Brannvern under jorda

Mye av debatten om tunnelsikkerhet etter brannen i Gudvanga-tunnelen, har handlet om bruken av vifter ved tunnelbrann. Vifter fortynner røyk (gjør den mindre giftig) og gir brannfolk kontroll med hvilken vei den går. For å lette evakueringen ved brann, har myndighetene økt viftekravene. Men ved en storbrann dypt inne i en lang ettløps-tunnel, det verste brannscenariet i tunnel-Norge, kan selv ikke den installerte viftekapasiteten berge liv – alene.

Derfor er det viktig å vurdere også andre tiltak som vil redde trafikanter fra å bli fanget i slike branner. Og ikke minst: finne ut hvilke tiltak som øker sikkerheten mest for hver brukte krone.

Bratte og lange ettløpstunneler

Myndighetene har signalisert at brannsikkerheten i norske veitunneler skal forbedres. I fokus står nettopp de lange ettløpstunnelene som Norge har mange av, og særlig de med bratte stigninger/helninger. For det er her de store sikkerhetsutfordringene ligger.

I ettløpstunneler er det ingen nabotunnel å rømme inn i ved brann. Her er noen også dømt til å komme “feil” vei inn i forhold til den veien røyken driver. De beste tiltakene i lange tunneler av denne typen, er derfor de som forebygger at store branner inntreffer, og de som hindrer at små branner vokser.

Mulige tiltak er restriksjoner på transport av farlig gods, måling av varmgang på store kjøretøy før de kjører inn, og innføring av minimumsavstand mellom kjøretøy som i Mont Blanc-tunnelen. Men det vil alltid gjenstå en risiko for at store branner oppstår likevel.

Selvredning

Derfor trengs minst to tiltak til: Tidlig-varsling, ikke minst for de som alt har kjørt inn etter at en brann har startet. Pluss tilrettelegging for evakuering av de som kommer fra “feil side” i forhold til røyken. Dette vil i praksis si å legge forholdene til rette for at du skal klare å redde deg selv. For i grisgrendte Norge tar det tid før redningsmannskaper rekker fram.

I SINTEF har vi regnet på hvor lang tid folk har til rådighet før de blir udyktiggjort av røyk. I tunnelbranner med en varme-effekt på 50 MW (brannen i Gudvanga-tunnelen var liten til sammenlikning med sine rundt 15 MW) har trafikanter inne i røyken rundt fem minutter på seg hvis ventilasjonen ikke er satt på, og rundt 20 minutter hvis vifter driver røyken ut.

Forsøk viser at ganghastighet i røyk varierer sterkt, og at den avhenger blant annet av folks fysiske form, hvor tett røyken er og om den er irriterende. Målingene tyder på at folk vil klare fra 60 til 420 meter på fem minutter, og fra rundt 250 til 1700 meter på 20 minutter. Men selv dette er for kort til å ta seg ut fra dypet av en lang norsk tunnel.

Alt dette koker ned til at også andre tiltak enn brannventilasjon bør utredes. Deriblant etablering av evakueringsrom eller -tunneler (“safe havens”), med tilhørende veivisere i form av ledelys og rekkverk. I tillegg bør bruk av automatiske slokkesystemer og systemer for tidlig oppdagelse og lokalisering av branner utredes.

Viktig infrastruktur

Veitunnelene utgjør en viktig del av norsk infrastruktur. De har gjort livet enklere både for privatpersoner og bedrifter. Statistikken viser også at de er trafikksikre. Det er færre ulykker i veitunneler per kilometer enn det er i resten av veinettet. Men de lange ettløpstunnelene rommer altså en mulighet for storulykker.

Når penger skal brukes på å redusere denne risikoen, er det viktig at tiltak baseres på kost-nyttevurderinger. Dette krever systematisering av eksisterende viten om effektene av ulike brannsikringstiltak i tunneler, samt utfyllende forskning som kan dekke dagens kunnskapshull. Slike prosjekter vil koste lite, sammenliknet med de beløpene myndighetene har signalisert at de vil bruke på sikkerhetsutbedringer i tunnelene.

 Innlegget sto opprinnelig i Dagens Næringsliv 14. februar 2014