Livet i havet er avhengig av hoppekrepsen. Den er mat for fiskeyngel i et tidlig stadium. Men hoppekrepsen skiller ikke mellom mat og gruvestøv, men spiser ukritisk. Her studerer SINTEF-forsker Julia Farkas fenomenet i mikroskop. Foto: SINTEF.

Hva skjer når maten til fiskeyngelen har magen full av stein?

Forskere har funnet ut at hoppekrepsen, som er grunnlaget for livet lengre opp i næringskjeden, spiser støv fra gruveutslipp. Nå skal de undersøke hva skjer når maten til fiskeyngelen har magen full av steinstøv.

Å deponere gruveavfall i sjøen er en kostnadseffektiv og mye brukt metode. Men sjødeponeringen kan medføre spredning av partikler som kan være skadelige for vannlevende organismer, noe som gjør den kontroversiell.

Forskere fra SINTEF har nå funnet ut at hoppekreps, som eksempelvis raudåte, spiser gruvestøv. Den skiller ikke mellom steinpartikler uten næringsverdi og på mat den trenger, men sluker alt. Nå går de videre for å kartlegge konsekvensene dette har, både for hoppekrepsen og for de som er avhengige av hoppekrepsen som føde.

– Hoppekrepsen er essensiell for fisk på et tidlig stadium. Det er ikke nødvendigvis dødelig for den å spise de finkornete partiklene fra fjorddeponier av gruveavfall, men det kan påvirke energibalansen deres og gjøre at de har mindre tilgjengelig energi til utvikling, vekst og reproduksjon, sier forsker Julia Farkas, som leder SINTEF sitt arbeid med prosjektet DiTail.

Stinn av gruvepartikler. Forskning viser at hoppekrepsen ikke klarer å skille gruvestøv fra mat. Foto: SINTEF.

Aktualisert problemstilling

Forskerne har fått treåring finansiering fra Norges forskningsråd, for å undersøke konsekvensen av oppdagelsen deres. På grunn av det økende behovet for metaller og mineraler verden over, trapper mange land, deriblant Norge, opp gruvedriften sin. Dermed er det å se på miljøutfordringene svært aktuelt. 

– Vi oppbevarer levende Calanus, eller raudåte som den heter på norsk, i store tanker med sjøvann. Organismene er på ulike utviklingsstadier, slik at vi kan at ut de stadiene vi vil studere. Vi utsetter rauåta for finkornete gruvepartikler  i tankene hvor de lever. Deretter gjør vi effektstudier for å se på hvilken betydning det har for deres utvikling. Vi vil også se på hvordan fiskeegg og larver, for eksempel torsk, takler å bli utsatt for gruvepartikler forklarer SINTEF-forsker Ida Beathe Øverjordet.

Calanus (hoppekreps) som er eksponert for gruvepartikler til venstre og kontrollen til høyre. Den eksponerte calanusen har helt tydelig gruvepartikler i magen, synlig som et hvitt område på bildet med overlys. Ved bruk av underlys er det vanskelig å skille partikler fra mat i tarmen (nedrest til venstre), slik vi ser kontrolldyrene har (høyre). Her ser vi også at partikler fester seg utenpå dyret, på de mørke hårene som er godt synlige. Disse er vanligvis blanke/gjennomsiktige. Foto: SINTEF.

Ser også på torskeegg

Forskerne er bekymret for at gruvestøv som legger seg utenpå fiskeegg og larver vil bli så tunge at de kan synke ned på bunn, på samme måte som raudåten kan blir for tung av å ha gruvestøv i magen.

– Torskeegg er avhengige av å flyte i vannmassen. Dersom de synker til bunnen, hvor det er mangle på lys og mat, er det stor sannsynlighet for at det ikke vil overleve. Det igjen vil selvfølgelig ha konsekvenser for antallet fisk i havet. Vi er svært spente på resultatene, sier Julia Farkas.

Hun påpeker at moderne gruvedrift krever gode og langsiktige løsninger for deponering av restavfall i form av gråberg og finkornet masse.

– Mer kunnskap om de økologiske påvirkningene av sjødeponier er helt sentralt, både for å sikre livet i havet, og for å kunne finne gode løsninger for gruvedrift, sier Farkas.

Vil du vite mer om prosjektet kan du ta en titt på prosjektets egen nettside.