Kalkalger har ofte spektakulære strukturer, og er gjerne rosa i levende tilstand. (Foto: Bill Woelkerling)

Darwin-funn i Trondheim

  • Av
    Publisert 11.02.09
    Tidligere journalist i Gemini, NTNU

Kalkalgene er små og uanselige, og så vidt Vitenskapsmuseet har kjennskap til, de eneste av Darwins innsamlingsobjekter som finnes i Norge.

Tredje juledag 1831 la forskningsskipet HMS Beagle fra kai i Plymouth, med kurs for sørlige farvann.

Målet var først og fremst å samle geografisk og topografisk informasjon som kunne brukes for å lage bedre kart. Men også astronomiske, meteorologiske, geologiske og biologiske undersøkelser sto på planen.

Om bord var den 22 år gamle naturhistorikeren Charles Darwin. Han skulle først og fremst være selskap og støtte for kapteinen, men hadde også vitenskapelige ambisjoner for egen del.

Beagle skulle være borte i to år, men la ikke til kai i Plymouth igjen før høsten 1836, etter en full jordomseiling.

Blant det enorme materialet Darwin brakte med seg hjem fra denne berømte turen, var flere kalkalger fra Bahia i Brasil.

I dag har Vitenskapsmuseet, NTNU to av disse i sine samlinger. Hvordan i all verden havnet de der?

Via Irland

– Alt vi vet, er at de var i en irsk samling før de kom til oss, sier overingeniør Tommy Prestø ved Vitenskapsmuseet.

Han pakker de gråhvite, uanselige algene forsiktig ut av silkepapiret og den gamle esken de vanligvis bor i.

Algene er både små og uanselige - men kanskje de eneste av Darwins innsamlingsobjekter som finnes i Norge. (Foto: Jan Christian Sørlie)

Algene er både små og uanselige – men kanskje de eneste av Darwins innsamlingsobjekter som finnes i Norge. (Foto: Jan Christian Sørlie)

Det var den irske naturforskeren Edward Percival Wright som i 1898 og 1890 sendte de to algene til Trondheim for å få dem artsbestemt. Her arbeidet nemlig en av verdens fremste eksperter på kalkalger: Michael Foslie.

Foslie identifiserte de to algene som Melobesia mamillaris – en art som ble beskrevet i 1849 av den irske botanikeren William H. Harvey på grunnlag av materiale fra Brasil, Argentina, Kapp Verde og Sør-Afrika.

Begge eksemplarene i Vitenskapsmuseets samlinger er såkalte syntyper. Det betyr at de er unike referanseeksemplarer som Harvey brukte i sin opprinnelige beskrivelse av Melobesia mamillaris. I dag kalles denne arten Neogoniolithon mamillare.

– Bare den ene av de to kalkalgene har Darwins originale signatur, og ingen av dem har dato for innsamling. Men Wright gjenkjente Darwins innsamlingsnumre, og innsamlingsstedet kobler utvilsomt eksemplarene til Beagle-ekspedisjonen 1831–1836, forklarer Prestø.

Norges eneste?

Darwin-eksemplarene er nevnt i en katalog over Foslie-samlingen, som ble utgitt i 1967 av forskerne Adey & Lebednik.

Men om museet i nyere tid overhodet har vært klar over at det faktisk hadde Darwin-ting i magasinet, er Prestø usikker på.

– Jeg ble i all fall ekstra bratt i nakken da jeg oppdaget kalkalgene i 2003, sier han. – Og så vidt vi vet, finnes det ingen andre Darwin-innsamlinger oppbevart i Norge. Så vi er ganske stolt av disse.

Nyttige kalkalger

Kalkalger er marine rødalger, og av de viktigste planteforekomstene i havet. De har kalsiumkarbonat i celleveggene, lever i alle verdens hav, varierer i størrelse fra et par millimeter til en halvmeter i diameter, og ligner mer på stein enn på planter.

Kalkalgene finnes i mange habitattyper i havet, fra fjæreområdene og ned til circa 270 meter; fra polarområdene til tropiske rev.

Noen steder danner frittlevende kalkalger kuler som ruller rundt på havbunnen. Andre steder danner de enorme, sammenhengende flak på flere kvadratkilometer.

Kalkalger er som oftest rosa i levende tilstand. (Foto: Bill Woelkerling)

Kalkalger er som oftest rosa i levende tilstand. (Foto: Bill Woelkerling)

Kalkalgene har både økologisk og økonomisk betydning. De virker som sement i oppbygging av korallrev, og er dessuten eneste mat for en rekke dyrearter som i sin tur blir spist av fisk og skalldyr.

Fossilfunn viser at kalkalger fantes også for mer enn 400 millioner år siden. Og praktisk bruk av dem kan i hvert fall spores tilbake til antikkens Hellas. Også i dag anvendes de til ulike formål, blant annet til jordforbedring og kosttilskudd.

De harde delene kan også brukes som reparasjonsmateriale ved knokkeltransplantasjoner, siden de har en gjennomhullet struktur og det derfor lett kan dannes blodårer gjennom dem.

Foslies supersamling

Micahael Heggelund Foslie (1855–1909) var botaniker og konservator ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

De siste 20 årene av sitt liv brukte han mye av sin tid på å studere kalkalger. I denne perioden steg antall kjente kalkalgearter med rundt 400 prosent, fra 180 til 730 arter. Foslie selv beskrev 553 nye arter, varieteter og former.

Samlingen hans utgjorde etter hvert 3880 objekter. Mange av disse ble tilsendt fra andre herbarier og kolleger i andre land, men Foslie samlet også mange selv.

HMS Beagle, malt av australske Ron Scobie.

HMS Beagle, malt av australske Ron Scobie.

Samlingen omfatter materiale fra 38 vitenskapelige ekspedisjoner, blant annet Fram-ekspedisjonene og en rekke ekspedisjoner i tropiske havområder – deriblant altså HMS Beagles ekspedisjon 1831–1836.

Foslies kalkalgesamling inneholder 541 identifiserte typer – originaleksemplarer som er brukt ved beskrivelse av nye arter.

Det store antall typer gjør at samlingen fortsatt brukes som referansesamling for algeforskning. Ingen annen samling i verden kan vise til noe lignende.