Ingen gud i vitenskapen
Tro og viten. Det er ikke mulig å forholde seg vitenskapelig til utsagn som: «Det finnes en Skaper».
Professorene Johan E. Moan og Ola Didrik Saugstad forteller i en kronikk i Aftenposten 27. mars at «Vitenskapen åpner for Gud». Og det synes klart at når de her skriver Gud med stor G, viser de til kristendommens gud. Som sannhetsvitne for sin påstand fører Moan og Saugstad «ateisten Anthony Flew, (som) på slutten av sitt liv erklærte at ateismen er feil, det finnes en gud». Og de unnlater å nevne at den da 81 år gamle filosofiprofessor Flew presiserte «I am thinking of a god very different from the God of the Christians …»
Utenfor vitenskapens domene
Hva kan så vitenskap si om «Gud»? Jo, vitenskap forholder seg – i tråd med den anerkjente vitenskapsfilosofen Karl Poppers forståelse – til utsagn som skal kunne testes, implisitt med mulighet for at testen vil påvise at utsagnet er feilaktig. Løse utsagn som «Det finnes en Skaper», kan ikke testes og faller utenfor vitenskapens domene.
De kristnes Gud er Abrahams gud, felles for jødedom, kristendom og islam. Abraham hevdes i disse religioner å være en historisk person, som inngikk en pakt med Gud på gitt tid og sted. Og om Abraham kan ha vært en historisk person, kan testes mot kjent kunnskap. Kan han ikke ha vært det, er teorien om Abrahams gud som Skaperen falsifisert. Om det finnes en (annen) Skaper, er et helt annet spørsmål.
Abraham skal ha levd ca. 2000 år før vår tidsregning (fvt). Plasseringen i tid er nødvendig for å få plass til Egypt og Moses og Josva og David og Salomo og desslike i den episke beretningen om de israelske stammer og deres storhet.
Abraham – en litterær person
Og fortellingen om Abraham er håpløst anakronistisk. Han kjøper Makpelahulen i Hebron av hetitten Efron, mer enn 200 år før hetitter fantes på denne jord. Og han møter filisterkongen Abimelek i Beer Sheva, ca. 800 år før filistrene og andre av «havfolket» strømmet inn i det indre Middelhav. Og brukte kameler som pakkdyr ca. 1200 år før kamelen ble innført som pakkdyr i området da assyrerne åpnet handelen på Sør-Arabia. Og så videre.
Så Abraham-fortellingene er diktverk fra en langt senere tid. Abraham er en litterær person, en slags ibsensk Peer Gynt, og det samme er dermed Abrahams gud. Og det er altså hva vitenskapen sier om dette. At «Vitenskapen åpner for Gud», som Moan og Saugstad forteller oss, er ikke tilfellet.
Et annet vern om menneskesynet
Moan og Saugstad henter videre frem «det kristne menneskesynet at mennesket er skapt i Guds bilde» (Genesis 1, 26-31). De skriver at dette er «det sterkeste vern om menneskeverdet» og spør: «Kan noe like slitesterkt innføres der inhumanisme truer og materialisme og nytelsessyke allerede rår?» Av sammenhengen fremgår at inhumanisme, materialisme og nytelsessyke for Moan og Saugstad er implisitt i humanetikk og ateisme.
Jo da, det finnes noe mer slitesterkt å stille opp med – noe som ikke trenger hellighet eller guder som begrunnelse: Gjensidighetsprinsippet. Som Konfucius, (ca. 479-409 år før vår tidsregning) uttrykte slik: Hva du ikke ønsker gjort mot deg selv, skal du ikke gjøre mot andre.
© Aftenposten, april 2013
