Derfor må vi se «Tre nøtter til Askepott» i jula
For mange blir det ikke jul uten «Tre nøtter til Askepott». Hvorfor er det sånn?
Siden 1990-tallet har «Tre nøtter til Askepott» blitt vist på NRK hver julaften formiddag. I 2017 benket 727 000 nordmenn seg foran tv-en for å se «Askepott, vår Askepott» ri avgårde i vinterlandskapet med prinsen på slep. Nesten 60 000 flere enn i 2016.
Lite skulle tilsi at en østtysk-tsjekkoslovakisk eventyrfilm fra 70-tallet skulle bli en av våre aller kjæreste juletradisjoner.
Medieforsker Sara Brinch fra Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU gjorde for en tid tilbake en historisk studie av filmens popularitet i Norge, på oppdrag fra det tsjekkiske filminstituttet, i forbindelse med at filmen ble digitalt restaurert. Studien er foreløpig kun utgitt på tsjekkisk.
Forventning og tradisjon
Filmen ble første gang vist i Norge 3.januar 1975. Ikke tilfeldig, mener NTNU-forskeren. Hun tror det var en markering av inngangen til FNs internasjonale kvinneår, 1975.
Hun tror den ikoniske statusen filmen har fått, blant annet har med forventning å gjøre.
– «Tre nøtter til Askepott» har blitt en juletradisjon, først og fremst fordi det er en film vi vet står på sendeplanen, slik den har gjort siden de som nå er voksne og selv har barn, var barn.
– Vi forventer at det er et program som blir sendt til samme tid år etter år, i likhet med Donald Duck, «Reisen til julestjernen» og «Grevinnen og hovmesteren» kvelden før, forklarer Sara Brinch. Som også er prodekan for utdanning ved Det humanistiske fakultet, NTNU.
Særnorsk dubbing
Til tross for at filmen er populær i en rekke europeiske land, og vises i flere land rundt jul, har den en spesiell posisjon i Norge.
Kanskje er det barndomsnostalgi som har medvirket til at «Tre nøtter til Askepott» har fått en så stor plass i våre hjerter. Måten filmen er dubbet på her til lands, er nemlig helt unik, og kan ifølge Brinch minne oss om å bli lest for som barn.
Skuespiller Knut Risan, som også er å se i andre juleklassikere, som kongen i «Reisen til julestjernen» og blomsterhandler Rosengren i «Jul i Skomakergata», innehar alle rollene, i tillegg til å være forteller.
– Knut Risans lydlegging er særegen i en internasjonal sammenheng. Det er bare i Norge filmens dialog er presentert med én fortellerstemme, lagt oppå den originale lydsiden, istedenfor at flere skuespillere står for de ulike stemmene. Måten å lydlegge på kjenner vi igjen fra barne-tv eller altså når foreldre leser bøker for barna sine, forteller Brinch.
Seerstorm mot NRK
«Tre nøtter til Askepott» hadde tsjekkisk premiere i 1973. 3. januar 1975 ble den for første gang vist på NRK. Brinch tror neppe det var tilfeldig at filmen hadde premiere det året.
Hører du den dubbede stemmen? Skuespiller Knut Risan innehar alle rollene, i tillegg til å være forteller. – Denne måten å lydlegge på er særegen i en internasjonal sammenheng, forteller Sara Brinch.
– Jeg tror det var en markering av inngangen til FNs internasjonale kvinneår, 1975. I filmen møter vi en kvinnelig karakter som får hjelp fra det magiske, men ordner opp på egen hånd. Hun er en handlende Askepott, mens prinsen er en som svarer på hennes handlinger. Det er Askepotts mot og driftighet som styrer fortellingen, understreker Brinch.
Filmen ble vist på ny 1. mai samme år. Mot slutten av 70-tallet ble Askepott en del av juleunderholdningsprogrammet på tv, men de første årene ble den vist litt til og fra. Det var først gjennom 80-tallet at filmen etablerte seg som den juletradisjonen den er i dag. Og var den ikke satt opp på programmet, ga det reaksjoner.
– Da ble det seerstorm. I avisenes omtaler av fjernsynets juleprogram står det at «Tre nøtter til Askepott» blir vist på «oppfordring fra seerne». Det er et tidlig og godt eksempel på at publikum har makt som forbrukere. NRK vurderte ved flere anledninger underholdnings- og etter hvert også markedsverdien til filmen til å være lav. Den begynte å bli relativt gammel og var svært utypisk lydlagt, men den måtte med på sendeskjemaet.
Innramming som ikke taper seg
Medieforskeren beskriver «Tre nøtter til Askepott» som en familiefilm med en tydelig rolle-gestalting, der det er lett å forstå hvem som er onde og gode. Hun tror det er flere grunner til at filmen holder seg så godt og fortsetter å sjarmere oss.
– Filmen står seg. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – dens distinkte østeuropeiske 70-talls-look, fordi den er lagt til vinteren og i et landskap og omgivelser som er tidløse. Eventyrsettingen og det tidløse vinterlandskapet gir en fantastisk innramming. Og så er det en liten feministisk tvist på den klassiske Askepott-historien. Hun er minst like flink til å skyte og ri som prinsen, sier Sara Brinch.
