- Sammenlignet med blant annet Sverige, tar Norge imot få flyktninger, sier professor Berit Berg. Foto: NTB Scanpix

Før ville alle hjelpe båtflyktninger

I 1979 ville alle hjelpe de vietnamesiske flyktningene. Nå er alt endret. Professor Berit Berg mener norske politikere er feige som ikke sier ja til flere syriske flyktninger.

BÅTFLYKTNINGER: Da det var vietnameserne som trengte hjelp etter å ha flyktet ut på havet, stod nordmenn i kø for å hjelpe med en pose brukte klær, en nedlagt skole å bo i eller en gammel barnevogn. Nå er situasjonen annerledes.

Les om hvordan vietnamesere er blant dem som har klart seg best i Norge. 

– Sammenlignet med blant annet Sverige, tar Norge imot få flyktninger. Mens vi diskuterer om vi kan ta imot 10.000, har svenskene allerede tatt imot mer enn 60.000. Norske politikere har blitt feige, mener Berit Berg, professor og leder ved Mangfold og inkludering ved NTNU Samfunnsforskning.

Berit Berg. Foto: NTNU

Berit Berg. Foto: NTNU

–  Vi synes det er fælt å se bildene av barn som drukner i Middelhavet, men så går vi bare videre, sier Berg.

Hun opplever at rikspolitikerne skyver kommunene foran seg og godtar argumenter som at vi ikke har hus og arbeidsplasser.

Ikke rekkehus fra dag en

– Det er ikke slik at flyktninger må bo i rekkehus fra dag en. Hvis kommunene opplever det som en økonomisk risiko å ta imot flyktninger, så må man heller diskutere om den statlige kompensasjonen er god nok. Her er det staten som sitter med nøkkelen. Argumentet om at vi ikke har plass er absurd, sier Berg som har jobbet med flyktningrelaterte spørsmål i over 35 år.

Hun var en av dem som i 1979 tok i mot vietnameserne som kom til Norge som båtflyktninger.

– Det var en stor dugnadsånd i Norge om å hjelpe vietnameserne som hadde flyktet ut på havet i små fiskebåter, forteller Berg.

Les også: Norsk bistand har ingen effekt 

Mange druknet på veien

Vietnameserne flyktet ikke til et bestemt land. De flyktet bare ut på havet. Der håpet de på å bli plukket opp av skip som i god sjømannsskikk hjalp dem om bord, og tok dem med til nærmeste havn. Vietnameserne visste at flukten ut havet var risikofylt, men samtidig var det helt umulig for dem å bli i Vietnam.

Ifølge FNs beregninger kom halvparten av de som dro ut på havet aldri fram.

– Hovedårsaken var at de gikk tom for vann eller drivstoff før de ble reddet. Her i Norge var det ingen diskusjon om vi skulle hjelpe eller ikke. Enigheten blant politikerne og i folket var stor. Vi skulle hjelpe. Vi improviserte, og brukte vandrerhjem og nedlagte institusjoner som mottak. Integreringen av vietnamesere i Norge er en suksesshistorie, sier Berg.

Saken fortsetter under bildet.

183 båtflyktninger som  ble reddet av en italiensk slepebåt i Middelhavet.  Foto: NTB Scanpix

183 båtflyktninger som ble reddet av en italiensk slepebåt i Middelhavet.
Foto: NTB Scanpix

 

 

Kjenner risikoen over Middelhavet

– Desperasjonen over Middelhavet er den samme. De kjenner til dødsrisikoen, men valget om å dra er den eneste muligheten for å overleve. Det som er annerledes er smuglerne og kynismen ved å tjene penger på noens nød, sier Berg.

Hun ser klare forskjeller i hvordan dagens båtflyktninger blir tatt imot.

– Mange av vietnameserne ble fraktet til Singapore, Hong Kong og Filippinene tok i mot mange. Det ble etablert flyktningleire med skoler og barnepass. Mange steder kunne flyktningene leve ganske normale liv frem til det ble avklart hvilke land som tok i mot dem. Kontrasten til piggtrådleirene i Hellas og Italia er stor, sier Berg.

For noen måneder siden var hun i Jordan, og så på hvordan de tar imot flyktninger fra Syria.

600.000 syrere bor i telt i Jordan

– Jordan har allerede tatt imot to millioner palestinske flyktninger. Jordan er et fattig land, men de har på kort tid klart å organisere store teltleire for over 600.000 syriske flyktninger. Når jeg så på hvordan de bare hadde teltduken som beskyttelse mot sandstorm og kulde, er det uforståelig at vi ikke klarer å ta imot den lille promillen av alle dem som trenger hjelp nå. Fordelt på noen kommuner trenger det ikke å bli så mange flyktninger på hver. Vi må også kunne delta i den store hjelpedugnaden, og improvisere slik at vi kan hjelpe desperate mennesker i nød, sier Berg.

Hun synes det er interessant å se engasjementet for å hjelpe når det er en naturkatastofe som i Nepal, i motsetning til en flyktningestrøm som det tar lengre tid å mobilisere hjelp til.

 Motstanden øker med antall asylsøkere

– Det var også en dugnadsånd i Norge under krigen i Bosnia. Da tok vi imot 13.500 bosniske flyktninger. Det er kanskje lettere å engasjere seg for naboer, og mennesker man har en felles europeisk historie med, sier Berg og peker på at en viktig faktor for endringene er at omfanget av antall asylsøkere økt.

– Presset på landene har blitt større, gnisningene har økt og det har blitt politisk belastende å få gjennom vedtak om å ta imot flyktninger. Også her i Norge, sier Berg. Hun mener at vi i en akutt situasjon må være villige til å diskutere andre modeller for mottak av kvoteflyktninger.

– FN har anmodet om at vi tar imot et større antall, og da bør et rikt land som Norge greie å finne praktiske løsninger, sier Berg.