Hvordan kan folk og rovdyr leve sammen?

SERENGETI: Skrikene fra en gnukalv i nød blander seg med løvebrøl som gjaller utover savannen. Svære hannløver som befinner seg omkring åstedet spisser ørene og legger av gårde for å ta opp kampen med rivaler om et potensielt byttedyr.

Hakk i hæl kommer hyener og villhunder luntende for å sjekke om det blir noe restemat til overs. Fra lufta seiler gribbene inn i samme ærend.

Like etter kommer gjetere fra stammefolket sonjo og gjeterhundene deres løpende for å sjekke om buskapen er i fare. Gjeterne er bevæpnet med spyd og spydspisser innsatt med dødelig gift som har effekt etter få minutter. Giften utvinnes fra barken på et tre kalt mroda på lokale språket og ligner på giften curacit som lammer åndedrettet. Det er dette gjeterne har som våpen for å forsvare seg i en direkte konfrontasjon med ville dyr. 

Nervøs stemning

Når løvene, sjakalene, hyene og sonjoene kommer til åstedet der løvebrølene kommer fra, oppstår det en smule forvirring. For hvor i all verden er de brølende løvene? Løvene vandrer irriterte rundt og leter etter rivalene.

Gjeterne derimot setter i en latter når de skjønner at løvebrølene kommer fra en høyttaler ved siden av en jeep, og inne i jeepen sitter det noen smånervøse mennesker. De har glemt avspilleren utenfor bilen og må vente til de ekte løvene trekker seg unna for å få skrudd av lyden og avviklet dramaet.

“Lydlokkingen” er et forskningsprosjekt og en del av det store EU-prosjektet AfricanBioServices. Nesten 100 forskere fra Kenya, Tanzania, Danmark, Norge, Nederland, Tyskland, og Skottland er involvert. Eivin Røskaft, professor i biologi ved NTNU, leder forskningsprosjektet i Serengeti-Mara regionen.

Side om side

Først litt bakgrunn: Masaiene og sonjoene er etniske folkegrupper som lever like ved Serengeti nasjonalpark og som begge har husdyr som de gjeter med omhu. Masaiene og sonjoene har i uminnelige tider levd side om side med rovdyrene, og har måttet lære seg teknikker og metoder for å unngå rovdyrangrep.

Dette observerte Franco Mbise på nært hold da han jobbet ved Tanzania Wildlife Research Institute og ble fascinert av sameksistensen. Nå er Franco Mbise doktorgradsstipendiat ved NTNU og forsker på hva som skal til for å få dette spesielle samlivet mellom to motpoler til å fungere, et samliv som blir stadig mer utfordrende.

Trangt om plassen

På grunn av stor befolkningsvekst utenfor Serengeti de siste tiårene er det knapphet på landområder. Det gjør at mennesker og dyr må leve tettere og tettere innpå hverandre.

– Ved Serengeti har ikke mennesker og rovdyr noe annet valg enn å leve tett på hverandre. Derfor trengs det tiltak for å dempe rovdyrangrep og for å bidra til fortsatt sameksistens, sier Franco Mbise. 

Han studerer livet og økosystemet i tre masai-landsbyer og tre sonjo-landsbyer for å kartlegge situasjonen og se på mulige tiltak.

Teller rovdyr

Forskningsprosjektets første mål er å estimere antall rovdyr og kartlegge hyppigheten i møter mellom mennesker og rovdyr. Det er derfor forskerne setter opp lydlokking slik at rovdyrene skal tro at det er mat på gang. Forskeren kartlegger antall løver, hyener, sjakaler, gribb og andre rovfugler som strømmer til åstedet. Tellingen skjer både gjennom direkte observasjoner, og gjennom jordprøver som samles inn og analyseres for DNA-spor.

– Gjennom spørreskjemaundersøkelser har beboerne i de seks landsbyene meldt om høye tall på rovdyrangrep. Vi sjekker om det er samsvar mellom vår kartlegging og frekvensen på angrep som beboerne rapporterer om, sier Franco Mbise.

Mulige tiltak

Dernest handler forskningsprosjektet om å vurdere hvilke tiltak som kan gjøres for å sikre fortsatt sameksistens.

– Det ville være bra om disse samfunnene fikk hjelp til å konstruere bedre innhengninger, med nettinggjerder og blinkende lys om natten. Det vil bidra til å holde rovdyr utenfor innhengningene. Gjeterne trenger også trente hunder som kan bidra til å varsle og skremme rovdyr unna, sier Franco Mbise.

Et annet mulig tiltak er endringer i arealbruk, det vil si endringer i hvilke områder mennesker skal bruke som beiteområder for buskapen sin.

Saken fortsetter under videoen. 

Den aller største trusselen

Selv om rovdyr utgjør en stor trussel for husdyr, er sykdom den aller største trusselen.

– Tap av husdyr på grunn av sykdom er faktisk ti ganger større enn til tap på grunn av rovdyr, sier Mbise.

Derfor er ett av de tiltakene han har undersøkt, bruk av kjemikaler og medisin for å forebygge og forhindre sykdom hos buskapen.

– Gjennom et kjemoprofylaktisk program som vi har testet på husdyr, har immuniteten mot sykdom blitt styrket.

Her gjenstår flere og mer omfattende undersøkelser og vurderinger.

Les mer om Franco Mbises forskning og se flere bilder.

Færre rovdyr

Parallelt med en tilspisset rovdyrkonflikt har antall rovdyr gått kraftig tilbake de siste årene. Forsker Frode Fossøy ved Institutt for biologi, NTNU, som også jobber med rovdyrproblematikken i Serengeti, ser på årsaker til at rovdyrbestanden har krympet.

– De tallene som vi samler inn i dagens studier, sammenligner vi med tall fra en lignende studie som ble publisert i 2003.  Vi ønsker å undersøke hvordan bestandene av løver, hyener, villhund, sjakaler, rovfugler og gribb har endret seg det siste tiåret. Vi ser allerede av våre data at disse dyrebestandene har gått kraftig tilbake, sier Frode Fossøy.

Dreper med gift

Særlig er det merkbart når det gjelder gribb. Denne rovfuglen trenger store områder for å skaffe nok mat. Tap av leve- og jaktområder på grunn av stor befolkningsvekst er derfor et stort problem.

– Men det største problemet i dag er gift. Når løver dreper og spiser kyr og geiter fra lokale jordbrukere, blir dette ofte gjengjeldt med å legge ut døde geiter med gift (diclofenac) for å drepe løvene. Problemet er at gribbene ofte kommer først til stedet, og ett slikt tilfelle kan drepe over 100 gribb, understreker Frode Fossøy.

–  I tillegg bruker krypskyttere denne giftmetoden aktivt for å unngå å tiltrekke seg gribb etter at de ulovlig har skutt elefanter og neshorn. Parkvoktere bruker tilstrømming av gribb for å oppdage krypskyttere, og derfor ønsker krypskyttere å forgifte flest mulig gribb, sier Fossøy.

I store deler av Afrika hvor ulovlig jakt er utbredt, har denne giftmetoden ført til en enorm nedgang i bestanden av gribb.

Både Frode Fossøy og Franco Mbise er en del av EU-prosjektet AfricanBioServices som ledes av NTNU.