Et lite under i Nepal

Æresdoktorgraden ble delt ut fredag 28. mars. Dr. Suresh Raj Sharma ble tildelt æresdoktoratet for sin innsats med å bygge opp et særegent universitet i fattige Nepal. Etter å ha tatt mastergrad i kjemi i India i 1963, og deretter jobbet som professor ved landets eneste sekulære universitet, fikk han ansvaret for å lede en nasjonal utdanningskommisjon. Oppgaven var å videreutvikle utdanningssystemet i Nepal.

Hans tanke var at skole og universitet ikke skulle være en isolert del av samfunnet der noen utvalgte skulle få økt tilgang til kunnskap, men derimot en arena for alle for å øke velferden for hele landets befolkning. Her møtte han mye motbør fra både kolleger og politikere.

Populær utdanning

Suresh Raj Sharma begynte derfor å jobbe med oppstart av høyere utdanning ut fra hvordan han mente det burde bygges opp. Sammen med to medgründere startet han opp Kathmandu Valley College (KVC) i 1985. Colleget tilbød en toårig utdanning som nærmest tilsvarte det norske realgymnaset.

Erfaringene var så gode og tiltaket så populært at gründerne snart begynte å planlegge et selvstendig universitet. Grunnlaget de hadde å bygge på, var kun egen kompetanse og kompetansen til lærerne ved KVC. Uten noe økonomisk fundament syntes nok de aller fleste at dette var en umulig oppgave.

– Nærmest som et under

Langsiktig planlegging startet, både for å skaffe finansiering, statlig godkjenning, tomteareal og bygningsmasse – og bygge opp en fagportefølje. Det var her at Norge og daværende NTH kom inn i bildet. Rektor Inge Johansen ble i 1993 invitert inn som rådgiver i prosessen med å bygge opp en studieplan for tekniske fag.

– Nærmest som et under var undervisningen i tekniske fag i klar til å starte opp i september 1994, som den første ingeniørutdanning i Nepal på universitetsnivå innen elektro, maskin og data, sier Inge Johansen.

I dag har universitetet 3400 studenter på sin egen campus, pluss 4900 på tilknyttede høgskoler. Flere av studentene har kommet til NTNU for å ta master- og doktorgrad, og kunnskapen bringer de med seg hjem i bagasjen. I dag studerer rundt 55 nepalere ved NTNU.

– Jeg kjenner ingen universiteter i utviklingsland som har vokst fram på denne måten. Jeg er imponert over hva Suresh Sharma og hans to medgründere har fått til, sier Inge Johnsen.

Les også: Hedret i Nepal

Kunnskap for en bedre verden

Samarbeidet mellom NTNU og Kathmandu University (KU) har utviklet seg mellom flere fagmiljøer, hvor vannkraftsamarbeid har vokst fram som et av de viktigste områdene. Samarbeidet skjøt for alvor fart da professor Ole Gunnar Dahlhaug var gjesteprofessor ved KU for ti år siden.

Parallelt hadde Bhola Thapa ved KU fått stipend fra Norad for å ta doktorgrad ved NTNU innenfor vannkraftmaskiner. Kontakten mellom Dahlhaug og Thapa ble starten på et varig samarbeid om forskning og utvikling innenfor vannkraftmaskiner.

Det er nå bygd et turbinlaboratorium ved KU med den samme kapasitet som Vannkraftlaboratoriet ved NTNU. Laboratoriet i Kathmandu er unikt for hele Sør-Asia, og det er allerede involvert i mange prosjekter.

– Dette samarbeidet går rett inn i NTNUs visjon Kunnskap for en bedre verden. Det er en del av vårt samfunnsoppdrag å bidra til kompetansebygging i utviklingsland. Dette samarbeidet svarer både på den oppgaven, og bidrar helt konkret til å løse en av de viktigste utfordringene i mange deler av verden, nemlig bærekraftig energi, sier NTNU-rektor Gunnar Bovim.

Se Norads video om vannkraft i Nepal

Sand som slipemaskin

Et av forskningsprosjektene som er kommet i kjølvannet av samarbeidet mellom NTNU og KU, er knyttet til sanderosjon i vannturbiner. I hele Himalaya-området er det i perioder mye sand i vannet på grunn av monsunregnet. Sanden gjør at vannturbinene slites utrolig raskt.

Da Ole Gunnar Dahlhaug hadde forskningsopphold i Nepal og senere i Peru, skulle han på oppdrag for Statkraft forske på problemet knyttet til sanderosjon.

– Så mye som 250 kilo sand per sekund suste gjennom turbinen sammen med vannet. Kvartspartiklene i sanden var hardere enn stålet som turbinen var laget av, og kombinasjonen vann og sand fungerte nærmest som en hurtiggående og kraftig slipemaskin. Vi konserterte oss om to ting: Å få ned vannhastigheten og finne en måte å forsterke materialet i turbinene på., sier Dahlhaug, som i dag er leder for Norsk Vannkraftsenter ved NTNU.

– Bransjefolkene ristet på hodet

Løsningen for å forsterke materialet ble å legge på et keramisk belegg utenpå stålet. Dette belegget er hardere enn kvarts. Utfordringen var hvordan de skulle få påført coatingen på en hensiktsmessig måte.

– Vi kom fram til at vi må påføre coatingen mens delene lå flatt, altså før de ulike maskindelene ble satt sammen. Og at delene måtte skrues sammen i stedet for å sveises sammen.

– Bransjefolkene ristet på hodet og var svært skeptiske til dette. Men så viste vi dem i praksis. Det var et eventyr at vi fikk det til, det var utrolig artig, forteller Ole Gunnar Dahlhaug.

– Nå jobber vi videre med problemstillingen med å redusere hastigheten på vannet. Her har vi vist at det er mulig å redusere sanderosjonen med minst 25 prosent ved å designe turbinene noe annerledes enn tradisjonell design.

Bro mellom akademia og industrien

Forskningen har resultert i bedriften DynaVec AS. SN Power ble interessert i denne teknologien at de ga DynaVec muligheten til å teste denne på en Francis turbin ved et kraftverk i Peru. Resultatene som dette forsøket ga, var så godt at SN Power utfordret DynaVec til å lage en Pelton-turbin som skulle testes ved et kraftverk i Nepal.

Prosjektet har vist gode resultater. Det er inne i sin avsluttende fase i år, og turbin nummer tre blir installert i løpet av sommeren.

– Dette er fin og solid bro mellom akademia og industrien, sier Ole Gunnar Dahlhaug.