Er det nødvendig å grave? Her bruker NIKU georadar under undersøkelser i Dilling i Østfold. Foto: NIKU

Må arkeologene grave for å finne fortidens mysterier?

Hvilken metode er best for at arkeologene når et område skal kartlegges? En skånsom og rask georadar var nok da et vikingskip nylig ble oppdaget i Halden.

Arkeologi er spennende og gir oss glimt inn i fortida. Men det er også dyrt og kan være tidkrevende.

Mange mulige funnsteder må vente lenge på å bli undersøkt, om de noen gang blir det. Derfor må det være fristende å bruke en skånsom metode som tar kortere tid og er billigere.

Georadar

  • NIKU kjørte georadar på Dilling med et georadarsystem produsert av Malå i Sverige. Denne er tilpasset i samarbeid mellom NIKU og forskningsinstituttet Ludwig Boltzmann Institute i Wien, Østerrike.
  • NTNU Vitenskapsmuseet kjørte georadar på Øya, med et norskutviklet georadar-system produsert av firmaet 3d-radar. Dette radarsystemet har sitt utspring i doktorgradsavhandlingen til Egil Eide ved NTNU, avlagt for snart 15 år siden. Dette er siden forbedret.

Den tradisjonelle metoden for å kartlegge et område er å sjakte. Da graver arkeologene i jorda i enkelte deler av leteområdet så skånsomt det praktisk er mulig. Om de finner noe i prøvesjaktene, kan de utvide undersøkelsene om det de finner er interessant nok.

Men de siste årene har arkeologene hatt tilgang til en annen metode. En fersk rapport sammenligner metodene.

Georadar godt nok?

En georadar sender elektromagnetiske signaler ned i bakken. Dette fungerer nesten som et vanlig ekkolodd på land. Ved å måle tiden det tar før signalene reflekteres, og styrken signalene har, kan du få et slags kart av ulike strukturer under jorda, i ulike dybder.

Dette er så klart mye mer skånsomt enn å grave i bakken. Du risikerer ikke å skade det som eventuelt ligger der. Dessuten er det mye raskere. Du kan kartlegge store områder i løpet av kort tid. Det er også billigere.

– Arkeologiske undersøkelser er også et krav i kulturminneloven, og kan dukke opp i forbindelse med plansaker og utbyggingssaker. Den som ønsker å bruke et område må ofte betale for slike undersøkelser, sier arkeolog Lars Gustavsen ved Norsk institutt for kulturminneforskning.

Da et vikingskip og flere langhus nylig ble avdekket i Halden, var undersøkelser med georadar sentrale.

Men er det alltid godt nok?

Arkeologer fra NTNU og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) bestemte seg for å finne ut mer om dette. Med penger fra Riksantikvaren brukte de begge metoder på to funnsteder, ett på Øya i Melhus i Trøndelag og ett i Dilling i Østfold, skriver Norark.

Disse to stedene var allerede systematisk undersøkt av fylkeskommunene, og var steder hvor det skulle utføres arkeologiske utgravninger.

Fra de arkeologiske utgravingene på Øya, utført av NTNU Vitenskapsmuseet. Men før du begynner å avdekke store flater, bør du undersøke om og hvor du skal grave. Foto; Silje Fretheim, NTNU

– Dette gjorde det mulig å sammenligne måten fylkeskommunene vanligvis utfører arkeologiske registreringer i dyrket mark, kjent som maskinelle søkesjakter, med resultatene fra heldekkende georadarundersøkelser, sier forsker Arne Anderson Stamnes, ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Innsnevret utgravingene

På Dilling var det samlede arealet på rundt 8 hektar, eller 80.000 kvadratmeter. Det sier seg selv at det neppe er praktisk, ønskelig eller økonomisk mulig å grave ut hele området. Da skal du vite at det befinner seg noe helt spesielt i bakken.

NIKU utførte georadarundersøkelser på drøyt halvparten av lokaliteten, rundt 4,5 hektar. Senere flateavdekket Kulturhistorisk museum nær 3 hektar, hvor de i løpet av utgravningen fant hele 115 bygninger fra eldre jernalder, fordelt på fire husområder. Dessuten fant de graver, kokegroper, ildsteder med mer.

På Øya i Melhus var leteområdet nær 3,5 hektar. NTNU Vitenskapsmuseet flateavdekket til sist drøyt 2 hektar av dette. De fant 150 kokegroper, ett langhus og mulige graver eller tørkesteder for gress til vinterfôr.

Resultater

På Dilling påviste sjakting hele 39 prosent av strukturene som senere ble gravd ut, mens georadar bare fant 6 prosent ved første øyekast. Men dette kan skyldes at fortolkning av dataene krever at det dannes mønstre som gir arkeologisk mening. Den geofysiske informasjonen må oversettes til en arkeologisk tolkning. Ved direkte sammenligning mellom georadarresultatene og de faktiske funnene, vistes 18 prosent av strukturene.

Uansett var georadarfunnene nok til å gi et grunnlag for videre undersøkelser. Sjakting gir bedre resultater fra en mer begrenset del av området, mens georadaren gir resultater fra større deler av det.

På Øya i Melhus påviste de 29 prosent av de arkeologiske strukturene ved hjelp av sjakting. Ved bruk av georadar fant de bare 10 prosent av dem. Men i etterkant var det tydelig at 23 prosent av dem vistes i dataene fra georadaren.

Fra begge undersøkelsesområdene kom det frem at små eller grunne strukturer, som stolpehull, vanskelig lot seg påvise ved hjelp av georadar. Men treffprosenten for større strukturer, som kokegroper og ildsteder, var vel så høy som ved sjakting.

Saken fortsetter under bildet.

Arkeologene kunne sammenligne begge metoder. Her vises sjaktene på bildene fra georadaren brukt i Dilling. Foto: NIKU

Arkeologene kunne sammenligne begge metoder. Her vises sjaktene på bildene fra georadaren brukt i Dilling. Foto: NIKU

Begge metoder trengs

Konklusjonen fra arkeologene er at begge metoder trengs, for de er gode på hver sine områder.

Sjakting gir best resultater på et begrenset område. Ved sjakting er det også mulig å datere prøver av det du finner, så du kan slå fast hvor gammelt det er.

En georadar gir data som er nyttige for å unngå dyre overraskelser, og du undersøker gjerne så mye som praktisk mulig av arealet som skal evalueres. Du får et godt inntrykk av det som måtte befinne seg i bakken, og slipper i større grad at uventede ting dukker opp.

Samtidig får du også informasjon som kan være relevant for andre, som for eksempel geologisk og geoteknisk informasjon, kart over drenering, kabler og rør og liknende. Du får med andre ord en slags stordriftsfordel ut over den arkeologiske informasjonen ved å inkludere georadar tidlig i prosjektene.

Saken fortsetter under bildet.

Forståelsen av at georadar er noe nytt, uvant og umodent er ikke helt korrekt. Her fra Øya. Foto: Arne Anderson Stamnes, NTNU Vitenskapsmuseet

Forståelsen av at georadar er noe nytt, uvant og umodent er ikke helt korrekt. Her fra Øya. Foto: Arne Anderson Stamnes, NTNU Vitenskapsmuseet

Georadar blir bedre

Georadar blir fremdeles betraktet av mange arkeologer som nytt, uvant og umodent, og flere er skeptiske til om de kan få like gode resultater som ved sjakting.

Men teknologien og bruken av den er blitt bedre de siste årene.

– Faktisk har det siden 2008 har det vært en firedobling av antallet arkeologiske georadarundersøkelser utført årlig i Norge. Samtidig nesten en tidobling i antallet undersøkelser foretatt i forvaltningsøyemed, og ikke bare i forskning. Forståelsen av at dette er noe nytt, uvant og umodent er derfor ikke helt korrekt, sier forsker Anderson Stamnes ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Arkeologer må også øve seg i å tolke dataene som georadaren gir. Det er én grunn til at resultatene fra et slikt forskningsprosjekt er veldig nødvendig. Vi trengerflere  eksempler på hvilke muligheter og begrensninger de ulike arkeologiske registreringsmetodene har.

I disse to eksemplene var ikke georadaren like effektiv til å oppdage enkelte typer kulturminner som sjakting var. Spesielt små strukturer med relativt liten kontrast er vanskelig å oppdage. Ofte dreier dette seg om stolpehull.

Men sjakting kan også gi feil resultat, om du bommer på det du leter etter. Det kan være veldig godt med kunnskaper om hele området, slik du får med georadar.

Ildsteder, kokegroper og ovner avdekkes omtrent like godt med begge metoder. Begge metodene indikerer også avgrensningen til lokalitetene omtrent likt.

Kilde: Arne Anderson Stamnes (NTNU Vitenskapsmuseet), Lars Gustavsen (NIKU). Avgrensning av arkeologiske kulturminner i dyrkamark. Metodevalg og forvaltningsimplikasjoner.