Ja, man blir faktisk mer sulten etter slanking
Hvis man har vært litt tjukk, og går ned i vekt, vil man sannsynligvis for resten av livet måtte leve med økt sultfølelse og mindre mat.
En av fire nordmenn er for tykke.
For første gang, både i Norge og internasjonalt, har forskere fulgt en gruppe overvektige over to år.
Forskerne studerte appetitten, og hvorfor det er så vanskelig å holde vekta etter slanking på lang sikt.
Etter to år hadde alle deltakerne gått ned i vekt. Men alle var også mer sultne enn da de begynte.
Fikk gullstandarden i fedmebehandling
– Vi ga 34 pasienter med sykelig overvekt gullstandarden innen fedmebehandling over en periode på to år, sier Catia Martins, førsteamanuensis i klinisk og molekylær medisin ved NTNU.
Pasientene var i gjennomsnitt 125 kilo. De ble først innlagt i tre uker på et behandlingssenter som var spesialister innen fedmebehandling. Her måtte de mosjonere regelmessig og gjennomgå ulike tester. De fikk også opplæring i kosthold, og samtaler med psykolog.
Dette ble gjentatt cirka hver sjette måned.
Etter to år hadde deltakerne i snitt gått ned 11 kilo. De første tre ukene hadde vekttapet vært fem kilo.
To av ti holder vekta etter slanking
– De aller fleste som er overvektige klarer å gå ned i vekt, også på egen hånd, men forskning viser at bare 20 prosent klarer å holde vekta etter slanking, sier Martins.
Rent biologisk handler det om menneskets evolusjon, og kroppens evne til å sikre overlevelse. Det ene er et hormon. Det andre er evnen til å spare.
Først om hormonet.
Sulthormon øker under slanking
Når vi går ned i vekt utskilles det større mengder av et hormon i magesekken som heter ghrelin. Dette hormonet gjør oss sultne.
– Alle mennesker har dette hormonet i seg, men hvis man har vært overvektig og går ned i vekt, økes mengden av hormonet, sier Martins.
Den nedslående nyheten om ghrelin er at det ikke justerer seg over tid. Studien viser at mengden ghrelin var like høy i to år.
– Derfor er det sannsynlig at folk som har vært overvektige må leve med økt sultfølelse for resten av livet, sier Martins.
Kroppen kjemper i mot slankingen
Så til den andre mekanisme: Kroppens evne til å spare.
– En person som har vært veldig overvektig har hatt behov for mer energi bare for å puste, sove, fordøye maten eller gå. Når kroppen går ned i vekt er det behov for mindre energi til slike grunnleggende funksjoner, rett og slett fordi kroppen er lettere, sier Martins.
Noen går også inn i sparemodus.
Slik klarte de å holde vekta nede i mange år
I USA finnes det et stort register av folk som har gått ned i vekt gjennom endring av livsstil. Vekttapet var på minst 14 kilo, og ble holdt i minst ett år. I gjennomsnitt var vekttapet på 32 kilo, og det ble holdt i seks år.
De som klarte å holde vekttapet gjorde følgende:
- spiste mat med lite energi og lite fett
- veide seg en gang i uka
- spiste frokost hver dag
- en time med trening hver dag, som for eksempel å gå en tur.
En person som har gått ned i vekt trenger derfor mindre og mindre energi for å beholde den nye og lettere kroppen. Til tross for dette føler vedkommende seg mer sulten. Kroppen prøver med andre ord å få vekta tilbake. Bare for å være på den sikre siden.
Fedme bør behandles som en kronisk sykdom
– Det er viktig å ha kunnskap om hvilke fysiologiske mekanismer som kjemper mot vekttap. Det er selvfølgelig individuelle forskjeller. Motivasjonen kan også gå ned og man får vansker med å følge diett og treningsråd. Alt dette gjør det vanskelig å holde vekta etter slanking, sier Martins.
I studien økte også metthetsfølelsen etter et måltid, men sultfølelsen økte mest.
– Fedme er en hverdagskamp for resten av livet. Vi må slutte å behandle det som en akutt sykdom med å ta inn pasienter for litt bistand og hjelp, og så overlater de til seg selv, sier Martins.
Hun mener at man må behandle fedme som en kronisk sykdom på linje med andre kroniske sykdommer.
– Hvis en person har diabetes type 2 vil vedkommende få mye hjelp og tett oppfølging over tid. Det er slik vi må jobbe med fedme også. Det er svært vanskelig å holde vekta ned på egen hånd, sier Martins.
Referanse: Longitudinal study of the long-term relation between physical activity and obesity in adults.