Gjøkegget klekkes vanligvis først. Den nylekte ungen – her i et rørsangerreir – begynner straks å skyve de andre eggene ut av reiret. Foto: Oldřich Mikulica

Gjøkens hemmelige liv

  • Av
    Publisert 06.06.12
    Tidligere journalist i Gemini, NTNU

DNA fra 150 år gamle egg avslører hvordan gjøken har tilpasset seg – og sitt tvilsomme familieliv – en skiftende verden.

Gjøken er Nord-Europas eneste kullparasitt – en slik som overlater til andre arter å ruge ut egget og ta seg av avkommet dens. Den har derfor alltid vært et yndet objekt for fugleforskere, både amatører og profesjonelle. Likevel er det fortsatt svært mye vi ikke vet om den.

Fugleforskere ved NTNU har i flere tiår interessert seg for den anonyme, grå trekkfuglen. Nå har gjøkforskning vind i seilene, og forskerne er i ferd med å bygge opp en stor database med opplysninger om gjøkstammer i hele Europa.

Norges forskningsråd bevilget nylig nesten ni millioner kroner til videre arbeid med denne databasen, som nå teller 45 000 registreringer.

DNA fra gamle egg

Den eldste nedskrevne vitenskapelige informasjonen om gjøk stammer fra slutten av 1700-tallet. Og fra 1850-tallet begynte museer over hele Europa å ta imot gjøkeegg – noe de fortsatte med i minst hundre år.

De grundige eggesamlere og museumsfolk noterte årstall, dato og lokalitet for både gjøkeegg og vertsegg. Dermed har dagens forskere et stort materiale hvor de kan sammenligne gjøkens valg av verter ut fra både art, geografi og periode, og se hvordan den har tilpasset seg en skiftende verden og ulike vertsarter. Har den for eksempel blitt bedre til å etterligne vertens egg over tid? Har den relative benyttelsen av vertsfugler rundt omkring i Europa endret seg?

– Nå kan dessuten prosjektets molekylærbiolog hente ut DNA-opplysninger om både gjøken og dens vertsarter, bare ved hjelp av en ørliten prøve av de gamle eggeskallene. Det vil gi oss verdifull genetisk informasjon om hvordan stammene har utviklet seg over tid og hvor forskjellige de er genetisk, forklarer gjøkforsker Bård G. Stokke.

Én art – mange stammer

En stamme er i denne sammenhengen knyttet til hvilken vertsart en gruppe gjøk bruker. Hver gjøkstamme kjennetegnes ved at hunnene legger eggene sine – ofte svært gode etterligninger – i reirene til en bestemt vertsart. I Europa er foreløpig beskrevet rundt 20 gjøkstammer, som alle tilhører samme art: Cuculus canorus.

Databasen omfatter også ny og gammel litteratur om gjøken, forskerrapporter, alle mulige slags registreringer, og blodprøveanalyser av hanner, hunner og unger innenfor ulike gjøkstammer.

I tillegg er det lagt inn all tenkelig informasjon om vertsartene: hvem og hvordan de er, når og hvor de hekker, hva de spiser, hvor mange egg de legger, når eggene klekkes, og så videre.

Basen skal bli enda litt større. Men ved 50 000 registreringer er nok de fleste kildene tømt, tror Stokke:

– En gang må man si stopp og begynne med analysene. Databasen vil uansett oppdateres årlig, med de nyeste funnene som vi henter fra ulike kilder, samt egne data fra feltarbeid.

Mange spørsmål

Blant spørsmålene forskerne håper at databasen vil gi svar på, er:

Hvor mange gjøkstammer har vi i dag? Blir de flere eller færre, og går det like bra med alle stammene? Hvorfor foretrekkes den ene vertsarten framfor den andre, og hvorfor kan dette eventuelt forandre seg?

Videre håper de å finne ut om gjøkens vertsbruk er ulik i ulike land; og finne ut mer om hvordan den velger hekkeområde, og hos hvilken art den skal legge sitt dyrebare egg.

NTNU-forskerne vil også snart ta i bruk ny teknologi, ved å sette ørsmå satellittsendere på unge gjøker før de trekker sørover. Hensikten er å se trekktidspunkt og reiserute, samt kartlegge om de i mai vender tilbake til samme område som de ble klekket sommeren før. Slike undersøkelser er så vidt kommet i gang med voksne gjøker, men ennå ikke for ungfugler.

Stokke har særlige forventninger til DNA-analysene, både av gamle egg og av blodprøver fra vår egen tid:

– Noe av det mest interessante er kanskje å finne eventuelle genetiske forskjeller mellom de ulike stammene. Parer de seg alltid med individer innenfor samme stamme? Tidligere forskning har antydet at eggfarge nedarves fra mor til datter. Men kanskje hannen spiller en rolle likevel? Foreløpige undersøkelser utført av min kollega Frode Fossøy, kan tyde på dette.

Vi kartlegger nå familieforholdene gjennom DNA fra blodprøver, og finner ut hvordan dette virkelig foregår.

Klimaeffekter

Analysene gjør det mulig å finne ut hvor raskt gjøken tilpasser seg endrede forhold. Nye landbruksformer eller urbanisering, for eksempel, kan medføre at visse vertsarter forsvinner fra visse områder. Hva gjør den bestemte gjøkstammen da? Dør den ut, eller tilpasser den seg langsomt en annen vertsart? Og i så fall: hvordan?

Langtidsperspektivet vil også gi nye opplysninger om effekter av klimaforandringene. Vil et varmere klima påvirke tidspunktet for når vertsartene hekker – og hva betyr det i så fall for hvilke arter gjøken velger å lure?

Ettersom databasen kartlegger når og hvor ting skjer, vil den registrere endringer i både atferd og bestand. Siden gjøken er så avhengig av sine verter, kan man også forutsi hvordan det går med en gjøkstamme dersom dens vert blir sjeldnere. Gjøken vil derfor være en nyttig indikator hver gang en ny liste over truede arter – den såkalte rødlista – skal utarbeides.