeligere for fuglene å finne mat.
Kilde: Survival of Willow Tits Poecile montanus: the significance of flock membership, social rank and body size. Olav Hogstad and Tore Slagsvold. Ornis Norvegica (2018), 41: 13–18. doi: 10.15845/on.v41i0.1540 https://boap.uib.no/index.php/ornis/article/view/1540/2615
Professor emeritus Tore Slagsvold ved UiO håper undersøkelsen av granmeisa kan fortsette. Foto: Rosa Mary de Ayala
