Hus gjenbrukt i over 1000 år i steinalderen
Vi har alltid hørt at steinaldermennesker bodde i huler. Slik var det ikke. De bodde ofte i jordhytter, som de gjerne gjenbrukte og vedlikeholdt, framfor å bygge nye.
Små, enkle jordhytter ser ut til å ha vært i bruk i 1000 år i steinalderen. De har kanskje stått i 40-50 år av gangen, før de har blitt vedlikeholdt og brukt på nytt.
– Det er utrolig. Vi har få bygg i dag som har stått så lenge som i 1000 år. At de har vært i bruk i 1000 år sier noe om at det var et poeng å opprettholde boligene, sier arkeolog Silje Fretheim ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU.
Hun disputerte nylig med en avhandling om boliger og bosettingstradisjoner i Norge i eldre steinalder. Den gir et ganske annet bilde av steinaldermenneskene enn det dagens unge lærer i skolen.
– Jeg har selv skolebarn, og oppdaget at det fortsatt er utbredt i skoleundervisningen at steinalderfolk hovedsakelig bodde i huler. Det gjorde de absolutt ikke, fastslår hun.
Eldre steinalder er en periode som, i Norge, strekker seg fra rundt 9500 år før Kristus og 5500 år framover. Folk var jegere og samlere, og flyttet mye på seg. I begynnelsen av perioden bodde folk i telt som man antar var skinn, selv om man ikke har funnet bevarte teltduker fra denne tida. Etter hvert ble boligene mer permanente.
Unikt for Norge
Fretheim har analysert informasjon fra 150 utgravde steinalderboliger fra Finnmark til Sør-Norge. Over halvparten av dem er gravd ut i løpet av de siste 15 årene, og det er første gang noen har sammenlignet informasjonen basert på utgravingene.
Restene av en groptuft fra Ormen Lange-prosjektet i Nyhamna, Aukra, Møre og Romsdal i 2003 og 2003. Groptuften har vært i bruk mellom 5200 og 4100 f.Kr., i 1100 år. Bildet viser den nedsenkede, runde gulvflaten med et sentralt, steinsatt ildsted og hull etter stolper langs veggpartiet. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet
Mengden av relativt godt bevarte steinalderboliger i Norge er unik for Nord-Europa, og avhandlingen til Fretheim gir derfor et nytt bilde av steinaldermenneskene, også utenfor Norges grenser.
– I andre deler av verden befinner husrester og spor etter folk i steinalderen seg under dagens dyrka mark, eller under vann, fordi landområder langs kysten har sunket etter istida.
– I Norge har derimot steinalderspor blitt bevart fordi områdene langs kysten har steget i stedet, fordi isen fra siste istid presset landet ned. En annen årsak er at jordbruket i Norge har vært mindre omfattende, og dermed ikke dekket over spor fra steinalderen. I Finnmark, der dyrka mark er minst utbredt, ser vi særlig mange spor etter de eldste boligene, sier Fretheim.
Fra telt til grophus
Sporene etter boligene til steinaldermennesker, fra rundt 11 500 år siden og 1500 år framover, er naturlig nok begrensede.
– Det er funnet teltringer, som er steiner som har ligget oppå teltdukene. I tillegg er det funnet flater rydda for stein, med klart avgrensa konsentrasjoner av redskapsfunn. Det blir mye avfall når man produserer steinredskaper, forklarer Fretheim.
De tidligste boligene kjennetegnes ved at de er små.
Slik kan et grophus ha sett ut. Tegning: Astrid Johanne Nyland
– Gulvflatene er nesten alltid på mellom fem og ti kvadratmeter. Det kan tyde på at det var kjernefamilier som flytta rundt i telt de hadde med seg. Jeg regner med at de har bodd i et mobilt hjem og reist rundt, sier forskeren.
For 9500 år siden skjedde det flere ting som fikk innvirkning på boligene og bosetningsmønsteret i Norge: Skogen vokste fram i nye områder, sjønivået langs kysten stabiliserte seg og den siste isen etter istida trakk seg tilbake fra innlandet.
Boligene ble nå større. I stedet for telt plassert oppå bakken ble gulvet delvis gravd ned i bakken til såkalte grophus. Resten av huset ble bygd opp av et reisverk av tre og torv.
De største grophusene var opp mot 40 kvadratmeter.
– Flere familier kan da ha bodd sammen, eller det kan ha vært jaktlag som har delt hus, forklarer Fretheim.
Landemerker med tiltrekningskraft
Da havnivået stabiliserte seg, mener Fretheim det har vært mulig for folk å bygge opp kunnskap om for eksempel gode fiskeplasser. Behovet for å flytte etter dyr som reinsdyr eller sel ble mindre. Boliger plassert i områder med stabile og varierte fangstforhold ble derfor foretrukket.
Grophusene har i stor grad blitt vedlikeholdt og gjenbrukt. De mest brukte grophusene har vært gjenbrukt i over 1000 år.
Fretheim synes det er fascinerende å tenke på hvordan rester av hus påvirket folk i steinalderen og hadde en slags tiltrekningskraft på dem.
– Fysiske objekter laget av folk fortsetter å påvirke folk og landskap lenge etterpå. Jeg ser for meg at tuftene som var synlige i landskapet den gang, var med på å lage det første kulturlandskapet. Det var de første synlige sporene som ble stående igjen, slik at folk gjenkjente stedene og valgte å gjenoppbygge dem heller enn å bygge nytt. Folk ble mer bofaste og knyttet til bestemte steder fordi de så på stedene som gode plasser å bo, avslutter Silje Fretheim.
Referanse
Silje Fretheim: «Mesolithic dwellings. An empirical approach to past trends and present interpretations in Norway».
