Foto: SCANPIX

Syndfloden

  • Publisert 15.02.12

Klimaet har blitt varmere, våtere og villere. Er det mulig å gardere seg mot vann på ville veier?

Ålen i Sør-Trøndelag: Elektriker Stein Bogholm sover tungt natta til 16. august. Folk fra kommunen har dundret i døra hans, uten hell.

Gamle RørI gamle vann- og avløpssystemer ligger ofte ledningene for overløpsvann og kloakk i samme grøft.

Gamle Rør: I gamle vann- og avløpssystemer ligger ofte ledningene for overløpsvann og kloakk i samme grøft. Når rør går i stykker, kan kloakkvann komme inn i drikkevannet. På dette bildet ser vi en rekke kabler øverst, og så en vannledning som har sprukket. Under denne ligger sannsynligvis avløpsrøret. Foto: SINTEF

Et søskenbarn i nabohuset ringer over og får ham på beina. Men når Bogholm først slår øynene opp, tror han ikke det han ser.Huset 29-åringen leier, ligger midt i sentrum av bygda Ålen. Utenfor soveromsvinduet hans går Riksvei 30 – vanligvis livsnerven som forbinder Trondheim med Røros og Nord-Østerdal. Men denne natta er asfalten skjult av frådende vannmasser.

I mørket er Ålen blitt rammet av et ekstremt styrtregn. Før morgenlyset kommer, har flomvannet i elva Gaula rasert deler av det vesle tettstedet og delt Midt-Norge i to.

Vel ute oppdager Bogholm at vannet alt står høyt over dørstokken på bilen hans. Litt seinere ser han elvevannet sope hele bilen med seg.

– Men det verste var å se tanta og onkelen min og søskenbarnet mitt stå hjelpeløse på verandaen i nabohuset, sier han ettertenksomt.

I morgentimene våkner resten av Norge opp til TV-bilder som vi bare så fra utlandet i gamle dager. Da er familien til Bogholm alt blitt reddet ut av nabohuset med lift. I huset som Bogholm selv måtte rømme fra, har vannet revet grunnmuren med seg på to sider.

To hus bortenfor, kloss inntil riksveien, må beboerne evakueres med helikopter!

Korttidsnedbør

Regnbygene har blitt mer intense. Som om de har slått seg sammen. I Oslo har meteorologene påvist at det er en økning av byger som varer én time, og mener dette kan bli normalen.

Problemet er altså ikke mer nedbør gjennom året, men det forskerne kaller økt «korttidsnedbør». De intense regnskyllene slår beina bort under den naturlige dreneringen som avløp, elver og bekker vanligvis står for. Nå svulmer elvene opp, og flom blir resultatet. Som i Ålen.

Flommen kommer

På Valgrinda i Trondheim ligger en av SINTEFs største forsøkshaller. Under det drøyt tjue meter høye taket som er utstyrt med et solid heis- og kransystem, har forskerne bygget fysiske modeller av alt fra havner i Tunisia til norske fjordarmer for å studere konsekvensene av naturkatastrofer som flom og ras.

Et par tykke betongvegger unna sitter klimaforsker Kristina Heilemann på et lyst og hjemmekoselig kontor. I tillegg til å være en av prosjektlederne i EU-prosjektet FloodProBE, arbeider hun med å utvikle metoder for risikovurdering av kritisk infrastruktur og flom. Hun snakker om mørke scenarioer.

Skader for millionerOpp hit gikk vannet i kjelleren, forteller Stein Bogholm i Ålen. I august i fjor gikk Gaula over sine bredder og raserte deler av det lille tettstedet. Foto: Svein Tønseth

Opp hit gikk vannet i kjelleren, forteller Stein Bogholm i Ålen. I august i fjor gikk Gaula over sine bredder og raserte deler av det lille tettstedet. Foto: Svein Tønseth

– Flomskader kan lamme en by. Forskerne vet det, myndighetene vet det, og kommunene vet det, men vi er allikevel totalt uforberedt. Når jordoverflata dekkes av tett bebyggelse og infrastruktur som består av betong og asfalt, og vi har konstruert nye elveløp for å gi plass til all denne infrastrukturen, tvinges vannet til å finne andre veier enn det ville gjort fra naturens side. Konsekvensene er store, både direkte og indirekte, og kostnadene kan bli enorme, presiserer Heilemann.

Står vi maktesløse, eller kan vi sikre oss på noen måte?

– Vi kan ikke forutse slike hendelser, men vi kan tegne ulike scenarioer som gjør oss i stand til å planlegge og forberede oss best mulig for «worst case».

Som så ofte ellers er det penger som må til. Heilemann mener vi rett og slett må tilpasse de nye byggene våre slik at de er bedre rustet for flom og uvær. Det viktigste er å ta høyde for slike hendelser når det bygges nytt. Spesielt er dette viktig i områder som man vet er mye utsatt for flom.

Men hvordan kan vi gjøre byggene våre rustet for vann på avveier?

– For det første må vi gjøre byggene våre mer motstandsdyktige mot flom gjennom å velge materialer som tåler vann, og byggemåter som bidrar til mer motstandskraft mot flom i flomutsatte områder.

– For det andre må vi utvikle flere mobile barrierer som kan bidra til å stenge flommen ute og lede den dit vi vil. Sandsekker er ikke nok! I Praha har man for eksempel investert i 2,5 kilometer med mobile flomvegger i metall som skal beskytte den historiske bydelen i sentrum. Det finnes ulike løsninger for å holde flom unna bebyggelse, men det er behov for å utvikle enda flere.

– For det tredje må vi skaffe oss mer kunnskap om hva som faktisk skjer med byggene våre etter at de er rammet av flom, sier Heilemann og ramser opp: Er det mulig å rehabilitere, hvilke materialer tåler flom best, og hvilke kan føre til helseskade?

Ulike hus i ulike klimasoner

Hun støttes av kollega Cecilie Flyen Øyen som har sett på klimatilpasning og fuktsikring i typehussektoren. Ut fra intervju med seks kommuner og vurdering av fire typehuscase mener hun at både industri og kommuner i større grad må finne løsninger for de forskjellige klimasonene.

– Byggeskikken bør være lokal og i større grad tilpasse seg det lokale klimaet. Vi har så ekstreme klimatiske forskjeller i landet vårt at husene ikke kan utformes likt fra sted til sted. Studien min viser at «Byggforskserien» fra SINTEF Byggforsk, som formidler kunnskap om byggeforskrifter, har behov for anvisninger som legger mer vekt på de geografiske forskjellene, sier Øyen. – Dette er sammenfallende med funn i flere forskningsprosjekter.Blant annet fra FoU-programmet Klima 2000 som nå skal videreføres i «Klima 2050» med klimatilpasning av bygninger som tema.

Sammen med forskere fra blant annet NTNU, Multiconsult og Meteorologisk institutt har hun publisert studier som viser at rundt 615 000 norske bygninger er plassert i områder som gjør dem spesielt utsatt for råteskader.

– Drenering av vann og fallende terreng ut fra bygningskroppen, bruk av løsninger for klimaskjermen som er godt luftet, god avrenning av tak, er blant virkemidlene Øyen ramser opp for å møte økte nedbørsmengder i framtiden.

Regnbed samler opp vannDette regnbedet på 50 kvm er størst i sitt slag i Norge og ligger litt utenfor Trondheim sentrum. Det er ett av flere tiltak for å hindre flom lenger ned i bebyggelsen. Bedet har en forsenkning i jorda med planter som liker mye vann. Vannet kommer fra takrenner, asfalterte plasser og høyereliggende terreng, og står ei stund i bedet før det synker ned i jorda. Her er det måleutstyr med sensorer, og doktorgrads- og masterstudenter ved NTNU skal skaffe seg mer kunnskap om virkningen. Foto: Adresseavisen

Regnbed samler opp vann: Dette regnbedet på 50 kvm er størst i sitt slag i Norge og ligger litt utenfor Trondheim sentrum. Det er ett av flere tiltak for å hindre flom lenger ned i bebyggelsen. Bedet har en forsenkning i jorda med planter som liker mye vann. Vannet kommer fra takrenner, asfalterte plasser og høyereliggende terreng, og står ei stund i bedet før det synker ned i jorda. Her er det måleutstyr med sensorer, og doktorgrads- og masterstudenter ved NTNU skal skaffe seg mer kunnskap om virkningen. Foto: Adresseavisen

Den intense nedbøren kan ikke bare føre til ras, oversvømme hus og true med fuktighet i bygninger. Den kan også påvirke drikkevannet vårt.

Alt flyter

Stian Bruaset sklir ned den lille avsatsen mot vannet, retter på den mørkeblå capsen og myser mot den lave ettermiddagssola. Det er november, og vi befinner oss bare noen kilometer fra Trondheim sentrum. Bak ryggen på oss suser en og annen bil forbi, men foran oss ligger Jonsvatnet med speilblank flate i blått og rosa. Dette er byens drikkevann. Om få uker vil både de brungule myrene over oss, furuskogen, tuftene med blåbær- og tyttebærlyng og de våte svabergene ned mot vannkanten være dekket av snø.

Forskeren peker til høyre og viser at ikke langt fra der vi står, starter ledningsnettet som bringer vann ned til flere tusen brukere. På femti meters dyp ligger det digre røret der inntaket skjer gjennom en rist og fortsetter via overføringsledninger til renseanlegg, og siden sprer seg til de forskjellige bydelene.

– Vi står midt i det som kalles for «nedbørfeltet», sier Bruaset. – Det betyr at vi kan trekke ei linje opp i bakkene her. Han antyder en sirkel med høyrehanda. – Alt som renner nedover i dette området, havner i drikkevannet.

Og hva skjer med mer nedbør?

– Når det regner kraftig, er det naturlig at mye organisk materiale som ligger i nedbørfeltet, blir fraktet ned til drikkevannskilden via vannstrømmen. Her i byen er vi heldigvis forskånet fra fargeøkningen i vannet som mange andre vannverk lenger sør i landet opplever i intense nedbørsperioder.

Jaha. Hvilken farge da?

– Gulbrun, noe som vi kaller for humus. Ekstremnedbør fører store mengder organisk materiale ut i drikkevannet, som igjen gir fargeendring.

Andre effekter vi kan forvente?

– Mer intense nedbørsperioder gir også en høyere risiko for forurensing og mikroorganismer, inkludert parasitter, i vannkilden. Råvannskvaliteten vil generelt sett blir dårligere, sier Bruaset.

Sykdomsutbrudd

Edderkoppnettet av rør under bakken leverer oss det viktigste næringsmiddelet vi trenger. Vann. Vi er avhengige av rent vann. Forgreiningene danner samtidig et system som gir uante muligheter til å skape sykdomsutbrudd. En svikt i systemet kan gi store konsekvenser for alle privatbrukere, sykehus og helseinstitusjoner.

Høsten 2004 ble trolig mellom 4000 og 6000 bergensere rammet av den fryktede giardia-epidemien, 1400 fikk sikre diagnoser på sykdomstilfellet, og to år etter slet fire hundre pasienter fortsatt med helseplager.

SINTEF ledet utvalget som undersøkte og vurderte årsakene til utbruddet, og konkluderte den gang med at årsaken var lekkasje fra utette avløpsledninger. Den gangen ble det påpekt at bare 65 til 70 prosent av de store vannverkene i Norge var godkjente.

Utvalget uttalte at giardia-epidemien kunne ha kommet andre steder i Norge også. Det var store unnlatelsessynder i norske kommuner, og relativt tilfeldig at det ble Bergen.

Små kommuner sliter mest Grete Hovelsrud ved Nordlandsforskning sier at store kommuner har kapasitet og kunnskap til å analysere egen klimasårbarhet og til å utvikle tilpasningsstrategier. Men at små og mellomstore kommuner som oftest har mindre kapasitet til å lage planer og tiltak.

Små kommuner sliter mest
Grete Hovelsrud ved Nordlandsforskning sier at store kommuner har kapasitet og kunnskap til å analysere egen klimasårbarhet og til å utvikle tilpasningsstrategier. Men at små og mellomstore kommuner som oftest har mindre kapasitet til å lage planer og tiltak.

Men i årene etterpå har sikkerhet og hygieniske barrierer fått fokus innenfor norsk vannforsyning. Mange store og mellomstore vannverk har fått de påkrevde barrierene på plass, og UV-anlegg er installert, blant annet i Oslo og Trondheim.

Økt skredfare

Økt nedbør gir økt skredfare. Klimaforskerne mener at vi i Norge vil få en økning både i årsnedbør og i antall dager med intens nedbør. Skred utløses ofte av ekstreme nedbørsmengder, og frekvensen av skred forventes derfor å øke gjennom de kommende 50 år, viser resultater fra GeoExtreme-prosjektet, ledet av Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Steinsprang vil øke – særlig langs kysten, snøskredaktiviteten vil øke – mest i Nord-Norge, og jordskredfrekvensen vil øke – mest langs kysten fra Nord-Norge til Vestlandet. Leirskred kan utløses av flomstore elver og bekker som graver i sidene på elveløpet og dermed «tar hull» på kvikkleirelommer i terrenget. Forskerne har også avdekket at mange norske boligområder befinner seg i skredutsatte områder.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har i samarbeid med NGU utarbeidet en plan for skredfarekartlegging i Norge. Denne anbefaler økt fokus på detaljert skredfarekartlegging slik at kommunene får et godt redskap til bruk i både arealplanleggingen og som grunnlag for gode beredskapsplaner.

Veier og jernbane raser ut

På SINTEF kan vei- og jernbaneforskere fortelle at norske veier er dimensjonert til å leve i tjue–tretti år, og at mye av det gamle veinettet fra 1960- og 1970-tallet har oversteget levealderen for lengst.

– Det er behov for å skifte ut hele massen, men myndighetenes pengesekk er for liten. Dermed får alle veistumper et glasurlag med asfalt smurt på toppen så det ser bra ut, mens fundamentet under er like dårlig som før, sier Dagfin Gryteselv. – Dermed blir veien lett rov for ekstremnedbør når tungtrafikk skaper overbelastning. De mange fryse-tine-periodene bidrar til ytterligere nedbryting.

Og hva består fyllmassen i fundamentet av?

– På bygdeveier finner vi gjerne bare jordmasse og humus under, mens det som regel er grus og sprengt stein/pukk på mer trafikkerte veier.

Det samme er tilfelle med jernbanen. Også den ble anlagt i en annen tid og er svært sårbar for skred og økte vannmasser.

– Jernbanen ble ofte lagt i trange dalsøkk der man brukte materiale fra skråningen til fyllmasse – altså leire og finsand. I dag ser vi at dette er for dårlig. I tillegg fører de bratte skjæringene til at masse som raser ut, havner på jernbanelinja, supplerer kollega Kjell Skoglund.

Og hva ser dere som en løsning?

800 000 liter vann i sekundet Store vannmasser skylte gjennom Ålen sentrum, og målestasjonen i øvre del av Gaulavassdraget viste over 800 kubikkmeter vann (800 000 liter vann) i sekundet. Normalt ligger vannføringen på 20–30 kubikkmeter. Naturskadefondet er nå søkt om erstatning for skadene som ble beregnet til over 250 millioner kroner. Foto: Øyvind Nordahl Næss/VG

800 000 liter vann i sekundet: Store vannmasser skylte gjennom Ålen sentrum, og målestasjonen i øvre del av Gaulavassdraget viste over 800 kubikkmeter vann (800 000 liter vann) i sekundet. Normalt ligger vannføringen på 20–30 kubikkmeter. Naturskadefondet er nå søkt om erstatning for skadene som ble beregnet til over 250 millioner kroner. Foto: Øyvind Nordahl Næss/VG

– Veiene må legges høyere opp i terrenget, så man unngår det verste av vannet. I tillegg må det nytt fundament til med grov pukk og stein som ikke så lett vaskes bort. God drenering langs veier og baner og i terrenget over, kan også hjelpe.

Kunnskap gir klimatilpasning

Klimaforsker Grete Hovelsrud, som deler jobben sin mellom Cicero Senter for klimaforskning og Nordlandsforskning, er i gang med å skrive sluttrapporten i forskningsprosjektet Noradapt. Hun innrømmer at det er en stor utfordring å tilpasse landet vårt for villere vær, og at det vil koste. Men mener likevel at det er mulig. Ett av tiltakene kan være at kommunene får tilgang på kunnskap fra ekspertene.

Sammen med forskerkolleger fra Cicero, Vestlandsforsking, Østlandsforskning og Meteorologisk institutt har hun gått åtte norske kommuner på klingen for å finne ut hva de tror framtidig klima og økt nedbør vil gi av problemer, og hvilken kunnskap de trenger for å kunne utarbeide strategier for å motvirke dette.

– I Hammerfest kommune prøver man å tilpasse husene ved å bygge i le for den vindretningen som oftest gjør skade. I Stavanger kommune har de utviklet et verktøy for å vurdere risiko i arealplanleggingen med tanke på forventet havnivåstigning. I Fredrikstad har man sett på hvordan dagens utbyggingsmønster kombinert med ekstremnedbør og havnivåstigning i sum kan skape store utfordringer for den framtidige byutviklingen. Flere av kommunene har hevet byggegrensen mot havet for å ta høyde for framtidig havnivåstigning, sier Hovelsrud.

Kommunene sliter

Det handler mye om penger. «Kommunene fortviler over nye kostnader.» «Nye rørdimensjoneringer kreves.» «Millionutgifter for kommunene.» «Hvem tar regningen?» skriver mediene.

Noradapt- og annen klimaforskning viser at store, ressurssterke kommuner har kapasitet og kunnskap til å analysere egen klimasårbarhet og til å utvikle tilpasningsstrategier. Enkelte av de mindre kommunene i prosjektet har også gjennomført sårbarhetsanalyser og utviklet tilpasningsstrategier. Men som oftest har små og mellomstore kommuner mindre kapasitet til å lage planer og tiltak.

– Dessverre er det ofte småkommuner og utmarkspregede kommuner som har de største flom- og rasutfordringene, sier Grete Hovelsrud. – I tillegg savner norske kommuner sentrale retningslinjer og virkemidler i arbeidet med å tilpasse seg det nye klimaet.

Trenger beredskapsplaner

Men når de små lokalsamfunnene rammes i dag, har da myndighetene gjort en god nok jobb? Har kommunene fått nok ressurser til å ruste seg mot klimaendringene?

Gemini snakker med statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet, Dag-Henrik Sandbakken.

– Kommunene skal ha egne beredskapsplaner mot flom og skred. De har selv ansvar for å ta hensyn til sikkerhet mot skred og flom i arealplanleggingen, slår han fast.

Og hvor kommer myndighetene inn?

– Statlige myndigheter involveres i arbeidet før og etter flommen på ulike vis. Olje- og energidepartementet har det overordnede ansvaret for å forebygge flom og skred. Her er det operative ansvaret lagt til NVE, som bistår og hjelper kommunene i arbeidet med skred og flom. NVEs flomvarslingstjeneste gir for eksempel informasjon til kommuner og andre om forestående flomsituasjoner.

NVEs regionkontor kan også bistå det lokale og regionale beredskapsapparat i en beredskapssituasjon, og for eksisterende bebyggelse og infrastruktur kan de gi bistand til å planlegge og gjennomføre sikringstiltak mot flom.

Dårlig strøm – dårlig vannDet finnes flere hygieniske barrierer i vannforsyningen. En av disse er UV-lys i vannrenseanleggene. Denne formen for stråling holder drikkevannet fritt for bakterier, virus og andre levende organismer. Men om strømmen inn til anlegget er kvalitetsmessig dårlig, med spenningsfall på bare 0,1 sekund, kan det føre til ti minutters lange svikt i strålingen som igjen vil påvirke vannet. Dette skjedde for to år siden i Oslo, og løsningen blir da å pøse på med klor eller å sende ut varsel om at folk må koke vannet. Foto: SINTEF

Dårlig strøm – dårlig vann: Det finnes flere hygieniske barrierer i vannforsyningen. En av disse er UV-lys i vannrenseanleggene. Denne formen for stråling holder drikkevannet fritt for bakterier, virus og andre levende organismer. Men om strømmen inn til anlegget er kvalitetsmessig dårlig, med spenningsfall på bare 0,1 sekund, kan det føre til ti minutters lange svikt i strålingen som igjen vil påvirke vannet. Dette skjedde for to år siden i Oslo, og løsningen blir da å pøse på med klor eller å sende ut varsel om at folk må koke vannet. Foto: SINTEF

Sandbakken forteller videre at Justis – og beredskapsdepartementet har samordningsansvaret for den sivile sikkerhet og beredskap, og at Kommunal- og regionaldepartementet kan gi delvis kompensasjon for skader på infrastruktur i forbindelse med flom og skred.

– Det er foreslått å øke potten med 100 millioner kroner i det nye budsjettet, for å kunne gi kommuner og fylkeskommuner som rammes av flom, en god kompensasjon for ekstraordinære utgifter, sier han.

Et skjørt system

En kommune som sliter med gamle vann- og avløpssystemer, er Oslo. Per Kristiansen er avdelingsdirektør i Vann- og avløpsetaten. For snart to år siden måtte avdelingen hans gå ut med et varsel til alle byens beboere om koking av vannet fra kranen på grunn av teknisk svikt på vannbehandlingsanlegget. I årene framover vil økt nedbør komme som en ekstra belastning på nettet, og Kristiansen legger ikke skjul på at han er bekymret:

– Vann og avløp har lenge vært en skjult tjeneste som blir levert brukerne, men de siste ti årene har infrastrukturen bak fått oppmerksomhet, og vi har i større grad skjønt sårbarheten. Dette nettet er så tett vevd inn i samfunnet at det er vanskelig å bytte ut. Det blir som en moderne bil. Om den stopper, vet vi ikke helt om vi greier å få satt den i stand igjen manuelt.

Har Oslo større utfordringer enn andre norske byer?

– Vi sliter med et gammelt, utdatert system bygd opp gjennom de siste hundre år. Vi er i underskudd på vedlikehold, og det kan ta mange år å fornye alle eksisterende avløpsledninger. I Gamlebyen har vi for eksempel kloakk og regnvann i samme ledning. Så har vi en kraftig befolkningsvekst med fortetting av leiligheter og flater, og i tillegg huser byen Regjering og Storting som gjør at sikkerhet og beredskap blir ekstra viktig. Oppå alt dette kommer kravet om å gjøre ting på bærekraftig vis.

Det er ikke lite …

– Nei. København har, i likhet med oss, et gammelt ledningsnett. Etter den kraftige nedbøren med oversvømmelser byen hadde i august, har man beregnet kostnadene til 300-400 milliarder kroner. Det er klart at det ikke er hyggelige tall. Men slik er det bare.

Faller én, faller mange

Den 10. juni 2011 sitter professor og risikoforsker ved NTNU, Jørn Vatn, i bil fra Trondheim til Oslo. Han skal som vanlig ta Riksvei 3 gjennom Østerdalen da han møter skiltet om at veien er stengt ved Koppang. Siden Telenors mobilnett er delvis slått ut, er det vanskelig å få kontakt med veisentralen. Derfor vet han ingenting om at Norge plutselig er delt i to: Vannmasser og ras flere steder gjør det svært vanskelig å bevege seg mellom sør og nord, alle tog mellom Lillehammer og Dombås er innstilt, og både riksvei 3 gjennom Østerdalen og E6 gjennom Gudbrandsdalen er stengt.

– Vi var litt i villrede, men opplevde ikke annet enn noen timers forsinkelse. Etter å ha kjørt feil, ble vi geleidet til riktig omkjøring av en kjentmann på Alvdal. Hadde jeg sittet utsatt til og trengt hjelp fra redningssentralen, kunne det vært langt mer kritisk, sier Vatn, som likevel fikk føle sitt eget forskningsemne på kroppen: hvordan kritiske infrastrukturer avhenger av hverandre.

Han sier at effekten av flommen nok ble større enn den ellers ville ha vært på grunn av at Telenors mobilnett falt ut samtidig. Dette kunne ha medført kritiske situasjoner i håndtering av situasjonen.

Drikkevannet trues Edderkoppnettet under bakken leverer oss det viktigste næringsmiddelet vi trenger, rent vann. Forgreiningene danner samtidig et system som gir uante muligheter til å skape sykdomsutbrudd. En svikt i systemet kan gi konsekvenser for privatbrukere, sykehus og helseinstitusjoner. Økt nedbør kan gi høyere risiko for forurens-ing og mikroorganismer, sier SINTEF-forsker Stian Bruaset som her står ved Jonsvatnet – Trondheims drikkevannskilde. Foto: Thor Nielsen

Drikkevannet trues: Edderkoppnettet under bakken leverer oss det viktigste næringsmiddelet vi trenger, rent vann. Forgreiningene danner samtidig et system som gir uante muligheter til å skape sykdomsutbrudd. En svikt i systemet kan gi konsekvenser for privatbrukere, sykehus og helseinstitusjoner. Økt nedbør kan gi høyere risiko for forurens-ing og mikroorganismer, sier SINTEF-forsker Stian Bruaset som her står ved Jonsvatnet – Trondheims drikkevannskilde. Foto: Thor Nielsen

– Store nedbørsmengder kan gi jord- og leirras med stor skade. I tillegg til at menneskeliv kan gå tapt, ser vi eksempler på at vannledninger og telefonkabler kan rives vekk. Ofte er mye av kritisk infrastruktur lagt i samme grøft og kan dermed slås ut samtidig. Like kritisk som at vi ikke får vann i springen, er at vannledningen delvis blir ødelagt, det lekker inn bakterier, og vi drikker infisert vann uten å være klar over det.

– Det som skjedde i sommer, var at flommen førte til at både vei og jernbane falt ut. På Lillehammer dro i tillegg en gravemaskin ned en strømkabel som var hengt provisorisk opp i forbindelse med veiarbeid. Og samtidig veltet et tre, og det røk en kabel i Lørenskog. Dermed var halve landsdelen uten mobilnett, og ved Akershus universitetssykehus gikk katastrofeberedskapen. To uavhengige hendelser på ulike steder fikk konsekvenser for svært mange.

– Det er dette som er faren med at infrastrukturene avhenger av hverandre. Stort sett alle infrastrukturer avhenger for eksempel av strøm. Om bruddene blir langvarige eller systemer faller ut samtidig, begynner det å bli alvorlig, sier Jørn Vatn.

Utydelig ansvar

Mange snakker om «de som står bak». De ansvarlige. Organisasjonene som sitter med ansvaret for drift av infrastrukturene, bør jo ha god kompetanse og være opptatt av sikkerhet?

I virkeligheten er forvaltning og tilsyn av infrastrukturer ikke et enkelt forhold, siden man må forholde seg til sammensatte organisatoriske nettverk som består av både eiere, leverandører og underleverandører. Etter kabelbrann på Oslo S i 2007, skrev Teknisk Ukeblad artikkelen «Pulverisert ansvar for sikkerhet» (30/11-2007) der de påpekte at ikke mindre enn seks departement og fem underliggende etater delte ansvaret for innholdet som brant i kulverten.

NTNU-forskerne Per Schiefloe og Petter Almklov påpeker at i bransjer med kritisk infrastruktur har man prøvd å oppnå effektivitet gjennom å splitte opp tidligere selskaper i en bestiller og en utfører, sette ut driftstjeneste på anbud og lage konkurransearenaer for produksjonsselskaper. Dette kan ha betydning for sikkerhet og sårbarhet – og flere forskere har advart mot utviklingen.

– Når drift av infrastruktur blir utført av andre enn de som har konsesjon, blir spørsmålet hvor langt ned i leverandørkjeden myndighetene skal engasjere seg. Er det nok å ha tilsyn på kontrakter som regulerer forholdet mellom bedrifter, eller skal tilsynet vurdere detaljer i de enkelte firmaene? Fokus på økonomi og effektivitet kan i noen tilfeller også føre til at samfunnsmessige og sikkerhetsmessige forhold får mindre oppmerksomhet, og at verdifull ekstrakapasitet som er viktig for at en organisasjon skal være robust nok, forsvinner, sier Petter Almklov.

Millionbeløp

I kommunehuset i Holtålen sitter ordfører Jan Håvard Refsethås og teller.

STORE PROSJEKTER

Decris - Risiko- og beslutningssystem for kritiske infrastrukturer. SINTEF , FFI, NTNU.

Prepared - EU-prosjekt. Strategier for å møte klimautfordringer rundt vann- og avløpsystemer. SINTEF og Aquateam er norske partnere. 2010–2014. www.prepared-fp7.eu

TRUST - EU-prosjekt. Om framtidens VA løsninger for urbane strøk. SINTEF, NTNU, Oslo kommune og et stort antall europeiske partnere. 2011–2015. www.trust-i.net

Klimaendringenes konsekvenser for kommunal og fylkeskommunal infrastruktur. Råd og anbefalinger til kommunene og fylkeskommunene sitt arbeid med klimatilpasning. - Vestlandsforsking, SINTEF og Bjerknessenteret. 2010–2011.

CISS - Prosjekt under SAMRISK-programmet. Tar for seg de kritiske infrastrukturene vann, elektrisitet og telekommunikasjon som har blitt ulikt påvirket av organisasjonsendringer i bransjen. 2007–2010. www.sintef.no/Projectweb/SAMRISK/CISS/

NORADAPT – Norske kommuners tilpasning til klimaendringer. 2007–2011. Ledes av Cicero.

FloodProBE – EU-prosjekt. Kostnadseffektive tiltak for å redusere flomfaren i urbane strøk. 2009–2013. www.floodprobe.eu

Så langt har han kommet til 250 millioner kroner. Det er prislappen på totalskadene etter flommen som rammet Ålen.

– De kommunale skadene er beregnet til 63 millioner kroner, sier han, og setter opp en kjapp fordeling av kostnadene: – 20 millioner går til rene merkostnader når vi skal bygge nytt – det er jo ikke vits i å dimensjonere etter gammel standard. 20 millioner går direkte til flomsikring, og de siste 22 millionene går til infrastruktur, sier han uten å fundere særlig på tallene.

Hva er det som må gjøres etter flommen?

– Svært mye. I tillegg til å skaffe oss oversikt over skadene og beregne kostnadene, jobber vi med å forskuttere utgiftene som private grunneiere nå vil få.

Å søke Naturskadefondet om erstatning er nemlig ingen liten jobb: Først må alle skader takseres, deretter skal taksten forkynnes av lensmannen, og her kommer klageretten inn i bildet. Deretter kan søknaden sendes til fondet.

– Som du skjønner, er dette en prosess som kan ta lang tid, sier ordføreren. – Derfor forskutterer vi deler av utgiftene, så bygda ikke blir enda mer skadelidende.

I tillegg til å jobbe med å utbedre skadene, bruker ordføreren arbeidsdagene til å planlegge hvordan den lille bygda kan sikre seg mot flom i framtiden. Å anlegge flomvoller langs elveløpet til Gaula er ett av tiltakene. Det jobbes også iherdig med å dokumentere hendelsen, og ivareta alle data, slik at erfaringene kan komme til nytte senere.

– Elva har flyttet seg mye etter flommen, så nå trenger vi flomvoller i sentrum og en rekke andre steder, sier Refsethås og tilføyer noe som ville fått forskerne til å nikke anerkjennende: – Men vi har ingen som helst garanti for at den neste flommen blir lik den vi nå opplevde…

Ingen plass er trygg

Ikke så mange meterne fra rådhuset låser David Engan oss inn i huset som leieboer Stein Bogholm måtte flykte fra den dramatiske flomnatta. I rundt 30 år har David Engan eid dette huset. Det ble bygd på 1920-tallet, hoveddelen i tømmer.

Fem måneder har gått siden flommen. Stillheten i det snødekte landskapet gjør historien om dramaet uvirkelig. Men utvendig er skadene på det nå tomme og forlatte huset fortsatt synlige.

– Skadeomfanget bare på dette huset utgjør millionbeløp, sier Engan.

På kjøkkenet åpner han en lem i golvet. Kjelleren under oss var en del av elveløpet til Gaula tirsdag 16. august. En skittengrå stripe viser hvor høyt vannet sto på kjellerveggen.

David Engan har bodd i Ålen en mannsalder.

– Vi hadde faktisk snakka mye her ibygda om at vi mente vi bodde på verdens tryggeste plass. Hit kunne ingen tsunami komme. Så fikk vi altså tusenårs-styrtregnet i stedet!