Denne fargeringmerkete granmeisen var en ung hunn plassert lavest på den sosiale rangstigen og dominert av de øvrige flokkmedlemmene. (Foto: Per H. Olsen/ NTNU-Vitenskapsmuseet)

Iskaldt på toppene

Vinterens sprengkulde har gjort livet hardt for småfuglene. Verst har det gått ut over hannene øverst på rangstigen.

Norge opplevde sprengkulde i januar og februar 2010, og månedstemperaturen i januar var blant de kaldeste periodene som er registrert.

– Den relativt lange kuldeperioden var hard for småfuglene og mange strøk med.

Det forteller professor emeritus Olav Hogstad ved NTNU Vitenskapsmuseet, som er økolog med fugler som spesialområde.

Granmeisen klarer seg vanligvis

– Den lille granmeisen på 10–12 gram klarer seg vanligvis bra gjennom vinteren.

– Flere års studier av fargeringmerkete fugler i en fjellskog i Budal, Sør-Trøndelag, har vist at omtrent 75 prosent av de eldre fuglene overlever fra november til mars–april, og at rundt 30 prosent av de unge klarer seg, forklarer fugleforskeren.

I år var situasjonen annerledes. Mindre enn halvparten av de eldre fuglene overlevde de tre ukene i januar da temperaturer jevnlig var nede i 25–35 kuldegrader.

– Granmeisene er stedfaste og lever i vinterflokker på 4-6 individer. Flokken består av en territorial eldre hann med make sammen med ett eller to unge par, forteller Hogstad.

– Ingen er i slekt med hverandre. Innenfor flokken er det et sosialt hierarki hvor den gamle hannen, eller alfahannen, har høyest rang. Deretter kommer de unge hannene, den gamle hunnen og til slutt de unge hunnene.

Alfahannene bukket under

– Kuldeperioden gikk relativt hardest ut over de topprangerte alfahannene. Bare en tredel overlevde, sier Hogstad.

– Dette gjaldt også de lavest rangerte ungfuglene som ellers har stor vinterdødelighet. De gamle hunnene klarte seg bedre og de unge fuglene midt på den sosiale rangstigen klarte seg relativt bra.

– Den høye dødeligheten av hannene øverst på rangstigen skyldes i stor grad ansvaret som følger ”topplederjobben”. På dagtid har alfahannen rundt ti prosent høyere stoffskifte enn de andre flokkmedlemmene.

Han er mest aktiv, han må markere territoriet overfor andre som gjerne vil ta over territoriet, samtidig som han prøver å verne maken overfor rovfugler og innpåslitne granmeishanner.

Denne aktiviteten er energikrevende. Høy aktivitet i streng kulde øker behovet for mat for at stoffskiftet kan opprettholdes.

– Ikke alle taklet dette. Det koster å være på toppen, avslutter Hogstad.