Den tvilsomme utvilsomheten

Kronikk publisert 13.04.13

Et hovedproblem med klimadebatten er den uvitenskapelige troen på vitenskapen. Tvil og skepsis bør ikke underkommuniseres.

I 2007 holdt Gro Harlem Brundtland en tale i kraft av å være FNs spesialutsending i klimaspørsmål, der hun blant annet uttalte følgende: «Hva er nytt i dag? Det nye er at tvil er eliminert. Rapporten fra FNs klimapanel er klar. Det er også Stern-rapporten. Det er uansvarlig, uforsvarlig og høyst umoralsk å stille spørsmål ved dagens situasjon. Tiden for å stille diagnoser er over. Det er på tide å handle.

Tvil, skepsis og spørsmålstegn

Etter en gjennomgang av den internasjonale debatten blant forskere om temaet menneskeskapt global oppvarming, nylig publisert i en SINTEF-rapport, er det relativt enkelt å konkludere med at tvil, skepsis og spørsmålstegn rundt både store og små temaer på feltet florerer i rikt monn. I fagfellevurderte tidsskrifter i en rekke naturfag publiseres artikler som reiser spørsmål og tvil om også fundamentale spørsmål på feltet, for eksempel: Om selve drivhuseffektens eksistens; om det gir vitenskapelig mening i det hele tatt å snakke om en «global temperatur»; om temperaturøkningen vi har sett på Jorden de siste 200 årene egentlig er ekstraordinært dramatisk i et lengre historisk og geologisk tidsperspektiv; om en viss temperaturøkning heller potensielt har flere positive enn negative effekter på livet på Jorden; om i hvilken grad man kan si at menneskene påvirker klimaet; og utallige spørsmål og funn som vurderer andre mekanismer enn CO som de viktigste årsaker til Klimaendringer og temperatursvingninger.

Fire myter om klimaendringer

En av de mer sentrale klimaforskerne i verden, professor Mike Hulme, beskriver i boken Why we disagree about climate change det han kaller fire myter om klimaendringer. Myter er her forstått i den antropologiske betydningen av ordet, altså ikke som noe usant, men heller noe som danner premissene for folks tankeformer, som skaper mening i folks liv og som oppfattes som sant. De fire mytene som dominerer i forståelsen av klimaendringer er ifølge Hulme knyttet til fortellingene og forestillingene om a) det tapte paradis, b) apokalypsen, c) Babels tårn, og d) feiringen av jubileum.

Gjennom diskursene om klimaendringer får moderne mennesker utløp for lengsler og melankoli etter den «rene natur» og den «opprinnelige tilstand» i det tapte tropiske paradis (Edens have), uberørt av menneskenes moderne intervensjoner. Men ikke minst har klimadebatten vært preget av katastrofescenarier og apokalyptiske visjoner om artens utryddelse og Jordens og menneskenes undergang. Denne myten har to motstridende funksjoner ifølge Hulme. På den ene siden produserer den en type frykt som kan mobilisere til handling for å få gjort noe med den mulig kommende katastrofen, men på den andre siden kan slik skremselsretorikk føre til apati og passivitet.

Klimamyten om Babels tårn handler om menneskenes ambisjoner og tro på å kunne kontrollere klimaet, lage en «global termostat», og myten signaliserer også overmot og hybris om de mulige farene forbundet med disse forsøkene. Den siste myten dreier seg om at klimadebatten fort ikles et språk om moralsk ansvar, om å gjøre bot og rette opp i skadene vi har påført Jorden, og slik om håp om rettferdighet (og frelse), både for menneskene og naturen. Sitatet fra Brundtland illustrerer aspekter ved dette.

Uvitenskapelig tro på vitenskapen

Et hovedproblem med klimadebatten i den dogmatiske støpning som sitatet fra Brundtland eksemplifiserer, er det vi kan kalle en uvitenskapelig tro på vitenskapen. Fordi vitenskapens normer er basert på tvil og selvkritikk så kan ikke troen på vitenskapen bli for dogmatisk og for fiendtlig innstilt mot kritikk for at den ikke selv skal bli uvitenskapelig. Sitatet fra Brundtland, som til og med hevder at det å stille videre spørsmål er både umoralsk og uansvarlig, blir dermed selv stående i motstrid til den vitenskapelige tradisjon som sitatet i dette tilfellet henter sin autoritet fra.

«Normalvitenskapens» normer, i tradisjonene fra Kant, Merton, Popper og Polanyi, handler om kontinuerlig dialog, åpen kritikk, anti-dogmatisme, metodisk tvil, (selv) kritisk tenkemåte, og organisert skepsis (gjennom for eksempel fagfellevurderinger), og vitenskapens autonomitet (at den må drives på egne betingelser). Utsagn som at «tvil er eliminert», «vitenskapen er sikker», «vi vet vi ikke tar feil», og «det er uansvarlig og umoralsk å stille spørsmål» utgir seg for å være vitenskapelige, men eksemplifiserer ofte en form for dogmatisk anti-vitenskapelighet. De representerer snarere en uvitenskapelig tro på vitenskapens evne til å produsere endelige sannheter, Sannheten med stor S, og fremstår heller dermed som en kvasireligiøs tro på vitenskapelig ufeilbarlighet og guddommelighet. Og normalvitenskapens normer om diskusjon, tvil, om å stille spørsmål og organisere systematisk skepsis er etablert med tanke på å unngå denne fallgruven.

Alle inntar offerrollen

Begge hovedsidene i debatten føler seg tilsynelatende usaklig angrepet og tyr til offerrollen. De hevder seg misforstått, uriktig gjengitt, uthengt eller oversett, men vår gjennomgang viser at i store deler av naturfagene som befatter seg med klimaforskning så foregår det en robust, åpen og kritisk debatt om nær sagt alle deler av klimafeltet. Det er først og fremst i det politiserte offentlige ordskiftet at forskningsfrontene spisses til skyttergravskrig og posisjonene fremstilles dogmatisk uvitenskapelige.

Forskere, politikere og andre aktører gjør trolig både klimaet, politikken og vitenskapen en bjørnetjeneste ved å underkommunisere den tvil, skepsis, dissens, åpen kritikk og fri utforskning som eksisterer og som generelt er vitenskapens adelsmerke. Gjennom en slik strategi konstrueres en kvasireligiøs og politisert vitenskap. Samtidig gjøres politikken mindre ved å binde politiske praksis for stramt fast til (den uvitenskapelige) troen på en sikker vitenskap. Dette kan fort redusere politikken til en teknokratisk forvaltningsinstans.

Kronikken sto i Aftenposten, 13. april 2013