Når politiet spør

Stipendiat Marit Olave Riis-Johansen ved NTNU forteller til journalist Anne Sliper Midling:

Drapet på 17 år gamle Birgitte Tengs i 1995 var et vendepunkt for politiets arbeid med avhør. I denne saken kom den tiltalte fetteren med en tilståelse han senere trakk. Han ble senere frikjent, blant annet fordi avhørseksperter konkluderte med at han hadde blitt presset i avhør – noe som hadde ført til en falsk tilståelse. Både denne saken, og Fritz Moen-saken, har vist at norske politiavhør har vært for konsentrert om å få en tilståelse. Dette har resultert i mye arbeid med å forbedre norske politiavhør. Politiet har nå en ideologi om at både offer og tiltalte skal få styre sin egen forklaring, og at det er viktigere å innhente informasjon enn å få en tilståelse.

De siste årene har det blitt utviklet et etterutdanningskurs i avhørsteknikk, som svært mange politietterforskere har tatt. Lyd- og video- opptak av avhørene blir også mer og mer vanlig. Dermed blir avhørene mer tilgjengelig for forskning og evaluering. I mitt prosjekt skal jeg studere tjue avhør der politietterforskeren har dette etterutdanningskurset. Etterforskere sier selv at de er opplært til å stille færrest mulig spørsmål for å ikke påvirke den de avhører, men dette er vanskelig når den avhørte ikke selv tar styring i samtalen. Så hvordan gjøres dette i praksis? Jeg skal også gjennomføre gruppeintervju med politietterforskere for å høre hvordan det er å lede avhør.

«Å få en person til å fortelle handler om mer enn å stille gode spørsmål.»

Dette må være saker som er ferdig behandlet i retten – enten gjennom dom eller ved at sakene er henlagt. Det må også innhentes en rekke tillatelser. Tidligere forskning på avhør i Norge har dreid seg mye om barn. Mitt prosjekt skal handle om avhør av voksne som er offer. Undersøkelser viser at offerets følelse av å bli trodd kan være viktig for viljen og evnen til å forklare seg. Jeg er blant annet opptatt av hvordan dette viser seg i avhøret.

For å finne ut dette skal jeg gjøre detaljerte analyser av kommunikasjonen i avhørene. Jeg starter med å transkribere samtalen, altså ved å skrive ut både hva som sies og hvordan det sies. Jeg noterer både tonefall, volum, latter, tempo, smatting, nøling, mumling og pauser. Det tar cirka en time å transkribere ett samtaleminutt på denne måten. Gjennom slike detaljerte transkripsjoner kan man studere mønstrene i kommunikasjon på mikronivå.

Det er interessant å studere hvordan det forhandles om hvem som skal ha ordet, hvordan forståelse og interesse blir signalisert, og hvordan politietterforskeren legger til rette for at den avhørte skal få fortalt sin historie. Å få en person til å fortelle handler om mer enn å stille gode spørsmål. Det handler også om hvorvidt etterforskeren klarer å bygge en god relasjon og et trygt samtaleklima.

Jeg synes det er veldig interessant å bli kjent med politiet og hvordan de arbeider. Politifolk skal lære veldig mye på tre korte studieår, og vi forventer at de kan mye. På mange måter var det nok lettere å være politi i 1950 enn i dag, fordi respekten for politiets autoritet da var større.

Nå er kunnskapsnivået i befolkningen så høyt at vi ikke automatisk kjøper det politifolk sier, men etterlyser hva slags kunnskap og kompetanse de egentlig har. Det er også en sterk yrkeskultur i politiet, og jeg synes det er veldig spesielt at politistudenter går i uniform fra dag én. Er det sunt at de er politi også før de faktisk er på jobb som politi?